Arbeidstiden frigjør eller feller

Arbeidstidsbestemmelsene i norsk lov- og avtaleverk må tilpasses det arbeidslivet vi vet vil komme, sier Tom Bolstad i Econa

Det er arbeidstiden som det gjelder. Arbeidstiden frigjør eller feller. Sånn ville kanskje presten i Ibsens «Brand» ha uttalt seg i møte med våre dagers debatt om langtidsutsiktene for den norske velferden.

Den nylig fremlagte Perspektivmeldingen fra Finansdepartementet vekker nye diskusjoner om arbeidstid. Denne stortingsmeldingen kommer hvert fjerde år, og het tidligere «langtidsmeldingen». Ambisjonen er å vurdere utsiktene for norsk økonomi og samfunnsutvikling hele 50 år frem i tid.

Et hovedperspektiv i den nye langtidsmeldingen er hvordan det offentlige kan øke inntektene sine for å dekke de stigende velferdskostnader. Kostnadsveksten skyldes aldring. Siden folketallet er noe av det man med størst sikkerhet kan fastslå fram til 2060, vet vi mye om hva som er i vente. «Eldrebølgen» er allerede i emning. På samme måte som stadig lengre levetid er en av vårt samfunns store seire, vet vi også at denne seieren har sin pris. Kostnadsbildet forverres av at vår gjennomsnittlige arbeidstid går ned. Prisen skrus ytterligere opp ved at hver person i arbeid skal betjene underfinansierte velferdsordninger. Fritiden og velferden vår kommer ikke gratis, og løsningene vi baserer oss på lener seg tungt på evnen til inntjening i fremtiden.

Finansieringsgapet anslås å bli på hele 6 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) i 2060, dersom vi ikke skulle få helt uventede økte skatteinntekter eller avkastning på forvaltning av petroleumsformuen. Utfordringen er meget stor målt i rene penger, og sett i forhold til hva som skal til for å tjene inn dette gapet. Finansieringsutfordringen vil dessuten øke betraktelig dersom vi fortsetter å heve kvaliteten på velferden tilsvarende det vi har sett de siste 10, 20 og 30 årene. Vi snakker med andre ord om en temmelig fast trend. Dette danner forventninger det er vanskelig å snu.

Fortsetter kravene til velferdskvalitet, vil finansieringsgapet om femti år utgjøre hele 10 prosent av BNP. Det er virkelig mye penger. Petroleumsformuen løser uansett ikke denne finansieringsfloken. Innvandring kan hjelpe, men vi vet at produktiviteten per arbeidstime ikke nødvendigvis opprettholdes gjennom innvandring. Kutt i velferden er noe nær en umulig tanke som forebyggende løsning. Ingen samfunn har greid dette før de har måttet, med andre ord når det egentlig er for sent og krisen er blitt en realitet.

-Skal arbeid bære velferden, må arbeidstidsordningene på dagsorden. Vi har ikke råd til å la være, skrev Spekters Lars Haukaas i denne spalten 15. februar. Han har et godt poeng. Få ting virker sterkere inn på våre økonomiske fremtidsutsikter enn evnen og viljen til arbeid – målt i tid og i produktivitet.

Vi kjenner slengbemerkningene om hvor lite grekerne jobber, og hvordan de derfor ikke kunne unngått den økonomiske krisen. Tallenes klare tale er likevel den at grekerne arbeider over 500 timer mer enn oss i året. Sannheten er derfor også den at deres arbeidstid ikke forklarer krisen. Deres utfordring handler om lav produktivitet, altså liten verdi per arbeidstime samt manglende offentlige inntekter av den samlede verdiskapningen i landet. Prisen for lånefinansiert velferd er dyr å bære. Ser vi til vårt naboland Sverige blir sammenlikningen mer relevant. Der er produktiviteten langt høyere. Ikke like høy som vår, men til gjengjeld arbeider de betraktelig mer – uten at noen kan snakke om et mer brutalisert arbeidsliv på svensk side.

Tallene til OECD viser at svenskene har en gjennomsnittlig arbeidstid på 1 650 timer per år. I Norge er gjennomsnittlig arbeidstid like i underkant av 1 500 til tross for at et norsk årsverk utgjør 1 750 timer. Selv innenfor gjeldene avtalte arbeidstid er det med andre ord rom for å matche svenskenes arbeidsinnsats. Ved å jobbe ti prosent ekstra sett i forhold til i dag, vil det bringe balanse i velferdsregnskapet frem til 2060. Den tiendedelen burde vi greie.

Som samfunn er våre sterkeste kort at vi får mye igjen for timene vi arbeider. Dette igjen avhenger i høy grad av prisen vi får for våre produkter og tjenester på det internasjonale markedet.

Velferdsutfordringene finner sin løsning om vi greier å arbeide like mange timer som svenskene, med den produktiviteten som har kjennetegnet norsk økonomi de senere år. Her er balansen vi må treffe. Fortsatt høy verdi per utført arbeidstime greier vi bare oppnå dersom arbeidsstyrken har høy kompetanse.

Perspektivmeldingens hovedspørsmål, om hvordan vi skaper en politikk for bærekraftige velferdsordninger, krever en strukturert og forpliktende dialog om arbeidslivets organisering og fortsatt satsing på forskning og utdanning. Vilkårene for næringsutvikling som gir særlig høy verdiskapning hører også med. Hva om Perspektivmeldingen kunne danne grunnlaget for en bred enighet i Stortinget om å oppnevne en norsk velferdskommisjon som foreslått av KS? En kommisjon som ikke bare kunne utrede perspektiver, men presentere reformer som kan hindre en gresk tragedie for den norske velferden?

Arbeidstidsbestemmelsene i norsk lov- og avtaleverk må tilpasses det arbeidslivet vi vet vil komme. Disse bestemmelsene er allerede utdaterte. I det som må komme av nye regler bør verdier som frihet, mangfold og personlig ansvar erstatte dagens høyst kollektive standardtenkning preget av klassiske industriarbeidsbedrifter. Fremtidens arbeidsliv skal selvsagt skapes i dialog med arbeidstakere, arbeidsgivere og myndighetene. Ingen vil rokke ved dette. Derfor må ikke gjengangeren om brutalisering av arbeidslivet nok en gang få kneble høyst nødvendige diskusjoner om norske arbeidstidsregler.

Tom Bolstad, adm.dir. i Econa