Master er ingen sykdom

Arbeidsgiverorganisasjonene NHO, Virke, KS og Spekter er 1. juli nok en gang på tokt for å få flere til å velge yrkesfag og færre til å ta mastergrad.

I Aftenposten 1 juli viser de blant annet til SSBs framskrivinger som har beregnet at det i 2030 vil bli et underskudd på 134 000 med yrkesrettet videregående utdanning, mens det vil bli et overskudd på 6000 med mastergrad.

For det første; Dette er kun framskrivninger og ikke prognoser, og SSB presiserer at det er stor usikkerhet knyttet til disse og at resultatene må brukes med varsomhet. Det er derfor skummelt å benytte disse tallene som vedtatte sannheter.

For det andre er det lite hensiktsmessig å sette disse to gruppene opp mot hverandre. I følge SSBs framskrivninger vil det være økt behov for begge disse gruppene. Det er mer interessant å se på frafallet i yrkesfagene i videregående opplæring. Å redusere dette frafallet er et viktig mål, og tilbud om flere læreplasser i arbeidslivet vil være ett (av flere) viktige virkemiddel. Dette blir en viktig utfordring for arbeidsgiverorganisasjonene. Å ta til orde for at færre skal ta en mastergrad, er på sin side neppe et spesielt velegnet virkemiddel for å få flere til å velge yrkesfag.

NIFUs kandidatundersøkelse viser at det ikke er større mistilpasning blant masterutdannede på arbeidsmarkedet i dag enn for 10 år siden. Generelt kan man si at arbeidsmarkedet har absorbert den økte tilstrømmingen av masterkandidater.

I følge SSB vil det bli en økende etterspørsel etter arbeidskraft med masterutdanning frem mot 2030, og SSB sier at «høyere utdanning blir viktigere og viktigere». Vanligvis anses høyere utdanning som gunstig for produktivitet, økonomisk vekst og utvikling. En kan derfor spørre om det ikke heller bør være en utfordring for næringslivet å utnytte bedre det faktum at befolkningens utdanningsnivå økes, enn å bekymre seg for at det er for mange som tar slik utdanning og kalle det «mastersyke».

NHO trekker fram at i deres kompetansebarometer svarer «mer enn halvparten av bedriftslederne at den de sist ansatte med master kunne vært erstattet av en med bachelor». Det kan være grunn til å minne om at NHOs medlemsbedrifter bare dekker vel en femtedel av de sysselsatte i Norge, men viktigere er det nok at vi vet lite hva bedriftslederne tenkte da de svarte på dette spørsmålet. Tok de utgangspunkt i dagens og gårsdagens krav og forventninger, eller tenkte de også på utviklingsarbeid i bedriften på sikt?

Alle skal selvsagt ikke ha mastergrad, men andelen i befolkningen som har mastergrad er ikke høy. I følge SSB hadde 14 prosent i aldersgruppen 30-39 år lang høyere utdanning (fire år eller mer) i 2012. Dette er den aldersgruppen som har høyest andel masterutdannede. Andelen har økt mye de siste ti årene, fra 8 prosent i 2002, men fortsatt er det relativt få i Norge med utdanning på masternivå. Norge er et høykostland. Det betyr at vi må være høykompetente. Da er det naturlig at vi også har en høy andel master- og doktorgradsutdannede. Det er ikke en sykdom, men snarere et konkurransefortrinn.