Slik unngår vi luksusfellen

De fleste stemmer nærsynt. Det blikket på politikk deler vi med velgere i mange land. Vi burde innse at vi har mer til felles. For også vi kan gå i luksusfellen.

Det er ikke velferden som skiller oss fra andre europeiske land. I Europa har alle bygget velferdssystemer som er variasjoner over samme grunntanke. Derfor oppfatter vi politikken som «rett og god» dersom den handler om å sikre velferden for de mange, ikke bare noen få. 

Allikevel går det nå på velferden løs for mange av våre naboer. Tjenestene lar seg ikke lenger finansiere. Mange har havnet i et uføre der de tvinges til å handle drastisk. De fleste som nå er i krise kunne unngått dette om de hadde gjort reformer mens det ennå var tid.

Derfor burde valgkampen handle om hvordan vi kan møte de stigende velferdskostnadene i årene som kommer.  Ennå er det tid. Overskuddsårene vil vedvare helt til neste valg i 2017, trolig også enda flere år. Men deretter inntreffer brått en annen virkelighet.

All fritiden og velferden kommer ikke gratis. Kostnadsbildet forverres av at vår gjennomsnittlige arbeidstid går ned. Prisen for velferden skrus ytterligere opp ved at hver person i arbeid skal betjene underfinansierte velferdsordninger. 

Finansieringsutfordringen vil dessuten øke betraktelig dersom vi fortsetter å heve kvaliteten på velferden tilsvarende det vi har hatt for vane i både ti, tjue og tretti år. Slikt danner forventninger som er vanskelig å snu. Vi lener oss dermed tungt på framtidige inntekter.

Finansieringsgapet for norsk velferd 50 år fram anslås å bli hele 6 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP), dersom vi ikke skulle få helt uventede økte skatteinntekter eller avkastning på forvaltning av petroleumsformuen. 

Betydelig høyere skatt enn i dag er det ikke rimelig å forvente at noen vil betale. Fortsetter vi med vekst i velferdskvalitet slik vi har hatt for vane i årtier, vil finansieringsgapet om femti år utgjøre hele 10 prosent av BNP. Det er virkelig mye penger. 

Oljefondet løser ikke denne finansieringsfloken. Innvandring kan hjelpe, men vi vet at produktiviteten per arbeidstime ikke nødvendigvis opprettholdes gjennom innvandring. Og kutt i velferden er nærmest en umulig tanke. Ingen samfunn har greid moderasjon før de har måttet, når det egentlig er for sent og krisen er blitt en realitet. 

Få ting virker sterkere inn på våre økonomiske framtidsutsikter enn evnen til arbeid – målt i tid og produktivitet. Ser vi til vårt naboland Sverige er ikke produktiviteten deres like høy som vår. Til gjengjeld arbeider de betraktelig mer, uten at noen der snakker om et brutalisert arbeidsliv. 

Svenskene har en gjennomsnittlig arbeidstid på 1 650 timer per år. Vår er ca. 1490 timer. Dersom vi kunne greie det samme som svenskene ville det innebære å øke vår gjennomsnittlige årlige arbeidstid med knapt 3,5 timer per arbeidsuke. Til sammenlikning utgjør et vanlig norsk årsverk 1 750 timer. Deltid og fravær trekker med andre ord vår arbeidstid ned. 

Greier vi å matche svenskenes arbeidsinnsats, vil det bringe balanse i velferdsregnskapet for våre barn og barnebarn. 

Vårt sterkeste kort at vi nordmenn får mye igjen for timene vi arbeider. Dette igjen avhenger i høy grad av prisen vi får for våre produkter og tjenester på det internasjonale markedet. Fortsatt høy verdi per utført arbeidstime greier vi bare dersom arbeidsstyrken har høy kompetanse.

En politikk for bærekraftige velferdsordninger krever derfor at vi er villige til å se på arbeidslivets organisering. Dessuten må det skje en markant økt satsing på forskning og utdanning. Bedre vilkår for næringsutvikling som gir særlig høy verdiskaping vil også være fornuftig. 

Langtidsutsiktene for norsk økonomi og velferd burde derfor danne grunnlaget for en bred enighet i Stortinget om å oppnevne en norsk velferdskommisjon, med oppdrag om å presentere reformer som kan hindre at også vårt land havner i luksusfellen.

Arbeidstidsbestemmelsene i norsk lov- og avtaleverk må tilpasses det arbeidslivet vi vet vil komme. Disse bestemmelsene er allerede utdaterte. I det som må komme av nye regler bør verdier som frihet, mangfold og personlig ansvar erstatte dagens tenkning om arbeidslivet, som i for stor grad er preget av en virkelighetsoppfatning fra forrige århundres samlebåndsbedrifter. 

Fremtidens arbeidsliv skal selvsagt skapes i dialog med arbeidstakere, arbeidsgivere og myndighetene. Ingen vil rokke ved dette. Derfor må heller ikke gjengangeren om brutalisering av arbeidslivet få kneblet høyst nødvendige diskusjoner om norske arbeidstidsregler.