Skatt, skatt, skatt.

Onsdag 8. oktober kunne finansminister Siv Jensen for første gang legge frem sitt helt egne statsbudsjett. Et blå-blått budsjett som for første gang på lenge har noen helt klare prioriteringer og satsingsområder. Det har Econa etterlyst tidligere, både i 2011, 2012. Endelig fikk vi det. Kan vi da si oss fornøyde?

Prioriteringene

Finansminister Jensen har foreslått fem klare satsingsområder; Samferdsel, helse, kunnskap, justis og beredskap og kommunene.

Vi ser at det spesielt i samferdsel følger store penger med prioriteringen – det er snakk om en økning i budsjettposten på nærmere 36 prosent, fra 69 milliarder i saldert budsjett for 2014 til nærmere 95 milliarder i forslaget for 2015. Satsingen på samferdsel ligger primært på veg og jernbane. De utvider offentlig-privat samarbeid (OPS) på flere strekninger og oppfyller løftet om et eget fond som skal øke hastigheten på vegbyggingen.

Helse er en annen vinner på statsbudsjettet. Flere medisiner skal over på blå resept, ventetiden skal ned, behandling av pasienter skal startes tidligere, pleie og omsorgstjenester skal bedres og satsingen på rus og psykisk helse opprettholdes. Den totale økningen i budsjettet til helsesektoren øker med 10,6 prosent.

Justis- og beredskap er et annet område det satses på. Det kan være vanskelig å forstå ut fra den gule boken, fordi budsjettforslaget foreslås nedjustert med 0,1 prosent. Satsingen ligger i at prognosen for antall asylankomster går ned, og dermed kan man øke satsing på blant fengselskapasitet, PST og beredskap og flere og raskere returer av personer uten lovlig opphold.

Kommunene er et annet satsingsområde hvor satsingen ikke vises i økninger på budsjettet, men i et ønske om å fornye, forenkle og forbedre offentlige tjenester. Dette mener regjeringen vil bidra til innsparinger som gjør at de kan prioritere en realvekst i kommunesektorens samlede inntekter på 6,2 milliarder kroner hvor 4,4 milliarder er frie inntekter.

På både justis- og beredskap og kommunesektoren viser regjeringen hvordan en satsing på et område ikke nødvendigvis betyr økte bevilgninger.

Til sist et område som ligger Econa nære – nemlig kunnskapspolitikken. Her følger det kroner med satsingen, og det er positivt. Regjeringen og kunnskapsdepartementet ønsker å øke bevilgningene til fem utvalgte institusjoner for å bidra til at Norge får verdensledende fagmiljøer innenfor forskning og utdanning. Den totale økningen er ikke på mer enn to prosent, men det vil bli gitt en større sum til NTNU, UiO, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås, UiB og UiT (VG). Igjen viser regjeringen vilje til å prioritere, og kanskje enda viktigere viser de muskler bak ønsket om å satse på de virkelig gode forskningsmiljøene og ikke alltid bredde. Det er kun gjennom prioriteringer man kan få faktiske resultater. Håpet er bare at det er nok.

Ellers er det gledelig å se at det satses på studentene ved at det bygges 1500 nye studentboliger og at basisstøtten til Lånekassen økes med 30 millioner kroner utover forventet prisvekst, noe som innebærer en økning på tre prosent. I realiteten er det lite, men for de som studerte under den rød-grønne regjeringen er det absolutt en forbedring som man skal ta med seg videre.

Skatt ja. Men hva med langsiktighet og bærekraft?

Til nå har mediene flommet over av analyser, regneark og kalkulatorer over hvor mye forslaget på budsjett vil innebære for lommeboken din. For det er ikke til å stikke under en stol at dette budsjettet vil kjennes på privatøkonomien. Det gjelder uavhengig av om du har formue, barn i barnehagen, tjener lite eller tjener mye. I kortform kan jeg nevne noen eksempler

  • Billigere barnehage fra 1. juli om husstanden tjener mindre enn 405 000 kroner, og dyrere om inntekten er høyere enn 405 000 kroner.
  • Kutt i formuesskatten
  • Økning i bunnfradraget
  • Økning av innslagspunktet for toppskatt (et innslagspunkt som slår inn tidlig i karriereløpet for våre medlemmer, og som tidligere er forsøkt omformulert til akademikerskatt).
  • Reduksjon i omregistreringsavgift ved bilkjøp

Listen kan gjøres lengre, men dette kan alle lese mer om i absolutt alle nettaviser. Spørsmålet er bare om det ikke mangler noe her. Det er noe som vi med jevne mellomrom diskuterer, men som svært få politikere vil ta inn over seg, og det er pensjonsforpliktelsene våre. Administrerende direktør, Tom Bolstad, kommenterte på dette i 2012, under overskriften «Hva med langsiktighet og bærekraft?». Econa forsøkte i etterkant av Perspektivmeldingen også å mane til forsiktighet, ansvarlighet og bærekraft i fremtidige budsjetter. Det ser ut til at vi med en ny regjering taler for relativt døve ører. Det er likevel bekymringsverdig at skattelettelsene og det påfølgende inntektstapet ikke dekkes gjennom betydelige kutt, men gjennom en økning i oljepengebruken. Her skyver regjeringen regningen foran seg, en regning som ligger an til å bli svært høy.

Det legges ikke opp til større endringer i pensjonssystemet, hvor vi vet at det ligger en potensielt sett udetonert bombe og venter på oss om noen år. Det som likevel kan synes positivt er at regjeringen, ved arbeids- og sosialminister Robert Eriksson, ønsker å gjøre større endringer for mottakere av (uføre)trygd. Essensen i forslaget er at det alltid skal lønne seg å arbeide. Hvordan disse endringene rent praktisk kommer til å slå ut, må måles i mer enn kroner og øre. Her handler det om en stor gruppe enkeltmennesker som av ulike grunner er vurdert til ikke å være arbeidsføre. Det kan være en fin balansesport å plassere disse menneskene i ulike stillingsbrøker rundt omkring hos ulike arbeidsgivere. Man skal likevel bære med seg at det har blitt gitt tydelige signaler fra mennesker i denne gruppen som har følt seg arbeidsføre, om at det må lønne seg å stå i jobb. Dagens ordning har ikke vist seg god nok der. En form for behovsprøving må nok likevel være sentral i disse endringene. Innenfor denne gruppen mennesker finner vi tross alt mennesker uten noen som helst form for arbeidsevne, og de som har tilnærmet full arbeidskapasitet, men er hindret grunnet strukturelle eller økonomiske faktorer.

Det er slik at den største utgiftsposten i statsbudsjettet er knyttet til pensjon og trygd. At det forsøkes å gjøre noe med disse utgiftene ser Econa på som positivt. Spørsmålet er bare om den initiale økningen i uføretrygd på rundt 14 prosent, vil vise seg i økte skatteinntekter og andre innsparinger fra 2016.

Fornøyde?

Så ja, langsiktighet og bærekraft er i noen grad hensyntatt i dette statsbudsjettet. Gitt at endringene for uføre får gjennomslag, og at dette er innsparinger som vil komme oss til nytte i et makroperspektiv. Jeg har til nå ikke funnet noen estimater på hvor mye man kan regne i innsparinger. Det vil likevel ikke monne før noen tar for seg de store pensjonsforpliktelsene som ligger og venter på tre i kraft. Forpliktelser som ikke kan dekkes gjennom oljefondet. Det er stort, men så stort er det virkelig ikke.

Dessverre tror jeg ikke dagens regjering akter å gjøre noe med det, og at vi vil måtte vente til vi virkelig har kniven på strupen. Og først da kan vi virkelig bli opptatt av skatt, og kjenne at både skattetrykk og kutt vil merkes i enda større grad på lommeboken.