Nivå er viktig

Endringene i arbeidslivet viser at ansatte må kunne fylle flere funksjoner og omstille seg raskere for å henge med i utviklingen. Denne utviklingen fortsetter og kravet til kompetanse, kvalitet og endringsevne øker. Mer utdanning er svaret vi som arbeidstakere kan møte behovet med.

Nok en gang kan vi lese om en tidligere student som ikke får jobb innen det hun er utdannet i.  Siw Tveiten Larsen står fram med at hun har søkt etter journalistjobber i to år uten å få napp. I dragsuget nevnes økonomi, jus og humanistiske fag som utdanninger som det blir vanskeligere å få realisert i arbeidslivet. Løsningen er allmennlærer eller sykepleier.

Arbeidsmarkedet har større behov for lærere og sykepleiere enn journalister. Derfor er det en god løsning at flere velger bort treårige journalistutdanninger til fordel for lærer- eller sykepleierutdanningen. Men å trekke med seg klynger av andre faggrupper er derimot ikke fornuftig. Fokuset må i større grad ligge på utdanningsnivå, som igjen kan leses som kvalitet.

Hvis vi tar journalistutdanningen som eksempel, der er det to hovedutfordringer:

1) Journalisten er ikke profesjonsutdannet

2) Journalistutdanningen er ikke et studium på masternivå

En profesjon beskytter i sterkere grad mot andre utdanningsgrupper, en lege, jurist, psykolog, sykepleier, farmasøyt eller psykolog kan ikke erstattes av andre utdanningsgrupper. Journalister kan imidlertid erstattes av andre utdanningsgrupper på ulike nivå. Med en treårig utdanning er konkurransen mye større, og det er kanskje ikke så rart at Larsen vurderer å bli lærer eller sykepleier istedenfor journalist.

Econas medlemmer er økonomer, som faglig befinner seg under den samfunnsvitenskapelige paraplyen. Det er en stor akademiker-paraply, hvor jurister, psykologer og revisorer er de viktigste eksemplene på grupper som har en form for profesjonsbeskyttelse. Flertallet av Econas medlemmer er siviløkonomer og «fritt vilt» på arbeidsmarkedet. Alle kan i prinsippet erstatte siviløkonomer i en hvilken som helst stilling. Da er det spørsmålet om hva en kandidat kan som blir viktig. 

Master skiller kandidater fra hverandre

For å bruke meg selv som eksempel. Jeg kunne valgt å avslutte studiene etter bachelorgraden. Sett fra en arbeidsgivers synspunkt er jeg ikke i tvil om at jeg er mye mer attraktiv etter masterstudiene. Jeg lærte mye mer på de to siste studieårene enn de tre første. Det skyldes at studier på masternivå krever adskillig mer enn på bachelornivå, både når det gjelder innsats målt i tidsbruk og kvaliteten på innsatsen som legges ned.

Sammenlikner vi tid bruk på studier mellom de som tar bachelor og masternivå i Econas studentundersøkelse ser det samme. Masterstudentene bruker i snitt 5,5 timer mer på studier enn bachelorstudentene. Dette er snakk om tid brukt på studier som ikke er organisert av lærestedet. Altså helt selvstendig valgt tidsbruk.  

Problemorientert (løsningsorientert)

For oss med utdanning som ikke er en profesjon er det i mine øyne evnen til å sette seg inn i relativt komplekse problemstillinger og tenke selvstendig/kreativt rundt løsninger som er den viktigste kunnskapen en sitter igjen med etter studier på masternivå. I arbeidslivet får en sjelden like store problemstillinger som under arbeidet med en masteroppgave. Treningen man har fått i masterstudiene er derimot god å ha med seg. Det som før var middels store problemstillinger framstår som mindre.

Media = omstilling de siste årene

La media være eksempel igjen. Endringene i arbeidslivet viser at ansatte må kunne fylle flere funksjoner og omstille seg raskere for å henge med i utviklingen (det finnes selvsagt unntak). Denne utviklingen fortsetter og kravet til kompetanse, kvalitet og endringsevne øker. Mer utdanning er svaret vi som arbeidstakere kan møte behovet med. Derfor tror jeg tre års studier ofte er for lite i mer «frie» yrker som ikke har profesjonsbeskyttelse (profesjonene inne høyere utdanning er stort sett lange.).

Jeg har tidligere jobbet i TV2s nyhets og sportsarkiv og fikk ta del i en mediebedrifts omstillingsprosess i en tid med implementering av ny og nær sagt revolusjonerende teknologi. Da jeg begynte i 2004 så jeg nyhets- og sportssendinger i reprise dagen etter sending. Selvsagt på en liten skjem som viste film fra en rimelig stor BETA-tape.  Da jeg sluttet i 2007 var det digitale opptak og en stor robot som fant fram gamle klipp og målet om at sendingene skulle arkiveres tilnærmet på direkten var delvis oppnådd.

En anekdote er at lageret med taper fra alle sendingene ble fullt. For å få plass til flere ble min fattige bror hyret inn for å velte taper fra høykant til kortkant for å utnytte plassen bedre.

En konsekvens av digitale sendinger er at det omtrent er «gratis» å starte opp nye TV-kanaler fra eksisterende produksjon, herunder TV 2s nyhets- og sportskanal. Ansatte kunne med teknologiske framskritt gjøre stadig mer på en arbeidsdag og det var enklere for alle å delta i større deler av produksjonen.

Hvis jeg hadde hatt litt mer interesse for de tekniske sider hadde jeg hatt små problemer med å lære meg å redigere hele nyhetsinnslag. Selvsagt ikke med samme kvalitet som en som kan redigerings- og/eller fotofaget, men for mange formål mer enn godt nok. Et resultat er at man har fått rollen videoreporter, der én person lager hele saken omtrent fra A til Å.

Å kunne noe godt

For å være attraktiv som nyutdannet bør en kunne noe spesielt godt. Utdanninger som varer i tre år gir sjelden spesialkompetanse. Da må man enten lære mer i arbeidslivet, eller mer gjennom skole. Her er folk forskjellige, men for de fleste unge, er det beste valget å bli ferdige på et høyt nivå så fort som mulig. Voksne må holde seg oppdatert og være villig til å gjøre en nødvendig innsats i kompetanseutvikling og måten å jobbe på.

I Econas statistikker (studentundersøkelsen og lønnsundersøkelsen) er det klare tendenser til at de yngste er mest skoleflinke. Denne gruppen blir raskt ferdig med studiene og får gode resultater.

For den som ansetter er utdanningen også et viktig utvelgelseskriterium. Lang, høyere utdanning øker sannsynligheten for å ansette vedkommende. Og velger man feil er det sannsynlig at vedkommende velger en annen jobb, noe som er enklere for en med høyere utdanning enn en uten.