Et umulig valg

Den siste tiden har jeg befunnet meg i markedet for tjenestepensjoner, og ut fra min erfaring er det svært betenkelig hvordan dette markedet fungerer, eller ærlig talt, ikke fungerer.

Forsikringsselskapene har så ulike produktmodeller på viktige spørsmål som avkastning, forvaltningsvalg og forvaltningskostnader at det er tilnærmet umulig å sammenligne de produktene som tilbys. Bringer man i tillegg inn viktige elementer som kundeservice, betjeningsløsninger og leverandørens oppfyllelse av etiske og bærekraftig forvaltning, blir det nærmest umulig å finne den beste leverandøren og ta en god beslutning.

Dette er skremmende nok, men egentlig ingen ny problemstilling. Hvilke kriterier lå i sin tid til grunn for bedriftens valg av nåværende pensjonsleverandør. Og har man i det hele tatt fulgt opp avtalen i alle årene som har gått på annen måte enn bare å betale de fakturaene bedriften har fått fra forsikringsselskapet?

Nå som mange arbeidsgivere endrer sine ytelsesordninger til innskudd- eller hybridordninger kommer man i alle fall ikke unna disse problemstillingene, og de viktige spørsmålene oppstår på ny. Hvilken leverandør skal bedriften velge, hvilket selskap gir den beste avkastningen for bedriftens ansatte og de laveste kostnadene for ansatte og bedrift?

Når jeg, eller riktigere sagt, de tunge og svært kompetente fagmiljøene jeg har til hjelp, bruker måneder på å grave seg til bunns og finne ut av dette, hvordan skal ledere i mindre bedrifter i det hele tatt evne å foreta gode beslutninger på vegne av bedrift og egne ansatte i dette markedet. Og det på et område som er svært viktig både for ansatte og arbeidsgiver. Her er det hundretusener i forskjell på pensjonen på god og dårlig avkastning, lave eller høye forvaltningskostnader.

Ikke nok med det, jeg leser media at det er store grupper både på arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden som faktisk mener at det er en god ide om disse beslutningene overlates til hver enkelt av oss. Dvs. at hver enkelt av oss skal ha vår egen pensjonskonto som vi har ansvar for hos den leverandøren vi selv velger. Skal dette i det hele tatt være mulig å evne for den alminnelige lønnsmottager, må det skje en betydelig standardisering av produkter, investeringsmodeller og prising av forvaltning. Det har jeg overhode ingen tro på vil være mulig å få til i praksis, og ikke tror jeg leverandørene vil være interessert i det heller. Og for kundene er det et tveegget sverd, en slik standardisering ville antagelig sette stopp for all produktutvikling som jo tross alt kan være til kundenes fordel også.

Så til alle dere bedriftsledere som nå er i ferd med å endre bedriftens pensjonsordning, er det bare å ønske lykke til. Jeg håper du er økonom…..

 

Bolstads betraktninger