Pensjonsreformen - ble vi lurt?

I den politiske debatten diskuteres nå om 70-årsgrensen skal økes til 75 år. Dette er en meningsløs debatt så lenge den enkelte bedrift står fritt til å fastsette en aldersgrense på 67 år.

Arbeidsforholdet kan bringes til opphør når arbeidstaker fyller 70 år, ifølge arbeidsmiljøloven. Samtidig har Høyesterett fastslått at den enkelte bedrift kan fastsette en aldersgrense på 67 år dersom ordningen praktiseres konsekvent og har vært kjent blant de ansatte. Det er mulig en bedriftsintern aldersgrense på 67 år også må kombineres med en god  tjenestepensjonsordning, men dette er ikke avklart ennå. Det som imidlertid er klart er at en bedriftsintern aldersgrense på 67 år slår bena under valgfriheten vi har til å jobbe så lenge vi ønsker, og også motvirker pensjonsreformens målsetting om at vi skal stå lenger i jobb og få mulighet til å opprettholde samme pensjonsnivå som tidligere.

Levealdersjusteringen er årsaken til at vi må jobbe lenger for å oppnå det samme i pensjon som tidligere. Levealderjustering og fleksibelt uttak av alderspensjon skal sikre den enkelte rett til å velge mellom å ta ut pensjon tidligere med en lavere årlig pensjon, eller å arbeide noe lenger og få en høyere årlig pensjon. Er du født i 1963 må du jobbe til du fyller 69 år og 1 måned for å få samme årlige alderspensjon som du ville hatt ved fylte 67 år uten levealderjustering. En du født i 1983 må du jobbe til du er 70 år og 9 måneder. 

Hvis du jobber i en bedrift som praktiserer 67 års aldersgrense, har du ikke mulighet til å jobbe utover fylte 67 år. Hvis du skal kunne opprettholde samme pensjonsnivå som ved tidligere ordning, må du da bli ansatt i en annen bedrift. Og, helt ærlig, hvor stor er muligheten for at du får ny jobb etter fylte 67 år, spesielt hvis flere og flere bedrifter praktiserer en aldersgrense på 67 år?

I lang tid har det vært et stort behov for siviløkonomer i privat og, ikke minst, offentlig sektor. Skal man bidra til å løse det økende behovet for kompetent arbeidskraft, med solid erfaring, er ikke en øvre aldersgrense på 67 år veien å gå.  Politikerne må på banen og lovfeste rettigheter som gjør at arbeidsgiverne ikke kan sette en øvre aldersgrense på 67 år. I praksis vil nok de fleste velge å fratre helt eller delvis senest ved fylte 67 år. Dermed må vi sikre at de som virkelig ønsker å bidra med sin kompetanse etter dette gis de mulighetene den nye pensjonsreformen gir.