Et helt halvt år – en helt halvveis studiehverdag

Covid-19 traff oss hardt i mars. Mange gjorde en fantastisk innsats for å holde hjulene i gang mens samfunnet ble nedstengt. Utdanningssektoren gjorde også sitt. På kort tid sørget de for kriseløsninger som gjorde at ingen ble hengende etter sin planlagte progresjon. Nå, et halvt år etter er de samme kriseløsningene fortsatt i drift. Problemet er bare at de fungerer dårlig som langsiktige løsninger og er mer krise.

Live Olsen Hølmo, leder i Econa Studentutvalg og student ved Handelshøyskolen UiA
Live Olsen Hølmo, leder i Econa Studentutvalg og student ved Handelshøyskolen UiA

Pandemien har ført til at universiteter og høyskoler i Norge gjennomfører mesteparten av undervisningen på nett. Endringen ble foretatt raskt, og løste et kortsiktig problem og tar hensyn til smittevernet. Denne endringsviljen var veldig bra for en kortsiktig løsning, men når man nå omtaler det som digital undervisning er det på tide å heise varselflagget.  

Dagens løsning er i stor grad å legge ut eller gjennomføre forelesninger over nett. Det kan knapt kalles en innovasjon. Det er en grunn til at man før midten av mars ønsket oppmøte i fysiske forelesninger, blant annet for å få til meningsutvekslinger og interaksjon mellom studenter og forelesere. Den nye hverdagen krever at man utvikler nye former for undervisning. Undervisning blir ikke digital av å gå fra sal til skjerm, like lite som bedrifter digitaliseres ved å gå fra post-it til e-post. 

Jeg mener man må se på mulighetene som ligger i å digitalisere og det å skape en ny fleksibel studiehverdag. Gjør man dette riktig bør kvaliteten øke, ikke forringes. Kanskje kan nettforelesninger for eksempel gjøre det enklere å kombinere praksis i form av internship med akademisk kunnskap? 

Den siste tiden har det heldigvis vært et større fokus på studentenes psykiske helse. Dette handler ikke bare om trivsel eller muligheten til å feste. Ensomhet var allerede før pandemien en utfordring og i det siste har jeg mottatt flere meldinger fra bekymrede studenter og foreldre. Et slikt utenforskap kan føre til at flere dropper ut av utdanningen. Samtidig er manglende nettverk hemmende for det faglige utbyttet. Selv har jeg funnet mine kollokviegrupper i forelesninger og sosiale sammenhenger. Den muligheten har ikke nye studenter når de tilbringer dagen i egen stue foran skjermen. 

Vi må snakke høyere om dette. Det er uten tvil en spesiell situasjon, men dette handler om vår utdannelse, og som mange rektorer påpeker i sine åpningstaler, vår dannelse. Noe som følger oss resten av livet. Vi må alle gjøre vårt for å holde smittetallene nede. Det trenger ikke bety at studiekvaliteten må ofres. Er det noe vi trenger for å gjenreise norsk økonomi, skape vekst i næringslivet og bidra til det grønne skiftet er det fremtidige økonomer av høy kvalitet.

Les Econas tips til studenter som kjenner på ensomhet