Arbeidstakerrettigheter i delingsøkonomien

Har du leid ut leiligheten din gjennom airbnb? Eller kjørt med Uber-sjåfør eller Nabobil? Delingsøkonomien endrer måten vi kjøper og selger våre tjenester. Delingsøkonomien kan både være ressursbesparende og klimavennlig. Men den byr også på utfordringer, i alle fall for oss som er opptatt av ryddige arbeidsforhold.

Karakteristisk for delingsøkonomien er at bytte av varer eller tjenester skjer på en nettbasert plattform, gjerne ved bruk av app, smarttelefon og GPS. Tilbyderne er næringsdrivende som tilbyr varer og tjenester gjennom den digitale plattformen.

Delingsøkonomien karakteriseres ved at en setter måten vi ser på et ansettelsesforhold på prøve.

Et ansettelsesforhold karakteriseres kort sagt av at arbeidstaker stiller sin arbeidskapasitet til arbeidsgivers disposisjon mot å få lønn. Arbeidsgiver har styringsrett og arbeidstaker må innenfor visse grenser innrette seg etter arbeidsgivers styring og kontroll. Som følge av dette forholdet fastsetter arbeidsmiljøloven ufravikelige verneregler for arbeidstakeren. Disse kan ikke fravikes slik at det blir til ulempe for arbeidstakeren. Det spiller ikke så stor rolle hvordan partene ser på kontraktsforholdet, det er de faktiske forholdene som definerer om man har et ansettelsesforhold. Da utløses også rettigheter man har ifølge arbeidsmiljøloven.

For å definere om det er et arbeidsforhold ser man på hvorvidt oppdragstakeren (eks. Uber-sjåfør) er underlagt styring, hvem som stiller arbeidslokaler og redskaper til disposisjon, hvem som har risikoen for arbeidsresultatet, om det betales lønn, hvor stabil tilknytningen mellom partene er med videre.

I  delingsøkonomien er det vanlig at de som utfører tjenestene  ikke er fast tilknyttet til  en og samme arbeidsgiver

For mange vil det å ha en løs tilknytning til en oppdragsgiver være positivt. Det innebærer fleksibilitet til når, hvor og hvor mye man vil jobbe. Det kan også åpne seg muligheter om man er arbeidsledig. Da kan denne type tjenester innebære et springbrett tilbake i arbeidslivet. Dette gjelder imidlertid ikke alle. Det er grunn til å tro at de fleste i arbeidsfør alder ønsker en trygg og stabil tilknytning til arbeidslivet med regulert arbeidstid, fast lønn og pensjonsrettigheter samt stillingsvern.

Uber er et godt eksempel på en virksomhet som utfordrer grensene for hva man ser på som et tradisjonelt arbeidsforhold. Uber anser sine sjåfører som selvstendig næringsdrivende. Når man ser på realitetene er det imidlertid all grunn til å stille spørsmål ved om vi ikke isteden står overfor at tradisjonelt arbeidsforhold.

Uber inngår en avtale om leveranse av transporttjenester med sjåførene. Tildeling av oppdrag skjer i appen. Betalingen skjer elektronisk til Uber som tar en prosentandel av taksten. Det er opp til den enkelte sjåfør om han vil ta eller avslå et konkret kjøreoppdrag, men Uber forventer som regel at oppdraget blir akseptert.

I appen kan kundene gi sjåføren karakterer ut fra tilfredshet. Uber kan når som helst avslutte tilgangen til appen for som sjåfører som får dårlig score eller som ikke kjører så ofte som forventet. Uber kan således avslutte arbeidsforholdet uten de krav til saklig oppsigelse som arbeidsmiljøloven krever. Det er også slik at passasjerer også kan bli utestengt, de kan også få så dårlig score at de vil få problemer med å få transport med en Uber-sjåfør.

Lønnen og arbeidstiden til oppdragstakerne reguleres ut fra hvor mange oppdrag som aksepteres, kjørelengde med videre.

Som selvstendig oppdragstakere er sjåførene henvist til å tegne egne pensjons- og trygdeforsikringer.

Samlet sett er det mye som taler for at Ubersjåførene er underlagt en så stor grad av styring og kontroll at arbeidsmiljøloven må gjelde for disse også.

Ubersjåfører en en gruppe. Etter hvert som delingsøkonomien brer om seg, vil det bety at rammebetingelsene må vurderes på nytt.