Vi trenger et løft som kunnskapsnasjon

I disse dager starter et rekordstort antall studenter opp med sine første studieår. Vissheten om at hele 40 prosent ikke fullfører graden sin gir grunn til bekymring.

Det store antallet søkere til høyere utdanning viser at det finnes godt med vilje og motivasjon til utdanning her i landet. Det er bra. Samtidig er det 40 prosent som ikke fullfører bachelorgraden. Det er svært dårlig nytt. Både studenter og samfunnet taper på de mange ufullendte studier. 

Kravet til kompetanse vil bare stige fremover. Våre samlede prestasjoner som kunnskapsnasjon må styrkes. Det samme gjelder den enkeltes motivasjon til å fullføre studiene. 

Prioritering av kunnskap er viktig for bedre kvalitet på all utdanning, og for å sikre norsk konkurransekraft og nyskaping av arbeidsplasser. Det må lønne seg å studere til de høyeste nivåer, fordi norsk velferd og vekstevne er avhengig av at man stadig kan hevde seg internasjonalt. 

Styrk studiefinansieringen

Norge som kunnskapsnasjon bør derfor strebe etter at alle med evner og lyst skal få mulighet til å studere. Det hjelper imidlertid ikke at mange starter på en grad innen høyere utdanning, dersom man blant disse ser at svært mange dropper ut før fullføring. En styrket studiefinansiering er en viktig del av løsningen på dette problemet. De siste 15 årene har økningen i studiefinansieringen vært halvparten av lønnsveksten. Kjøpekraften til studenter som lever av Lånekassens basisstøtte har dermed helt åpenbart blitt forverret. 

Ved siden av Lånekassens finansieringstilbud må universitets- og høgskolesektoren sikres midler til å kunne leve opp til kvalitetsreformens intensjoner om bedre oppfølging av studentene. Nettopp dette skiller norske læresteder fra de vi finner i andre OECD-land med langt høyere fullføringsgrader. Jevnlige én-til-én eller smågruppebasert veiledning av studentene er ett av oppfølgingstiltakene som gir mening og retning på utdanningsløpet for den enkelte.

Jobb under studietiden er nødvendig for at økonomien skal gå opp for de fleste studenter. Arbeidserfaringen dette gir kan være en fordel når man senere skal inn i arbeidslivet for fullt, som ferdigutdannet. Arbeidet ved siden av må likevel ikke bli så omfattende at det går på bekostning av studiene. I dag skjer dessverre dette med altfor mange. Mer tid brukt på studier vil øke gjennomføringsgraden. Fullførte studier på normert tid fører til lavere studielån for den enkelte student og tidligere tilgjengelig høykompetent arbeidskraft for samfunnet. 

Høy utdannelse sikrer velferd

Utdanning er den beste garantien mot arbeidsledighet. Sysselsettingen stiger med en persons utdanningsnivå, og blant de med høyere utdanning er kun 1,5 prosent arbeidsledig, mot 5 prosent for de med grunnskole. Det er den høyt utdannede befolkningen – akademikerne – som sikrer samfunnet høy inntekt per arbeidstime. Kunnskapen omsatt i produktive arbeidstimer forsvarer velferden vår. Skal finansieringen av velferden kunne bli bærekraftig i møte med eldrebølge og økt konkurranse, må vekstevnen og produktiviteten i norsk økonomi styrkes.

Arbeta nu jævlar!

I Sverige er ikke produktiviteten like høy som vår. Til gjengjeld arbeider svenskene betraktelig mer – uten at noen oppriktig kan snakke om et mer brutalisert svensk arbeidsliv. Tallene til OECD viser at svenskene har en gjennomsnittlig arbeidstid på 1650 timer per år. Kunne vi greid det samme, ville vi økt vår gjengse arbeidstid med 150 timer i året, opp fra like i underkant av 1500 som er dagens gjennomsnittlige arbeidstid her i landet. For ordens skyld utgjør et vanlig årsverk i Norge egentlig 1750 timer. Det reelle, gjennomsnittlige arbeidstimetallet trekkes ned på grunn av mye deltid. Samtidig vet vi at deltid forekommer i langt mindre grad blant akademikere enn andre. 

Greier vi å matche svenskenes arbeidsinnsats, vil det ha svært mye å si for bærekraften til den norske velferden i årene som kommer. Norges sterkeste kort er at vi får mye igjen for hver arbeidstime som ytes. Skal vi opprettholde dette er vi avhengig av prisene på våre produkter og tjenester i det internasjonale markedet, og disse prisene opprettholdes av at vi lykkes som kunnskapsnasjon. 

Slik henger det sammen. Verdien av kunnskap er stor – for den enkelte og i særlig grad for samfunnet. Nå gjelder det at vi vet å verdsette dem som fullfører sine studier.

Innlegg til Ukeavisen Ledelse, 13.8.2013