Panama Papers - Når lekkasjer blir til storflom

Panama Papers viser hvordan digitaliseringen gjør det mer og mer risikabelt å ikke følge spillereglene.

Mann som holder en mobil

Sammenlignet med tidligere datalekkasjer som Wikileaks og Luxleaks blir Panama Papers å regne som en tsunami. Det skapte bølger over hele verden da en hemmelig kilde lekket hele 11,5 millioner dokumenter med finansiell og juridisk informasjon på mer enn 214 488 offshore-selskaper fra det Panama-basert advokatselskapet Mossack Fonseca. 

Det unike med Panama Papers er likevel omfanget. Dokumentene går så langt tilbake som til 70-tallet, og overlapper dermed den legendariske lekkasjen Pentagon Papers. I 1971 kunne The New York Times, med hjelp fra den tidligere militæranalytikeren Daniel Ellsberg, publisere innholdet fra en hemmelig Pentagon-rapport på 7000 sider, som avslørte at USA i all hemmelighet hadde utvidet Vietnamkrigen med bombeangrep i både Laos og Kambodsja.

Forskjellen i størrelsen på disse to lekkasjene er enorm. Pentagon Papers bestod av 7000 sider, Panama Papers av 11,5 millioner dokumenter

Tungtveiende avsløringer

Et vanlig papirark veier rundt fem gram. Grovt regnet kan vi si at Pentagon Papers veide 35 kilo (Da forutsetter vi at Ellsberg ikke hadde tilgang til å kopiere på begge sidene av arket). 35 kilo er en anselig mengde papir. Skulle du sneket ut ett kilo ark i dokumentveska per dag, ville det tatt deg sju arbeidsuker å få alle dokumentene ut fra arbeidsplassen. All kopieringen og bæringen utsetter deg også for en betydelig risiko for å bli avslørt.

Men, om vi sier at hvert av Panama Papers’ 11,5 millioner dokumenter er på gjennomsnittlig fem sider, snakker vi om over 57,5 millioner ark – mer enn 287 500 kilo papir. Om du skulle sneket med deg ett kilo i dokumentmappa hver dag, ville det tatt deg litt over 1100 år å lekke Panama Papers. Selv om du skriver ut på begge sider vil jobben ta deg 550 år.

Det lekker lettere

Lekkasjer av denne skalaen er umulige uten digitaliseringen. Digitaliseringen gjør at vi produserer – og ikke minst lagrer – mer og mer data. Og mer og mer personlige data.

De fleste lekkasjer som Panama Papers, er bra for samfunnet – spesielt når de avslører myndighetspersoner som bryter de samme lovene de er satt til å forvalte. Men det er ikke nødvendigvis bare rettskafne journalister som får tak på informasjonen. Datalekkasjer og hacking, kan gi konkurrenter og andre stater tilgang på stadig mer sensitive data. 

I den gamle, analoge verdenen medførte det betydelig friksjon når store mengder informasjon skulle transporteres rundt. Nå skjer det på et øyeblikk, nesten friksjonsløst. Grunnleggende økonomisk teori forteller oss at når det blir enklere og mindre risikabelt å lekke store mengder dokumenter til utenforstående, vil det skje oftere. Det vil ramme dem som har gjort noe galt, men det kan også ha utilsiktede konsekvenser.

For både politikere, økonomer og bedriftsledere betyr dette at vi seiler inn i et ukjent farvann, der krisene kan bli både større og vanskeligere å forutse enn hva vi tidligere har vært vant med. Det positive er at vi alle blir enda mer nøyaktige med å passe på etikken i det vi gjør.