Regjeringen tenker lite helhetlig

Finansminister Sigbjørn Johnsen har lagt frem statsbudsjettet for 2012. Med sin karakteristiske Hedmarksdialekt fortalte han oss at det fremover er viktig å holde orden i eget hus. Statsbudsjettet var med andre ord stramt. Det legges opp til å bruke 2,4 milliarder kroner mindre enn hva handlingsregelen tilsier, som er ca 9,9 milliarder mer enn hva som er lagt opp til å bruke i 2011.

Den norske økonomien går godt, den er sunn og Econa stiller seg bak grunntanken om at det nå var på tide med et stramt budsjett. Det er aldri gøy å si nei, men ansvarlige økonomer gjør det fra tid til annen. Det er blant annet økonomisk uansvarlighet og manglende evne til å si nei som har ført til de økonomiske problemene vi ser i Europa. En finansministers viktigste oppgave er med andre ord å si nettopp nei. Men dette betyr ikke at det er ulovlig å tenke helhetlig og se konsekvenser av nei’ene sine. Det betyr heller ikke at det ikke er lov å tenke langsiktig.

Våre medlemmer er heldigvis en gruppe som av mange regnes som vinnere. Vi har høy utdannelse, vi får spennende jobber og vi er, uavhengig av bransje, i stor grad lønnsvinnere. Så det er med ydmykhet, men faglig tyngde, vi kommenterer og kritiserer momenter i budsjettet. Det er spesielt to ting vi har reagert på; høyere utdanning og skatt.

Utdanning og forskning har vært et uttalt hvileskjær i norsk politikk siden Djupedal for alvor satset på barnehager fremfor utdanning. Hvileskjæret gav resultater, og vi har i dag full barnehagedekning. Men da er det vel på tide å flytte fokus til høyere utdanning? Dagens statsbudsjett var på dette punktet svært skuffende. Det tas heller ikke i dette budsjettet hensyn til studentenes økonomiske situasjon. Studiestøtten økes med 1,9 prosent, noe som tilsvarer rundt 172 kroner mer i måneden. Når man samtidig indikerer at lønnsøkningen i samfunnet generelt vil ligge på 4 prosent, er det merkelig at de ikke tar med en lik økning i studiestøtten. Når regjeringen i tillegg ikke innfører 11 måneders studiestøtte minner dette mer og mer om en sovepute enn et hvileskjær.

Utdanning er en investering i fremtiden, og fremtidig inntekt. En god utdanning legger grunnlaget for spennende og utfordrende arbeidsoppgaver, høy attraktivitet og mobilitet i arbeidslivet. Det legger også grunnlaget for en god lønn. En rapport som nettopp ble utgitt av blant annet SSB viser at ”ett år mer utdanning i Norge gir en avkastning på 2,5 prosent i lønn, hvis lønnen måles gjennom et helt yrkesliv”. Det lønner seg med andre ord å utdanne seg, med tanke på jobb senere.

Når finansminister Sigbjørn Johnsen legger opp til en 4 prosents lønnsøkning i året som kommer, er dette en gjennomsnittlig lønnsøkning blant alle arbeidstakere i Norge. Den inkluderer sykepleiere, lærere, politi og økonomer. Ikke alle arbeidsgrupper i Norges langstrakte land har en lik lønnskurve, eller tjener like mye. Noen tjener veldig mye mer enn andre, mens andre tjener mindre. Dette er det forsøkt rettet på vet at man har et minstefradrag i lønnsinntekt(for de som tjener minst) og et innslagspunkt hvor vi må betale toppskatt. Før i tiden var den myntet på de som tjente aller mest. Det vi ser, og har sett de siste årene, er at det er flere og flere høyt utdannede som har en inntekt som er høyere enn dette innslagspunktet. Det gjør at det i realiteten ikke er en toppskatt, men noe vi kanskje kan kalle en akademikerskatt. Våre medlemmer har i snitt hatt en gjennomsnittlig årlig lønnsøkning på 6 prosent siden 2000. Det gjelder både offentlig og privat sektor. Det gjør at man raskere kommer i den gruppen hvor man betaler toppskatt, uten at man føler seg som Onkel Skrue av den grunn.

Det er ingen grunn til å legge seg ned å gråte, avslutte studiene eller går i demonstrasjonstog over statsbudsjettet for 2012. Men jeg tenker det er viktig å bite seg merke i signalene som sendes ved at man ikke ser helheten og de lange linjene. Norge blir i større og større grad et kunnskapssamfunn, kapitalen vår ligger i større grad i det vi kan enn i det fysiske arbeidet vi utfører. For at man skal tilrettelegge for vår konkurransedyktighet er det viktig, både i ord og handling, å satse på gruppen som har kompetanse som sitt fremste våpen.