Når arbeidsgiver ikke ønsker å forhandle

Det går mot streik i stat og kommune fra 26 mai. Hvordan kan staten og Oslo kommune mene at man skal komme frem til enighet når det ikke fremsettes et tilbud man kan ta stilling til? Er dette seriøs arbeidsgiverpolitikk?

Real estate agent consulting a mature couple at office

Årets forhandlinger i tariffoppgjøret i offentlig sektor er ferdig – det første oppgjøret etter at Holden III-utvalget avga sin innstilling om lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi (NOU 2013:13). Vi husker alle oppgjøret for to år siden – som endte i en storkonflikt i offentlig sektor. Hovedoppgjøret i stat endte i streik for tre av fire hovedsammenslutninger. Akademikerne var den eneste sammenslutningen som ikke streiket. Bruddet i staten ble fulgt av en omfattende streik også i kommunal sektor. Akademikerne var her omfattet av konflikten, men tok ikke ut noen i streik. 

Bruddet i staten skyldes i stor grad uenighet om anslaget for lønnsveksten i frontfaget i industrien. Resultatet i staten har normalt vært normgivende for kommunene, og streiken i kommunesektoren var en direkte konsekvens av streiken i staten.

En streik i offentlig sektor rammer i stor grad tredjeperson. Man må derfor være sikker på at alle muligheter for å komme frem til løsning er forsøkt før man iverksetter en streik. Dette forutsetter forhandlingsvilje fra alle parter.

La oss se hva Holden III-utvalget sier om dette:

«Både organisasjonene og myndighetene har et ansvar for å holde konfliktnivået nede,… Forhandlingssystemene bør innrettes på en måte som gir best muligheter til å oppnå enighet uten konflikt.»

«Frie lønnsforhandlinger vil alltid måtte innebære en risiko for at streik kan inntreffe, fordi faren for streik er en viktig drivkraft for å få partene til enighet i forhandlingene. Belastningen på tredjepart innebærer likevel at det hviler et stort ansvar på partene i å unngå konflikt.»

Dette er egentlig selvfølgeligheter – vi må ha troen på at partene kan forhandle og komme frem til enighet ved frie lønnsforhandlinger. Men – dette forutsetter som sagt forhandlingsvilje fra alle parter, at man er bevisst det ansvaret man har for å holde konfliktnivået nede.

Hva skjedde så i det første tariffoppgjøret etter Holden III-utvalgets innstilling? Ble partene enige i forhandlinger? Det endte med brudd i stat, brudd i KS og brudd i Oslo kommune. Om det også ender i streik, gjenstår å se. Oppgjøret går nå til mekling, og frist for meklingen er søndag 25. mai kl. 24.00.

Hvorfor klarte ikke partene å komme frem til enighet denne gangen heller? Staten fremmet ikke tallfestede økonomiske tilbud – det kom altså aldri noe konkret tilbud fra statens side. Det samme skjedde i Oslo kommune – Oslo kommune fremla aldri noe tilbud arbeidstakerorganisasjonene kunne ta stilling til. KS fremmet et konkret tilbud, men her sto partene for langt fra hverandre.

Hvordan kan staten og Oslo kommune mene at man skal komme frem til enighet når det ikke fremsettes et tilbud man kan ta stilling til? Er dette seriøs arbeidsgiverpolitikk? Statens personaldirektør uttalte at man hadde håpet å komme til enighet gjennom forhandlinger – men i forhandlinger må det fremsettes både krav og tilbud hvis man skal komme til enighet. Forventer staten at arbeidstakerorganisasjonene skal akseptere et tilbud uten tallfesting av økonomien?

Det er trist å konstatere at staten og Oslo kommune opptrer på en slik måte. Econa – og Akademikerne – har tro på forhandlingsmodellen. Vi ønsket derfor å gi staten en mulighet til å fremme et konkret krav. Staten ønsket imidlertid ikke dette, og valgte å avslutte forhandlingene med Akademikerne. Staten hadde nå sjansen til å vise at de tok Holdenutvalget på alvor, men grep den dessverre ikke.