Magma Utgave 3 2023 Magma logo - lenke til Magma forsiden
TEKST: Per Halvor Vale FOTO:

Økonomisk vekst i lys av klima, natur, inntektsfordeling og lykke (R)

Kommentarartikkel

Sammendrag 

Portrettfoto av eldre mann som smiler til kamera

Per Halvor Vale er førsteamanuensis (emeritus) ved Handelshøyskolen, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Han er cand. oecon. fra Universitetet i Oslo og dr. agric. fra Universitetet på ÅS (NMBU). Faglige interesser er økonomisk teori, økonomisk politikk og anvendt økonomi. Han har skrevet lærebøker i samfunnsøkonomi og nytte-kostnadsanalyse, og publisert artikler på ulike felter: Forbrukeratferd, addiction, pengepolitikk, og levealder.

I denne artikkelen1 stilles kritiske spørsmål til ulike sider ved økonomisk vekst. I Norge har veksten de siste 20–30 årene vært mye knyttet til utviklingen av en oljesektor. Veien til økonomisk vekst har også gått gjennom bruk av natur og naturgoder. Er dette blitt gjort i samsvar med samfunnsøkonomiske kriterier? Videre, er fortsatt økonomisk vekst forenlig med bærekraft og klimamålene? Er det noen sammenheng mellom den mer skjeve inntektsfordeling og den økonomiske veksten? 

Disse spørsmålene kan ikke analyseres isolert. Utover i artikkelen kommer kompleksiteten og samspillet fram. I siste kapittel vil fordelene og ulempene med økonomisk vekst bli sett sammenheng og gi svar på om fortsatt økonomisk vekst er ønskelig, eller om kursen framover må legges om.

Økonomisk vekst 

Fra det politiske ordskifte kan en få inntrykk av at økonomisk vekst er en nødvendighet – nærmest et viktig mål for å skape en framtid. Etter mitt syn er det bedre å betrakte økonomisk vekst som et virkemiddel for å realisere ulike politiske mål, slik som høyt privat forbruk, stort kollektivt forbruk, jevn inntektsfordeling, m.m. Når det gjelder privat- og fellesforbruket har den økonomiske veksten, som har pågått kontinuerlig siden annen verdenskrig, bragt forbruket opp på et nivå i dag som en tidligere bare kunne ha drømt om. Mens en familie i 1945 brukte nærmere halvparten av sine inntekter til mat, er matandelen i dag under 8-9 prosent. Det er i vår del av verden for lengst slutt på den knugende sult og fattigdom våre forfedre opplevde. Når vi i dag snakker om fattigdom, snakker vi om relativ fattigdom (som selvfølgelig også kan svi). 

Slik er ikke situasjonen alle steder på kloden, hvor den absolutte nød og fattigdom fortsatt eksisterer i alt for stor grad. Denne skjevfordelte verden representerer en utfordring for oss. 

Forhold som gir økonomisk vekst 

Blant annet ved å investere i maskiner, transportmidler og bygninger kan vi få økonomisk vekst. Da blir det mer kapital bak hver arbeider, og en kan forvente høyere arbeids-produktivitet og større produksjon. 

Produksjon av investeringsvarer bruker ressurser som alternativt kunne blitt brukt til produksjon av forbruksvarer. For å få plass til de ønskede investeringer, vil noe forbruksvareproduksjon kunne bli trengt til side, og forbruket må i tilfelle bli utsatt. Den menneskelige natur er å ønske seg godene nå og det vil gi et tap at noe forbruk må utsettes. Skal et investeringsprosjekt være lønnsomt må dette tapet kompenseres. Det kan skje ved at investeringene fører til at det blir et tillegg til neste års forbruk. Hvis et forbruk i dag på x-kroner må stige til 1,03 x-kroner neste år for at velferden skal være den samme på disse to tidspunkter, vil den den subjektive forbruksutålmodigheten hos befolkningen være 3 prosent per år. Skal et investeringsprosjekt være lønnsomt, må nåverdien av prosjektet være positiv ved en rente på 3 prosent. 

Den samfunnsøkonomiske lønnsomhet blir beregnet ved hjelp av den såkalte kalkulasjonsrenten. Kalkulasjonsrenten tar utgangspunkt i den rene tidspreferansen til en representativ konsument, som så justeres på grunnlag av endringen i grensenytten ved et endret konsum, og en indikator for hvordan konsumet vil utvikle seg. Endelig tar kalkulasjonsrenter høyde for at forbruket eventuelt må deles med flere personer (Johansen, 1973) 

I Norge har finansdepartementet bestemt at for et investeringsprosjekt med varighet på opptil 40 år skal kalkulasjonsrenten være 4 prosent2

Ny teknologi 

Den økonomiske fremgangen i Norge og andre steder i vår verden er bl.a. knyttet til ny teknologi og forbedring i produksjonsprosessene. Dette siste handler mye om utdanning og målrettet forskning for å utvikle teknologi som kan øke produktivitet. Men også ny organisering av produksjonen har hatt betydning for utviklingen av produktiviteten. 

Rike mennesker har økte muligheter til å sette til side midler for å investere. Når enkeltpersoner og samfunn blir rikere, øker derfor mulighetene til å investere. Men uten teknologi/innovasjon vil veksten etter en stund avta og antagelig stoppe opp. 

Urbanisering og globalisering 

Mer konkret har den økonomiske utviklingen tatt form av urbanisering, sentralisering, megastore byer (i de store land), fraflytting fra landsbygda, en global økonomi med markedsstyrte priser, produksjonsspesialisering og mye handel. Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) binder det hele sammen.

Norsk vekst og klimaet 

En viktig årsak til vekst i Norges bruttonasjonalprodukt (BNP) de siste tiårene er utviklingen av oljesektoren. For å finne den samfunnsøkonomiske lønnsomheten er det ikke nok at nåverdien av oljeprosjektene er positiv. Dette skyldes at når oljen senere blir brent, oppstår det negative klimaeffekter. 

Det er de landene som importerer olje/gass og brenner den som er ansvarlige for de negative klimakonsekvensene. CO2-avgiften og klimapolitikken i de landene som brenner norsk olje og gass, har ikke vært forenlig med det internasjonale målet om en temperaturøkning på kloden på maks 1,5 grader C over førindustrielt nivå. På denne bakgrunn er det krevd at Norge må redusere sin olje- og gassproduksjon. På den annen side har norsk olje lavere karbonutslipp enn kull. Hvis derfor norsk olje kan fortrenge kullproduksjon og olje med høyere karbon-utslipp, kan det gi en klimagevinst. 

En rapport fra Statistisk sentralbyrå viser at kutt i norsk oljeproduksjon vil redusere de samlede utslippene (Fæhn, Hagem, Rosendahl, 2013). Det heter i sammendraget: «Våre beregninger antyder at for hver prosent nedgang i norsk oljeproduksjon, faller globale CO2-utslipp med ca. en million tonn». Eller som rapporten uttrykker på et annet måte et annet sted: «Vi har presentert en studie som viser at om lag halvparten av norske oljeproduksjons kutt vil bli motsvart av økt oljeproduksjon i andre land. Den andre halvparten vil bli motsvart av et lavere oljeforbruk, som i noen grad vil bli motsvart av økt kull- og gassbruk».

Etter at Russland angrep Ukraina 

Da Russland angrep Ukraina og stengte gassrørene til NATO-land ble gassmarkedet snudd på hodet. Hovedpoenget ble nå at Europa hadde fått mangel på energi, og at salg av norsk gass kunne hindre Tyskland og andre land i å gjenåpne nedstengte kullgruver, som vil forverre klimasituasjonen. 

Samtidig ville det nå bli krevende for Norge å finne balansepunktet mellom å investere i gass for å hjelpe Europa (som først og fremst må satse på vind- og solkraft), og å sørge for at disse investeringene ikke går ut over satsingen på moderne, fornybar energiteknologi. 

Kanskje er dette siste problem allerede i ferd med å bli en realitet? Jeg savner at Norge, med sitt vann og sine høyder, ikke er mer opptatt av å bli det grønne batteriet for Europa, som vil trenge balansekraft mellom underskudds- og overskuddsperioder fordi vinden blåser og solen skinner med ulik intensitet. Å bli til et slikt utvekslingsbatteri for Europa vil måtte kreve store investeringer og ikke minst god planlegging for å skåne norsk natur mest mulig.

De siste prognoser for strømprisen med havvind indikerer at prisene vil bli mye høyere enn det en hittil har trodd. 

Den norske satsingen på fornybar energi har hittil vært nokså nølende. Mesteparten av satsingen i Norge på vindkraft på land er f.eks. gjort av utenlandske selskap. Nå skal det sies at den norske regjering våren 2023 har tatt viktige skritt for å utlyse konkurransen om to prosjektområder for havvind på norsk sokkel. Samtidig er det kommet andre signaler. Blant annet har Lars Sørgard, formannen i Energikommisjonens som la fram NOU- 2023:3, «Mer av alt – raskere», gått offentlig ut og sagt at en likevel bør ta en pause i utbygningen av havvind. Det er tre forhold som påpekes. De siste prognoser for strømprisen med havvind indikerer at prisene vil bli mye høyere enn det en hittil har trodd. Det er også blitt noe usikkerhet om teknologien som skal brukes holder det den lovet. Videre, skal prosjektet gjennomføres, vil det trolig kreves enorme statlige subsidier (opp mot 25 milliarder kr.) 

Det er slike argumenter som gjør at Equinor og partnere mai 2023 stoppet utbyggingsplanene på Troll- og Oseberg feltet, som av investorene er vurdert som et prosjekt for flytende havvindpark, med oppstart i 2027. 

Statsminister Støre har sagt at dette får ingen konsekvenser for regjeringens havvindplaner.

Kan vi nå klimamålet – og ha økonomisk vekst? 

Årsaken til klimaproblemet er at det etter den industrielle revolusjon og opp til vår egen tid har vært fritt frem for å slippe klimaskadelige gasser ut i atmosfæren, i første rekke CO2. Når vi nå kjenner problemets årsak, vil veien ut av problemet være å innføre en prohibitiv CO2-avgift, som i dag er blitt moderne klimapolitikk. Men hvor stor skal avgiften være? Hvis den settes for høyt, risikerer en å skape økonomiske problemer for husholdninger med store utgifter til fossile produkter. Dette kan også ta knekken på bedrifter med store utslipp. Derfor kan målet om null utslipp av klimagasser først nås ved at en tar tiden til hjelp. 

Så snart fornybar energi forekommer til priser som kan konkurrere med fossil energi, kan vi raskere skru opp avgiften på karbon og sette fart på tilpassing bort fra uheldige klimagasser. Men hvor fort vi får nok fornybar energi til konkurransedyktige priser, er det ingen som vet sikkert. Det vil også avhenge av hvor store offentlige subsidier som vil bli satt inn. 

Klimaproblemene kan heller ikke løses av ett land. Landene må samhandle med resten av verden, slik vi gjør i Parisavtalen og i EUs energibyrå. Dette vil i praksis også bety at prosessen med omstilling til fornybar strøm vil ta tid.

Hva med redusert behov for energi?

Norge og andre industriland har etter annen verdenskrig hatt rikelig tilgang på billig energi, både av vannkraft, men først og fremst av fossil energi. Dette siste har gitt stor mobilitet, som har fått store konsekvenser for bosettingsmønsteret og lokaliseringen av bolig i forhold til arbeidsplass, butikker og hytta m.m. Dette har ført til at mindre vekt er lagt på nærhet og mer vekt på andre egenskaper knyttet til det geografiske valget; f.eks. en interessant jobb, attraktivt boområde, hytteområde med alpine anlegg, utsikt og status m.m. Med de bensinprisene vi har i dag, og særlig med tanke på de som kommer i framtiden (50 kr per liter i 2028 er det spådd), føler vel noen at avstanden til jobben, handels- og det administrative senteret og hytta er blitt ubehagelig lang og/eller dyr. Derfor er det ikke bare CO2-avgiften og tilgang til fornybar energi som er relevante tiltak for å få en overgang til karbonnøytralitet: Vi burde kanskje straks begynne med det meget krevende – og langsiktige arbeidet - med å redusere vårt transportbehov og bli mindre avhengige av store mengder billig energi til transport. 

Da må en bevisst planlegge det framtidige bostedsmønsteret samt utformingen av bygda, tettstedene, byene og den infrastruktur som genererer fritidsreisene (hyttene og sportsarenaene m.m.) slik at en krymper reisebehovet.

Konklusjon 

På kort sikt, 10–20 år, vil svaret på hvorvidt vi kan nå klimamålene og samtidig fortsatt ha økonomisk vekst, være kritisk avhengig av hvor raskt en kan utvikle fornybar energi som kan konkurrere i pris med tradisjonelle energibærere. Blir dette vanskelig – eller viser det seg å være umulig (på grunn av folkelig motstand mot atomkraft, vindkraft, havvind m.m.) – må vi velge mellom økonomisk vekst eller å utsette tidspunktet for når vi skal være karbonnøytrale. I dag tyder mye på at vi må utsette tidspunktet for når klimamålene vil bli oppfylte. 

På lengre sikt vil nok teknologisk utvikling og innovasjoner gjøre det mulig å få i pose og sekk, det vil si oppnå begge målene. Problemstillingen på lengre sikt vil imidlertid være om vi ønsker fortsatt økonomisk vekst, en diskusjon vi vil komme tilbake til. 

Økonomisk vekst og naturen 

Veksten i Norge har ikke bare vært basert på olje. Blant annet har naturressursen vannkraft helt tilbake til annen verdenskrig blitt brukt som energi til en viktig verdikjede for Norge, den å foredle andre naturressurser (bauxitt, malm, skogvirke med mer). Det har ikke vært til å unngå at dette har skadet naturen. Elver er tørket ut, eller blitt lagt i rør, og fosser er tørrlagt. 

Arbeidskraft til den ekspanderende industrisektoren ble hentet fra jordbruket som måtte øke sin arbeidsproduktivitet. Det har skjedd ved å øke bruken av kunstgjødsel, kjemiske plantevernmidler m.m. Dette resulterte i avrenning av nitrogen, fosfor m.m. til bekker, vassdrag og sjøer. Det ble tilgroing og mindre biomangfold, og kravet til økt produktivitet i jordbruket gav færre gårdsbruk. 

Gravemaskinene i dag har fått bor, rive og skuffe som forenkler alt jordarbeid og hjelper til med å rydde og endevende natur for å gi plass til veier, annen infrastruktur og nye former for livsutfoldelse – hytter, alpinanlegg, arenaer for sport med mer. 

Størst bekymring skaper kanskje likevel de synlige og usynlige restpartiklene fra hjelpemidler som er brukt for å få stor produksjon og et behagelig liv, i første rekke olje, bensin og fossil energi til oppvarming, som trekkraft, transport m.m., som har forurenset lufta, havene og naturen ellers. Særlig utslippene av CO2 og andre klimagasser som varmer opp kloden og fører til nedsmelting av is og snø på Nord- og Sørpolen. Det får havnivået til å stige og oversvømme flatt land som grenser til havet – det legger jordbruk og landsbyer under vann og truer etter hvert større byer. Vi har fått en ny kategori mennesker: klimaflyktninger. Hvor skal de reise? Det er det ingen som vet. 

Sett pris på natur 

Når den økonomiske utviklingen fortærer natur, får gjenværende natur en stigende verdi. Uten at denne verdien blir omgjort til priser som de som bruker/utnytter natur må betale, eller natur indirekte er blitt priset i myndighetenes arealdisponeringsplaner, blir det vanskelig å få en balansert økonomisk vekst. 

Når natur i privat eie blir ekspropriert av det offentlige, skal grunneier ha erstatning. Loven presiserer at grunneier har krav på erstatning bare for økonomiske tap. Erstatningen vil derfor ikke omfatte natur som kilde til rekreasjon og psykisk helse for allmenheten. Loven sier videre at grunneier ikke kan kreve erstatning for en framtidig verdiøkning, og overser dermed at verdien av naturen øker for kommende generasjoner om utviklingen fortsetter.  

Er offentlig sektor grunneier og det kommer forslag om utbygging, har man heller ingen priser eller gode mekanismer som kan sikre balansert avveiing mellom natur og vekst. Planer med interessekonflikter ender som regel med en kamp mellom forvaltningssystemet for natur- og friluftsinteressene og byråkratene som har ansvaret for utbyggingsinteressene. Natur- og friluftsinteressene har tradisjonelt ikke vært den sterke part i dette møtet. 

Vi må konkludere med at dette systemet er svært mangelfullt for å kunne sikre balansert økonomisk utvikling. Den arealplanleggingen som skjer i offentlig sektor, i første rekke i regi av kommunene (og som skal godkjennes av departementet), kan heller ikke erstatte manglende priser på natur (men er et nyttig supplement). Det er priser som FNs rapport om rammeverket for natur etterlyser når en skriver: «Senest innen 2020 er verdier for biologisk mangfold innlemmet i nasjonale og lokale utviklings- og planleggingsprosesser og innarbeidet i nasjonale regnskaper og planleggingsprosesser.» 

Det er et meget krevende arbeid som venter før vi har et kart over Norge inndelt inn i natur-, miljø- og landskapssoner med priser som viser verneverdier, og som skal inngå i planleggingsprosessen og sikre balanserte avveiinger mellom økonomisk utvikling og naturens verneverdi. 

Vanskelig å unngå fotavtrykk ved fornybar energi 

Det er heller ikke til å unngå at fornybar energi som vindkraft og havvind, eventuelt mer utbygging av vannkraft, vil ha som konsekvens at det blir fysiske fotavtrykk på kloden. 

I forbindelse med fornybar energi vil det være behov for å utvikle batteriteknologi og å produsere batterier i stor skala. Slik produksjon krever delvis tilgang til blant annet metallene kobolt, litium og nikkel, som finnes i begrenset mengde. Kongo er verdens største produsent av kobolt og står for cirka 60 prosent av alle kjente forekomster. Den nødvendige gruvedriften vil kreve mye energi til sprengning av bergarter, knusing og separasjon av mineraler samt transport. Noen metaller forekommer bare med noen gram per tonn. Framstilling av disse metallene vil gi utslipp av CO2 og annen forurensing.

Økonomisk vekst – konsekvenser for inntektsfordelingen

Den globale økonomiske veksten de siste 20 til 30 årene har redusert noe av fattigdommen i verden. Samtidig har forskjellene i OECD-landene økt, målt ved Gini-koeffisienten. Dette gjelder også i Norge, hvor forskjellen mellom de rikeste og de fattigste ikke har vært større på 100 år. Er det noen sammenheng mellom økonomisk vekst og den mer skjeve inntektsfordelingen i Norge?

Den globale økonomiske veksten de siste 20 til 30 årene har redusert noe av fattigdommen i verden. Samtidig har forskjellene i OECD-landene økt, målt ved Gini-koeffisienten. 

For å kommentere dette spørsmålet har jeg tatt utgangspunkt i beregninger de danske forskerne Andersen og Maibom har gjort for OECD-området med utgangspunkt i observasjoner av den økonomiske veksten, målt ved BNP per hode, og inntektsfordelingen, målt ved Gini-koeffisienten. Tidsseriene dekker 30-års perioden 1980 – 2010 (Andersen and Maibom, 2016). 

Den stiplede, lineære blå linjen i figur 1 viser resultatet av en regresjonsberegning basert på observasjoner fra alle OECD-landene. Helningen på kurven antyder at veksten kan øke, riktignok svakt, med en mer lik fordeling. Dette funnet er imidlertid ikke statisk signifikant. Figuren viser tvert om at observasjonspunktene ligger svært spredt i forhold til regresjonslinjen, og den viser dermed at det er dårlig sammenheng mellom økonomisk vekst og jevn fordeling i datamaterialet. Dette er ikke overraskende på bakgrunn av at dataene her er hentet fra alle OECD-landene. Noen av disse landene er tidligere østblokkland som er i gang med å omstille seg fra planøkonomi til en global markedsøkonomi. Det er delvis helt andre strukturelle forholdene i andre OECD-land, som blant annet omfatter de vel-utviklede industrilandene i Vest-Europa og Skandinavia.

Figur som illustrerer mulighetskurven for BNP i OECD-land

Figur 1. Mulighetskurven for BNP / inntektsfordeling i OECD-land.

Frontierkurven viser høyeste inntekt per hode gitt en bestemt inntektsfordeling. Observasjonene som danner grunnlaget for kurven er hentet fra henholdsvis USA, Australia, Canada, Chile, Tyskland, Nederland, Japan, Norge, Danmark og Island. Forfatterne har beregnet kurven under forutsetning av at skatte- stønadspolitikken er optimal (som er en tenkt situasjon og er forklaringen på at de nevnte observasjonspunktene ikke ligger ikke helt ute på kurven). Frotierkurven er fallende fra venstre mot høyre som viser at en høy BNP per hode hemmes av jevn inntektsfordeling, som økonomisk teori også antyder. 

Et interessant perspektiv på figur 1 får vi ved å minne om at Norge, Danmark og Island har en betydelig sosialdemokratisk historie hvor likhet har vært et viktig mål, og den økonomiske politikken tradisjonelt har lagt stor vekt på jevn inntektsfordeling. Kontrasten til denne skandinaviske kulturen er først og fremst representert med USA hvor hver enkelt individ / familie skal være sin egen lykkes smed, og ikke bli hjulpet av fellesskapet og «de andre». Konsekvensen av dette siste er at markedskreftene har vært en sterk drivkraft i USA og gitt landet sterk økonomiske vekst, samtidig som landets Gini-koeffisient viser en svært skjev inntektsfordeling. Australia, Chile, Tyskland og andre land plasserer seg mellom USA og de skandinaviske landene i synet på likhet. 

Norges plassering på kurven kan med andre ord forstås på bakgrunn av at landet har ønsket relativt jevn inntektsfordeling, især sammenliknet med USA, tross at den økonomiske veksten dermed har blitt mindre enn mulig. 

Hva er det da som er årsaken til at fordelingen likevel er blitt skjevere også i Norge? Det kan for eksempel være arv, individenes utdannelse, personlig oppdrift, et personlig nettverk, å ha en god dose egoisme og frekkhet, og om nødvendig å skyve andre til side. Slike årsaker har en tendens til å falle ut av politikernes kontroll når de er opptatt av likhet.

Økonomisk vekst – også framover? 

Det overordnede politiske ønsket om økonomisk vekst har gitt en voldsom økning i tilbudet av varer og tjenester i vår del av verden, og folk her er ikke lenger knuget av fattigdom, men lever gode liv. Samtidig har naturen blitt degradert slik at de ytre vilkårene for det levende liv på kloden har endret seg negativt. At dette har kunnet skje gjenspeiler det vi tidligere har pekt på, at vi ikke har noen operative mål som kan sikre balansert økonomisk utvikling.

Et tradisjonelt mål på verdiskapning i økonomisk sektor er utviklingen i nettonasjonalproduktet. Men begrepet mangler vesentlige ting for å være et godt mål. 

Et tradisjonelt mål på verdiskapning i økonomisk sektor er utviklingen i nettonasjonalproduktet. Men begrepet mangler vesentlige ting for å være et godt mål, blant annet negative klimaendringer, tapt biologisk mangfold og økologisk ubalanse. 

I det følgende er vår tilnærming til spørsmålet om fortsatt økonomisk vekst er ønskelig - å se i sammenheng kostnadene og gevinstene. 

Utviklingen har gitt naturen store sår 

Her vil vi bare gjenta at størst bekymring kanskje knytter seg til synlige og usynlige partikler fra olje, bensin, plantevernmidler og andre hjelpemidler som har gitt stor produksjon og bidratt til et mer behagelig liv for oss. Disse partiklene forurenser lufta, havene og naturen og gir store konsekvenser for klimaet, biomangfoldet og artsrikdommen av planter, fugler og dyr. 

Gevinsten av økonomisk vekst 

Den voldsom økning i tilbudet av varer og tjenester i vår del av verden, egentlig helt fra 1945 etter annen verdenskrig, har medført at behovsmetningen av varer og tjenester er blitt meget stor. På samfunnsnivå vil en ny omdreining av det økonomiske veksthjulet føre til at flere og flere i de rike land kommer på et økonomisk nivå hvor en ikke lenger kan kjøpe mer lykke med penger. Ved denne forutsetningen støtter jeg meg bl.a. til Easterlin Paradoks, som sier at tidstrenden for lykke ikke stiger i samsvar med inntektsveksten (Easterlin R, 2016). Den originale konklusjon var basert på USA-data fra 1946 til 1970, senere supplert med data fram til 2014, som bekrefter det en først fant, nemlig at trenden for «happiness» i USA er flat eller svakt fallende nå for det syvende tiår, mens kjøpekraften i perioden nesten er blitt tredoblet (op. cet.). Paradokset er forklart på to måter. Den ene forklaring viser til begrepet «sosial sammenlikning», dvs. at effekten av høyere inntekt for vår lykke ikke beror på hvor rike vi er absolutt, men hvor rike vi er sammenlignet med andre. 

En annen forklaring gjør bruk av begrepet «hedonisk tilpasning» som kan illustreres slik: Når vi får økt inntekt og for eksempel går fra iPhone modell 5s til iPhone 6s, og så senere til iPhone 7s og iPhone 8s osv, gir dette ingen varig bedring i opplevelsene idet vi raskt blir vant til de nye modellene og tar de som gitt. I vår bevissthet blir det avgjørende steg i utviklingen da vi fikk den første ordentlige mobiltelefonen. 

For litteratur som kan utdype de nevnte forklaringer og klarlegge de sentrale forutsetninger paradokset bygger på, jfr. referansene Easterlin og O’Conner (2022) og Michael Plant (2022). 

Noen henger etter i den økonomiske utviklingen. Disse kan i vårt samfunn hjelpes ved at vi fordeler dagens inntekter jevnere. På den måten skader vi heller ikke naturen (som vi ville hvis disse skulle hjelpes fram ved økonomisk vekst). 

Økt kjøpekraft – fortsatt viktig? 

Noen lesere vil nå kanskje vise til kravene i de senere års lønnsoppgjør i Norge og andre rike industriland, og trekke den slutning at de viser at økt kjøpekraft fortsatt er viktig i denne delen av verden. 

Ja, mange fagforeninger ønsker økt kjøpekraft for sine medlemmer. Men dette kravet er i hovedsak begrunnet i ønsket om å komme opp på forbruksnivået til de med enda høyere inntekt, og/eller er et ønske om å flytte sine medlemmer høyere opp på inntektsstigen (med den konsekvens at andre får forverret sin relative posisjon). 

Motivasjonen for høyere lønn er i disse tilfellene et ønske om å «holde tritt med naboen». Det skumle er at så lenge det ikke er jevn inntektsfordeling, vil dette behovet kunne slå ut i krav om høyere lønn, selv om behovene for lengst er tilfredsstilt. 

Utgangspunktet for den videre diskusjon er påstanden at de fleste mennesker i vår del av verden ikke lenger med penger og økt privat forbruk kan kjøpe seg mer lykke. En alternativ vei for å få økonomisk vekst i denne situasjonen kan være å øke fellesforbruket, dvs. satse mer på helsesektoren og sykehus, skoler / universitet, forsvaret, distriktspolitikken m.m. Men det er trolig allerede en balanse mellom privat – og fellesforbruket, som kommer til uttrykk ved at det er liten villighet til å betale mer skatt for å finansiere fellesgoder. Det er heller neppe slik at vekst gjennom fellesforbruket er mer naturvennlig enn privat forbruk. 

Fortsatt økonomisk vekst som ikke ødelegger naturen vil i begge tilfeller være avhengig av rammebetingelser for husholdningene og næringslivet som er forenlig med en sirkulær økonomi, dvs en økonomi uten utslipp i atmosfæren, i havet eller som søppel i naturen. Selv om teknologi kan hjelpe oss, er det er lite som tyder på at slike rammebetingelser er på vei. 

Dessuten vil den økonomiske veksten i industrilandene øke inntektsgapet til resten av verden, hvor forskjellene til de mest fattige allerede er enorme og høyst umoralske. 

Min negative konklusjon til fortsatt økonomisk vekst under dagens økonomiske system, kan likevel bli korrigert dersom veksten ble kanalisert til de mange millioner av mennesker på jorda som i dag sulter. 

Etterord 

Resten av verden lever i en fattigdom så stor at inntektsgapet mellom oss og de mest fattige er grotesk. Vi i de rike land plikter å gjøre alt vi kan for å redusere dette gapet. Det er flere ting som kan gjøres, men de fleste har dessverre en begrenset effekt. 

Det som vil hjelpe er at investeringene i verden ble mer innrettet etter behovene til de fattige. Da må fattige få inntekter som kan gi dem den makten som det er å ha kjøpekraft. Det betyr at inntektsoverføringene fra de rike industrilandene bør øke drastisk. Inntektsoverføringene må mest mulig havne i lommene til de fattige, og minst mulig hos korrupte ledere. 

Dersom vi i de rike landene ikke lenger skal ha vekst, men må dele det vi har med andre, vil det være en stor utfordring for oss. Men det er vanskelig å se noen annen vei til fred, harmoni og framtidsmuligheter på kloden. 

Oppdag mer spennende lesestoff fra Magma 3/2023

Referanser 

Andersen, T. M., and J. Maibom (2016). The big trade-off between efficiency and equity – is it here? CEPR, Discussion Paper 11189, 2016. 

Easterlin, R (1974). Does Economic Growth Improve the Human Lot? Some Empirical Evidence. Nations and Households in economic Growth. Essays in Honor of Moses Abramovitz, Edited by Paul A David and Melvin W. Rede, in Paul A. David, Melvin W Reder (eds.),1974, Pages 89-125 

Easterlin, R. (2016). Paradox Lost? USC-INET Research Paper, No.16-02, 2016. 

Easterlin, R and O’Conner (2022): Easterlin Paradox, IZA Discussion Paper No. 13923, 2022. 

Fæhn, T., Hagem, C., and Rosendahl, K. E. (2013). Norsk olje og gassproduksjon. Effekter på globale CO2-utslipp og energisituasjon til lavinntektsland. Rapport 2013/31, Statistisk sentralbyrå. 

Johansen, L. (1967). Investeringskriterier fra samfunnsøkonomisk synspunkt. Finansdepartementet, 1967 

Plant, M. (2022). Will faster economic growth make us happier? The relevance of the Easterlin Paradox to Progress? The Wellbeing Research Center, University of Oxford, 2022.

Noter

1. Takk til tidsskriftet og kolleger ved Handelshøyskolen NMBU for gode kommentarer. 

2. For prosjekter med varighet på 40 til 70 år skal kalkulasjonsrenten være 3 prosent. Er varigheten over 70 år, skal den senkes til 2 prosent

)