Det kjedelige statsbudsjettet

Siv Jensen og den blå-blå regjeringen la i dag frem et kjedelig statsbudsjett for 2017 (Prop. 1S). Og som ved de siste års fremlegginger av forslag til statsbudsjett er det lite nytt å melde

Econa har tidligere vært kritiske til at både sittende og tidligere regjeringer har vært for dårlige til å prioritere og heller gitt litt til alle. De burde vært tydeligere i sine prioriteringer for å styrke utvalgte sektorer eller grupper, eller nedprioritere områder. Det samme gjelder også i år. De gjør noen omprioriteringer og finurlige grep som blant annet å starte innføringen av en trinnvis modell for å oppnå 11 måneder studiestøtte. Den vil være på plass i 2020. Samtidig øker de renta på studielånet. Studentene får med andre ord litt mer i støtte, men det koster også litt mer å tilbakebetale (KD; programkategori 07.08).

Regjeringen har også noen interessante forslag når det gjelder selskaps- og finansskatten, samt arbeidsgiveravgiften. Regjeringen ønsker en egen skatt på lønn og overskudd innen finansnæringen som vil gi en proveny på 2,25 milliarder kroner (DN. Innfører finansskatt på lønn og overskudd). I tillegg ønsker regjeringen å øke arbeidsgiveravgiften med fem prosent. Umiddelbart virker dette underlig, sett i lys av at Jensen i sin tale i dag snakket om arbeidslinjen som det førende for budsjettet. Finans Norge har også uttalt at de frykter at dette vil medføre outsourcing og færre kompetansearbeidsplasser, og da særlig i distriktene (DN. Reagerer på ny finansskatt). Samtidig bør ikke innføringen av finansskatten  komme som noen overraskelse, all den tid finansskatten er en del av skatteforliket i mai 2016 (Deloitte. Bedre og revidert skatt). Finansdepartementet anslår også at den totale skattleggingen av sektoren til å være tilnærmet lik som i 2013 (Regjeringen). Resultatet av disse grepene er med andre ord usikre, men det gir i utgangspunktet ingen grunn til å få høyt blodtrykk.

Sist, men ikke minst. Og kanskje aller viktigst. Oljepengebruken. Econa har tidligere kritisert regjeringen for å bruke for mye oljepenger. Og å ikke prioritere tiltakene som faktisk vil få folk i arbeid, som vil øke skatteinngangen og som vil redusere trygdeytelser. Vi har nytt godt av oljen. Og det kommer vi til å gjøre også i fremtiden. Men hvis vi ikke nå tar noen aktive grep  når vi har handlingsrommet, vil vi måtte ta noen enda tydeligere og sikkert upopulære grep når handlingsrommet er lite. Da vil det ramme flere. Og da vil vi føle de virkelig tøffe prioriteringene på kroppen. I dag gjør vi ikke det. Kjedelig nok.