EU og Norge

Pust med magen, jeg har ikke tenkt å starte en EU-debatt i Econa regi, men bare komme med noen tanker etter at jeg rett før presidentvalget i USA, var på besøk i EU i Brussel sammen med nordiske kollegaer i økonomorganisasjonene.

EU stjerner

Vi besøkte både EU politikere og byråkrater. Det var møter som ikke akkurat ga en fornyet optimisme om EU og Europas fremtid.

Mismotet etter Brexit var påtagelig, og usikkerheten omkring handelsavtalen med Canada var stor. På spørsmål om hva som var det neste som kunne gå galt, var valg av Trump som president i USA og at Angela Merkel ikke tok gjenvalg i Tyskland, øverst på listen. Heldigvis løste handelsavtalen med Canada seg to dager etter vårt besøk og Merkel har bekreftet at hun stiller til valg neste år. På den annen side ble Trump valgt. At Marine Le Pen skal kunne vinne presidentvalget i Frankrike var det nok ingen som i det hele tatt tenkte på som en mulighet for noen uker siden, men nå er det vel egentlig ingen som ikke tør utelukke det helt. Og det er ingen naturlov at Merkel vinner i Tyskland. Vi går spennende tider i møte.

En av kritikkene mot EU har vært underskudd på demokrati. Når ca 80 av Europaparlamentets 751 folkevalgte er ihuga EU-motstandere, med Marine Le Pen og Nigel Farage i spissen, gir dette store riper i EUs omdømme både i Brussel og i EU-motstandernes hjemland. Særlig Farage har brukt sine 17 år som EU-politiker, lønnet av EU, til å gjøre det han kan for å ødelegge nettopp EU. Bare tenk hvordan debattklimaet hadde vært i vårt eget Storting om vi hadde hatt en gruppe på 15 stortingsrepresentanter som ikke hadde hatt noe annet mål med sin politiske virksomhet enn å få staten Norge oppløst.

Men de EU-kritiske politikerne er ikke alene. Frustrasjonen i Brussel var stor over europapolitikere i alle partier som prøver å bli populære på hjemmebane ved å gi EU og Brussel skylden for alt som ikke går bra, også hjemlandets egne problemer blir ofte EUs skyld når eget parti sitter med regjeringsmakten hjemme. Og alle vet hva store skarer av EU-kritiske velgere vil høre. Hjemme fra Brussel agerer de som om de som parlamentarikerne i Europaparlamentet ikke bestemmer i EU, som om de selv ikke er en del av EU-makten, og de kommer i stor grad unna med dette både i opinionen og i media.

De visjonære politikere som ser EU som det fredsprosjektet det egentlig er, blir færre og færre. Paradoksalt nok var det ikke-medlemslandet Norge som sist sendte en påminnelse om dette, ved å gi EU Nobels fredspris i 2012. Selv om flertallet i Norge er mot et norsk EU-medlemskap, tror jeg ikke det er et flertall for at EU-samarbeidet skal opphøre, at vi skal gå tilbake til proteksjonistiske nasjonalstater med grensekontroller og egne valutaer. I den forbindelse er vi et både pragmatisk og paradoksalt land. Antagelig er det flere tilhengere av EU i Norge (bare vi selv slipper å være medlemmer) enn i mange EU-land.

For oss som kommer utenfra på besøk til Brussel, var det lett å legge merke til det spriket det er mellom beskrivelsene av det store prosjektet og de store utfordringene Europa står overfor og evnen til å løse disse utfordringene. Det så ut som om de kritiske røstene langt på vei har rett i at man står fast i alle disse småsakene som tar all fokus i politikernes hverdag, alle disse byråkratiske fillesakene som borgerne i alle land oppfatter som latterlige EU-påfunn, og som EU-motstanderne elsker. Skal EU overleve holder det derfor ikke bare at de «riktige» politikerne vinner valg, men EU-parlamentarikerne må også vise at de kan løse de viktige sakene for vanlige borgere.