Misforstått om karakterer

Det har vært en debatt i DN om at studenter med svakere karaktersnitt enn C ikke bør få tildelt graden sin. Professor Kai A Olsen mener dette, men han har tydeligvis misforstått hva det er mulig å gjøre noe med.

Gjennom Bologna-prosessen har vi forpliktet oss til dagens bokstavkaraktersystem. Det innebærer at vi ikke kan la være å tildele graden til studenter som har bestått, men som vi mener er for svake. Dessuten sier det en del om Olsens og mange av lærestedenes bruk av karakterskalaen, som åpenbart ikke er i tråd med karakterbeskrivelsene. De gir for gode karakterer, og da ender vi en situasjon som Olsen beskriver. Hvis vi studerer karakterbeskrivelsene i høyere utdanning sier de at man ved karakteren E skal ha «tilstrekkelig» kunnskaper i emnet, mens man ved D skal være «nokså god». I det ligger at man skal ha tilstrekkelig kunnskaper, ferdigheter og kompetanse i faget til å kunne utøve det. Har man ikke det skal man stryke.

Undersøkelser, sist ved SØF (Senter for økonomisk forskning), bekrefter dette. Mange læresteder er for «snille» i karaktergivingen, og særlig gjelder dette de små høgskolene. Vi får en samling i toppen med mye A, B og C og svært lite under det. De gamle universitetene og NHH er strengere. Konklusjonen var dermed at karakterene dermed ikke gjenspeilte det faktiske kunnskapsnivået til studentene.

Det er dette vi må gripe fatt i, ikke lettvinte løsninger som Olsen prøver seg på. Hvilke virkemidler har vi så? For det første kan man begynne med å stramme inn karaktergivningspraksisen, slik at den i større grad er i tråd med intensjonene. Dette hindrer likevel ikke faren for relativ karaktergiving, det vil si at man gir karakterer basert på det utvalget man sensurer. Ei heller strategisk karaktergiving, som kan (ikke uttalt) bli resultatet ved dagens finansieringssystem av høyere utdanning. Utdanningssystemene får betalt per uteksaminerte student, og sensor sitter dermed med både bukken og havresekken.

Et annet virkemiddel som har vært nevnt, blant annet av professor Finn Jørgensen i DN i fjor, er å innføre nasjonale eksamener i noen utvalgte basisfag på bachelornivå, for eksempel ved ingeniør- og økonomiutdanningene. Dette er noe som bør utredes nærmere. På bachelornivå er mye likt uavhengig av institusjon, og læringsutbyttebeskrivelsene beskriver relativt inngående hva studentene skal kunne etter gjennomført studium. Dette vil, kombinert med en felles skoleuavhengig sensur, kunne bidra til å utjevne den ulike karakterpraksisen. Et alternativ, som krever mindre koordinering og som kanskje er vel så bra, er å innføre en flerdisiplinær, nasjonal eksamen ved avslutningen av bachelorstudiet hvor studentene testes i læringsutbyttebeskrivelsene i bachelorplanen. Slik får man en felles kvalitetssjekk av studentene før de går ut i yrkeslivet eller videre studier. Vi tror også at det vil virke disiplinerende på den øvrige karakterpraksisen, ettersom avvik blir lett å se og vanskelig å forklare.

Hvis vi skal unngå en situasjon som Olsen beskriver, hvor arbeidsgiverne ikke stoler på kompetansen til kandidatene, må noe gjøres. «Snillhet» lønner seg ikke i lengden, og vil til syvende og sist gå utover de institusjonene det gjelder. Vi ender dermed opp med et A- og B-lag og kanskje et C-lag, hvor det er hvor du har studert mer enn karakterene som avgjør hvor attraktiv du er på arbeidsmarkedet. En slik utvikling bør vi unngå. Karakterene bør i størst mulig grad gjenspeile studentenes ferdigheter og kompetanse uavhengig av institusjon, og man må bli flinkere til å bruke hele karakterskalaen. Høyere utdanning skal være krevende, og for å stå må man ha tilstrekkelig kompetanse for å kunne utøve faget. Med dagens finansieringssystem for høyere utdanning har stryk store konsekvenser for institusjonenes økonomi, og det kan få store konsekvenser særlig for de små institusjonene.