Skal offentlig ansatte fratas streikeretten?

Jeg kan forstå frustrasjonen når man rammes av en streik – det er ingen som liker streik. Spørsmålet er imidlertid om begrensning av streikeretten er et riktig virkemiddel.

Ved inngangen til innspurten i meklingen i offentlig sektor, ser vi at det stilles spørsmål ved offentlige ansattes streikerett. Morten Kinander, jurist og filosof i Civita, har en kronikk i Aftenposten 23. mai 2014 hvor han foreslår å begrense streikeretten i offentlig sektor. Jeg kan forstå frustrasjonen når man rammes av en streik – det er ingen som liker streik. Spørsmålet er imidlertid om begrensning av streikeretten er et riktig virkemiddel.

Som ansatt i Econa, en medlemsorganisasjon i Akademikerne, skrev jeg et innlegg om tariffoppgjøret for 2 år siden. Det er fristende å sitere fra noe jeg skrev den gangen:

«Hva er det som gjør at partene har så store problemer med å komme frem til enighet ved frie forhandlinger?

I stat kan mye av dette forklares med at staten aldri klarte å komme med et reelt tilbud eller et forhandlingsutspill. Dette er rent misbruk av de involverte parters tid. Staten må ta en kritisk gjennomgang av om man ønsker å opptre på en så uprofesjonell måte i fremtiden, eller om man vil bidra til reelle forhandlinger mellom partene med sikte på å komme frem til enighet.»

Hva skjedde så i 2014? Staten kom ikke med noe konkret økonomisk tilbud i forhandlingene, men valgte i stedet å bryte forhandlingene med Akademikerne. Skal arbeidstakerne fratas streikeretten i en situasjon hvor arbeidsgiver nekter å gi et tilbud for så å bryte forhandlingene?

Kinander påpeker at det ikke er inntjenings- og avkastningsvurdering som ligger til grunn for lønnsfastsettelsen i det offentlige. Det er for så vidt riktig. Samtidig er det også slik at det er en lønnsforskjell på ca. 200.000 mellom akademikere som jobber i det offentlige og akademikere som jobber i det private. Og – for å unngå misforståelser – det er i det private man tjener mer. Tror man dette gapet vil bli redusert ved å frata arbeidstakerne streikeretten?

Nå mener vi at mye av svaret på lønnsforskjellene kan utjevnes ved lokal lønnsdannelse. Det er lokalt man vet hvor «skoen trykker», det er der man kan sette inn tiltakene for å rekruttere og beholde kompetent arbeidskraft. Vi har slik lokal lønnsdannelse for våre medlemmer i KS-området (med unntak av undervisningssektoren) – og der løses uenighet om lønn ved bruk av nemnd, ikke streik.

De sentrale oppgjørene handler imidlertid om mer enn lønn. Kinander ser ut til å glemme det. Årets oppgjør i kommunesektoren dreide seg f.eks. om arbeidstiden for lærere. Vi har endringer i uførepensjonen det har blitt forhandlet om. Er dette saker som kunne vært streikegrunnlag? Hvem skal i tilfelle avgjøre det?

Kinander påstår også at ansatte i offentlig sektor ikke risikerer noe ved å streike. Det er for så vidt riktig at sykehjem og skoler neppe blir nedlagt som følge av en streik. Å fremstille arbeidsplasser i det offentlige som «trygge» er imidlertid en sannhet med modifikasjoner. Offentlig ansatte er utsatt for konkurranseutsetting, det er ikke lenger slik at offentlig ansatte nærmest er en «vernet bedrift».

Det er riktig at streik i offentlig sektor nesten utelukkende går utover tredjepart. Dette er noe Akademikerne tar på alvor. Vi streiker derfor ikke hvis vi ikke har grunnlag for det. I 2012 meklet vi videre i stat og Oslo kommune etter at andre organisasjoner hadde brutt meklingen og streiket. I KS var det ikke grunnlag for å mekle videre, men vi hadde ingen personer ute i streik. Nå er vi i den heldige situasjon at streik ble unngått i kommunal- og statlig sektor i årets hovedoppgjør.

Så ja – vi skal ta på alvor og være vårt ansvar bevisst når det gjelder streik i offentlig sektor. Men vi må ha streik som en mulighet – et «ris bak speilet». Uten det, oppnår vi neppe noe i forhandlingene. En arbeidsgiver – som staten – som må tvinges til meklingsbordet for i det hele tatt å gi et tilbud, vil neppe gi særlig mye hvis vi ikke en gang har streik som mulig virkemiddel. Så løsningen er ikke en begrensning i streikeadgangen. Men – vi kan se på andre tiltak som kanskje kan begrense muligheten for konflikt. Kanskje det bør stilles strengere krav til meklingsinstitusjonen for å forhindre at partene går ut i streik.

Kinander har et poeng i at det er vanskelig å se poenget med noen av de streikene som har vært i offentlig sektor. Dette var også noe jeg påpekte etter oppgjøret i 2012. Jeg tok da bl.a. opp problemstillingen om det skal være mulig å streike uten at mekler har lagt frem en skisse. Bruddet i stat og kommune i 2012 skjedde uten at det ble fremlagt en skisse. Partene gikk ut i streik uten at det på forhånd forelå noe å ta stilling til. Det er problematisk. Streik er et virkemiddel – men man må ha et streikegrunnlag før man benytter det. Og det må være klart for alle parter – også tredjemann – hva man faktisk streiker for.

«Hvis det settes krav om at mekleren skal fremlegge en skisse før man kan streike, vil det i hvert fall fremtvinge en situasjon hvor man vet om det er grunnlag for en streik eller ikke – og hvor man kan klare å begrunne hva man eventuelt streiker for.» Slik avsluttet jeg mitt innlegg etter tariffoppgjøret i 2012 – og slik velger jeg å avslutte dette innlegget. Løsningen ligger ikke i å begrense streikeretten, men stille krav til at alle muligheter må være forsøkt før man kan gå til streik som en siste utvei.