Jobber skal fylles, men også skapes

Bekymring over mastersyke reflekterer et gammeldags syn på arbeidsmarkedet.

Lesesal med datamaskiner

Med jevne mellomrom de senere årene har enkelte påstått at vi lider av «mastersyke» i Norge. Det hevdes at det er for mange som tar lange, akademiske utdanninger. Det er ikke nødvendigvis det at masterkandidatene ikke får jobb, men de tar mer utdanning enn de trenger og er ofte overkvalifisert for jobber hvor en kortere, gjerne yrkesrettet, utdanning hadde passet bedre.

Hvis vi skal bruke et bilde, kan vi tenke oss en fotballtribune hvor alle sitter komfortabelt og har god utsikt til banen. Så begynner noen å reise seg. Dermed må de bak reise seg for å se, og så reiser flere og flere seg. Til slutt står alle. Ingen ser bedre. Alle har det mindre komfortabelt.

Er det også slik i arbeidsmarkedet? Er problemet bare at når noen reiser seg og tar master, må stadig flere gjøre det, rett og slett for å få jobb? Kunne vi egentlig like godt klart oss med kortere utdannelser?

Tribunelignelsen kan virke tilforlatelig, men den har en svakhet. Vi nordmenn er ikke alene på tribunen. Og utlendingene har allerede reist seg.

Dette kommer muligens som en overraskelse for enkelte, men det er faktisk relativt få som tar mastergrad i Norge. Den siste utgaven av den årlige OECD-rapporten Education at a Glance viser at i Norge har 13 prosent i aldersgruppen 25 til 34 år tatt en master. Det er lavere enn snittet i både OECD og EU.

Ja, andelen som tar mastergrad har økt i Norge, men den har økt raskere i verden rundt oss.

Det er også viktig å merke seg at bekymringen for at det blir for mange akademikere slett ikke er av ny dato. I etterkrigstiden har andelen akademikere stadig økt, både i Norge og internasjonalt. I 1976, for førti år siden, bekymret for eksempel VG seg over for mange akademikere, illustrert ved en arkitekt som måtte jobbe som trikkekonduktør. 

Slike bekymringer er kommet jevnt og trutt. Men likevel viser all forskning at masterkandidater flest får gode jobber og at de får betalt for ekstra utdanning. Det er rart om det skulle være slik hvis utdanningen er unødvendig for de jobbene de har.

Trolig skyldes bekymringen at man tegner et for statisk bilde av arbeidsmarkedet: En jobb krever en gitt kompetanse, verken mer eller mindre, og alt utover dette er bortkastet. Et passende tannhjul skal monteres i maskinen og der skal det snurre til det er utslitt.

Virkeligheten er langt mer dynamisk og sammensatt. Ja, kanskje er en masterkandidat overkvalifisert for sin første jobb, men så kommer man i gang og får vist seg. Så byr det seg nye muligheter, enten ved at man får en ny jobb eller ved at man utvider sin egen stilling med nye oppgaver.

I moderne bedrifter er det ikke bare snakk om å dekke et gitt kompetansebehov, det dreier seg vel så mye om å se og skape nye muligheter, om å innovere, endre og finne nye muligheter for verdiskaping.

Det dreier seg ikke bare om å fylle jobber, men om å skape jobber. Og i Norge skal det skje i en liten, åpen økonomi med høyt lønnsnivå. Vi kan svært sjelden være billigst, så vi må være gode.

I Econa tror vi dette betyr at flere, ikke færre, bør ta mastergrader og andre lengre utdanningsløp. Vi trenger flere som har tatt seg tid til å gå i dybden og som hatt mulighet til å jobbe strukturert og selvstendig med et prosjekt som ofte er relevant for senere karriere. 

Det betyr absolutt ikke at vi ikke også må satse på kortere, yrkesrettede utdanningsløp. Dette er også viktig, men det er ingen motsetning mellom disse to målene. De som faller fra yrkesutdanning er sjelden de samme som vurderer å ta en mastergrad.

I teorien kan sikkert et samfunn bli for høyt utdannet, men så lenge høykostlandet Norge utdanner færre med mastergrad enn land vi konkurrerer med, burde mastersyken komme langt nede på vår liste over bekymringer. Svært langt nede.