Magma Utgave 4 2023 Magma logo - lenke til Magma forsiden
TEKST: Kristine Hovda FOTO: Tor Stenersen

Skjulte skatter

Da Andreas Økland endelig var ferdig med doktorgraden om skatteparadiser, begynte han å se verdien av å holde på med andre ting.

Ung mann som ligger i sofaen i en mørk stue.

Foto: Tor Stenersen

Han står og venter i døråpningen til kafeen ved Alexander Kiellands plass. Sett fra utsiden er Andreas Økland en vanlig ung mann i slutten av tjueårene, akkurat passe pent kledd; blå allværsjakke, stripete skjorte, mørkeblå cardigan, joggesko, trendy, glasshvite brilleinnfatninger rundt et veloppdragent ansikt. Det de andre kafégjestene ikke vet, er at resultatene av den tilnærmede munketilværelsen han tilbrakte store deler av de siste tre årene av i leiligheten et steinkast unna, har vakt internasjonal oppsikt og fått ringvirkninger helt inn i EU-kommisjonen.

Andreas Økland er den tidligere Dagbladet-journalisten som tok doktorgrad i samfunnsøkonomi på skjulte eiendommer i Dubai, i tett samarbeid med forskere og journalister over hele verden.

Svart-hvitt bilde av et skrivebord med kaffekopp, briller og drikkeflaske og diverse.

DEDIKERT Under pandemien satt han for det meste på hjemmekontor og jobbet. Kommunikasjonen med kollegaene skjedde over krypterte meldinger og e-poster.

Foto: Tor Stenersen

I doktorgraden avdekket han at nordmenn eier eiendom for over én milliard kroner i Dubai. Økland og forskerteamet hans avslørte at bare mellom 25 og 30 prosent av eiendommene er rapportert til norske skattemyndigheter. I en utvidelse av prosjektet avdekket Økland og teamet at to prosent av alle eiendommer i Norge eies fra utlandet – det er snakk om verdier på over 200 milliarder kroner.

Ingen vet hvor mye av disse verdiene som blir skattet av. Avsløringene til Økland og teamet har brakt skatteparadis og eiendom opp på agendaen i internasjonale politiske fora. En stor bragd for en tjueniåring fra Bergen.

Ikke at det ser ut til å ha preget Øklands framtreden i nevneverdig grad. Han vil bare ha en dobbel americano, setter seg ved bordet, tar av seg allværsjakken og venter på spørsmål.

– Da jeg fikk spørsmålet om å bli intervjuet av dere, tenkte jeg først på hva det er jeg har å komme med, om jeg er interessant nok for et portrettintervju. Men så bestemte jeg meg for å outsource den beslutningen til dere, sier han og smiler litt.

Vi må begynne med begynnelsen. Andreas Økland vokste opp i det han kaller et vellykket øvre middelklassehjem i Bergen, som den eldste av tre brødre. Moren er økonomisjef i et byggefirma, faren driver eget firma. Som barn drømte han om å bli sportsjournalist, støttet opp av den parallelle interessen for å spille fotball og å lese Finansavisen, som lå på kjøkkenbordet hjemme. Det ble med et tilkallingsvikariat i Bergensavisen, før han dro til Edinburgh etter videregående for å studere til å bli siviløkonom. Økland så for seg et behagelig liv, en sikker jobb i bank. Men i løpet av studiene oppdaget han at det var de samfunnsvitenskapelige fagene som tiltrakk ham mest. Det førte til to ting: Han meldte seg inn i Unge Venstre, og han skiftet studieløp.

– Jeg tror jeg alltid har vært opptatt av at ting skal være rettferdig. Men det har forandret seg mye gjennom årene hva jeg synes er rettferdig.
Setningene kommer langsomt.

– Man er barn og jobber masse med lekser og synes at, ja … blir sur på de som jukser på prøvene. Man føler man skal ha noe igjen for innsatsen. Er opptatt av seg og sitt. Til man blir voksen og får et litt annet perspektiv.

– Hvordan da?

Nå bøyer Økland seg ned over kafébordet og lukker øynene, som for å samle alt i det nye perspektivet i et fokuspunkt som han siden skal transcendere over i uttalte setninger. Det ser ut til å koste en del. Så retter han seg opp, ser mot taket. Slipper et lite utpust og fester omsider de grønne øynene på meg.

Jeg tror jeg alltid har vært opptatt av at ting skal være rettferdig. Men det har forandret seg mye gjennom årene hva jeg synes er rettferdig.

– Jeg tror jeg har, jeg vet ikke når det skjedde – kanskje litt på grunn av doktorgraden, men kanskje også gjennom koronapandemien, eller bare det å bli voksen og se mer av samfunnet – jeg tror at jeg har sett mer av hva som gjør at man kan lykkes i livet. Hvor mye tilfeldigheter og ulike ting som påvirker det.

– Det er ikke sånn at hvis du jobber hardt, så får du belønning for det?

– Nettopp. Det er mye mer fuzzy enn det. Det er kanskje blitt viktigere for meg de siste årene.

– Det pleier å gå den andre veien?

– Ja, det er jo også eksempler på folk som er idealistiske i ungdommen, og så begynner de å tjene penger og synes de fortjener alt de har tjent. Men selv har jeg kanskje blitt mer akademisk og mindre skråsikker.

– Men er du blitt overrasket over folks vilje til å unndra penger?

Han tenker. 

Et mørkt bilde av sideprofilen til en ung mann.

TALLKNUSING Et av problemene med skatteparadiser er at blandingen av lovlig og ulovlig bruk gjør at det blir vanskelig for myndighetene å ta grep mot det som er ubetalt skatt, eller i verste fall; utbytte fra kriminelle handlinger.

Foto: Tor Stenersen

– Jeg tror jeg grunnleggende sett er litt naiv. Så ja, det har nok forandret seg en del, etter jeg har jobbet med dette. Det er mye som ikke er som det framstår på overflaten. Det bygges fasade, men så begynner man å se på tallene bak, og ser at ikke alle snakker sant. Ta de store konsulenthusene, for eksempel. Revisjonsfirmaene og advokatfirmaene. Alle vil jo si at de bare ønsker at klientene deres skal følge lovene og ikke spare skatt der det bryter med intensjonen til lovgiver, at de skal ta samfunnsansvar, alt dette her. Og så kan det godt være at nitti prosent holder det de lover. Men det er åpenbart også noen som hjelper bedriftene med å unngå skatt, og rike personer med å gjemme unna penger, også før det er snakk om å forsvare noen i en rettssal. Men man vet lite om hvem de er, og hvordan dette fungerer i praksis, fordi det foregår bak lukkede dører. Så man må ha en viss skepsis, som jeg kanskje ikke hadde da jeg var 22 år og gikk på karriereeventer.

Det er enorme ulikheter, ikke bare i hvor mye ressurser folk har i hverdagen, men også i rettssystemet, som jo skal være likt for alle.

«Denne lekkasjen gir den første fulle oversikten over eierskap av eiendom i et velkjent skatteparadis. Endelig kan vi løfte sløret av hemmelighetene som omgir slike eiendomsinvesteringer», uttalte Annette Alstadsæter, Øklands veileder, professor og skatteforsker ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), da rapporten ble publisert den 2. mai i fjor.

Svart-hvitt bilde av Campus i Ås.
Foto: Tor Stenersen

Rapporten, som i praksis var Andreas Øklands doktorgradsarbeid over tre år, ble publisert i tett samarbeid med over tjue internasjonale medier, ledet av E24-journalist Eiliv Frich Flydal. Flydal er tidligere kollega av Andreas Økland i Dagbladet, og det var han som satte forskergruppen på sporet av avsløringene, ved å sette dem i kontakt med den amerikanske forskningsstiftelsen Center for Advanced Defence Studies (C4ADS), som hadde fått tak i lekket materiale. Lekkasjen omfattet 274 000 privatpersoner og selskaper fra 197 stater og jurisdiksjoner som er registrert med til sammen 800 000 eiendommer i Dubai. Av disse eiendommene er 374 eid av 250 personer med norsk tilknytning, og 21 av disse personene er knyttet til norsk kriminalitet.

Portrettfoto av ung mann som ser opp mot taket med alvorlig ansiktsuttrykk.

SELVSTENDIG Arbeidet med doktorgraden gjorde Andreas Økland bevisst på hvor store begrensninger det ligger i å skulle finne ut av ting alene.

Foto: Tor Stenersen

– At nesten 1 av 5 eiendommer tilhører kriminelle, det er et høyt tall. Det er betenkelig og bekymringsfullt. Det gir grunn til mistanke om at utbytte fra straffbare handlinger i Norge er benyttet til å kjøpe eiendom i Dubai, uttalte førstestatsadvokat Petter Nordeng i Økokrim til E24 i forbindelse med publiseringen av materialet.

– Jeg blir kanskje ikke så sint av enkeltsaker. Men jeg har merket meg at jeg blir veldig engasjert av at hvis du har nok penger, kan du bruke dem på advokater og kjøpe deg tilgang i rettssystemet på en helt annen måte enn alle andre. Hvis man har de aller skarpeste juristene i landet, slipper man mye billigere unna enn hvis man er en NAV-klient som dro til Frankrike mens man var sykmeldt. Det er enorme ulikheter, ikke bare i hvor mye ressurser folk har i hverdagen, men også i rettssystemet, som jo skal være likt for alle. Og det blir veldig tydelig når man jobber med disse spørsmålene i detalj.
Han fortsetter:

– Loven er slik at om du skal bli dømt for noe kriminelt, skal det ikke være noen tvil. Men fordi disse strukturene og transaksjonene er kompliserte, vil det nesten alltid være noe tvil. Hvis du er flink nok, og har råd til å ansette jurister som kjenner lovverket ut og inn, vil det nesten alltid være et eller annet.

– Kravet for å bli dømt er så høyt at hvis du ikke blir det, er det liksom ingenting som er galt?

– Ja. Og det som bekymrer meg, er at vi er så opptatt av at de som begår finansiell kriminalitet, skal i fengsel, men hvis de slipper unna, får de fortsatt beholde pengene sine. Der går det kanskje an å tenke annerledes. Og på den andre siden: I noen land ser man at hvis du er rik nok, kan du ødelegge livet og karrieren til folk som prøver å avsløre det du driver med, ved å stevne dem for retten.

Akkurat den uroen kjenner han på egen kropp, etter arbeidet med doktorgraden.

Økland snakker om fire ulike former for bruk av skatteparadiser, og hvilke problemer de skaper for myndigheter og for verdenssamfunnet. Han snakker blant annet om forskjellen på at noe er ulovlig og at noe er kriminelt. Et av problemene med skatteparadiser er at blandingen av lovlig og ulovlig bruk gjør at det blir vanskelig for myndighetene å ta grep mot det som er ubetalt skatt, eller i verste fall; utbytte fra kriminelle handlinger.

– Jeg tok en doktorgrad i samfunnsøkonomi, og så endte jeg opp med det som i hvert fall føles som grunnfag i jus, sier han og smiler.
Økland forteller at skatteparadiser har vært med på å skjule hvor de rikes penger blir av. Utbytte fra aksjer og annen virksomhet blir plassert i skallselskaper, i eiendom, i kompliserte byggverk av ordninger som gjør at de superrikes faktiske eiendeler blir usynlige. Fram til nå.

– De siste ti årene har analyse av lekkasjer og annen nyskapende bruk av ulike datakilder vist hvor store summer som gjemmes bort i skatteparadiser. Og at det er i hovedsak de rikeste som benytter skatteparadiser. Den samme tilnærmingen brukes nå til å se på skattesystemet i stort. Og vi ser i land etter land at de som tjener aller mest, skatter minst av alle i forhold til inntekten. Mange superrike har likt å påstå at de skatter mye mer enn resten av befolkningen. Forskningen viser nå at det ikke er sant.

– Mange rike folk forsvarer lave skatter med at de også tar høy risiko?

– Ja, man er nødt til å ta hensyn til at insentivene er riktige. Men det er også høy risiko forbundet med å ha en fysisk krevende jobb som for eksempel sykepleier. Jeg tror den argumentasjonen også er et resultat av at enhver er seg selv nærmest. Man ser bare det man selv ønsker å se.

Det som gjør doktorgradsarbeidet til Andreas Økland spesielt, i tillegg til oppmerksomheten det fikk politisk, var hvilket press det satte ham under, rent personlig. For Økland fikk bare et par måneder i varmen på Handelshøyskolen på Ås, før koronapandemien stengte ned landet og han ble forvist til hjemmekontor, alene på førti kvadratmeter i leiligheten på Alexander Kiellands plass. I lange perioder var livet monomant: Opp klokken åtte, spise frokost foran PC-en, jobbe fram til tolv, lunsjpause, mer jobbing, før en løpetur klokken tre. Hjem og lage middag, før han jobbet videre til ni eller ti om kvelden. Og kanskje, etter det, litt boklesing eller tv-titting før han slukket lyset og ventet på en ny dag med identiske rutiner. Og hele tiden mens han ikke kunne fortelle noen han kjente, om hva han egentlig drev på med.

– Hvis du skal vurdere dine egne prestasjoner i forbindelse med doktorgraden; kan vi si at du er et lysende talent som har gjort noe banebrytende innen akademia?

Ny, lang pause.

– Jeg tror det kommer an på øyet som ser. Akademisk har jeg nok ikke det. Jeg har ikke den store publikasjonen eller, hva skal vi si, jeg har ikke gjort noe akademisk som gjør meg til en superstjerne. Men det vi gjorde på doktorgraden min, var ganske unikt. Det som var spesielt med det, var kanskje ikke metoden eller det teoretiske bidraget. Men vi jobbet med datamateriale som var lekket og hemmelig, og med store etiske implikasjoner. Vi måtte være bevisste på hvordan vi jobbet. Vi kunne ikke lagre ting i Dropbox, bare lokalt på PC-ene. Vi snakket med hverandre på Signal (kryptert meldingstjeneste, journ. anm.) og gjorde all research veldig diskret. Og hele veien måtte vi koordinere med journalistene vi samarbeidet med.

Selve landingen av prosjektet inneholdt også en del dramatikk.

– Vi var en forskningsgruppe på fire: veilederen min og jeg samt professor Gabriel Zucman, som satt på Berkeley, og hans forskningsassistent, som satt i Paris. Gabriel er en internasjonalt anerkjent forsker på dette feltet og var den som skulle skrive ut arbeidet. Like før landingen brakk han skulderen. Så da måtte jeg sette meg ned og stunte førsteutkastet, noe jeg egentlig ikke hadde tid til.

Lettelsen skulle man derfor tro var stor da mai kom og Andreas Økland endelig kunne fortelle venner og familie om hva han egentlig hadde jobbet med de siste årene. En måned senere leverte han doktorgraden, men selv ikke det ga ham den uttellingen han hadde håpet på.

– Det som var rart, var at selv om alt gikk veldig bra; jeg leverte doktorgraden før tiden, og den var en suksess – og selv om det ikke har gitt enorm uttelling akademisk, har det vært enorm oppmerksomhet rundt det, og den har bidratt til å forme den politiske samtalen i en del internasjonale fora som EU-kommisjonen og G20.

– Som er store ting?

– Som er veldig store ting.

– Du er 29 år?

– Ja, sier han, smiler litt.

– Det var utrolig gøy, men jeg hadde jobbet veldig mye og var stresset og sliten. Og så hadde jeg kanskje klare forventninger om hvordan ting skal føles etterpå, og så er det ikke sånn.

– Hvordan da?

– Jeg tenkte at det skulle være utrolig befriende å levere doktorgraden, men det var det på ingen måte. Det hadde kanskje vært det om jeg hadde linet opp en ferie like etterpå. Men jeg var ganske nervøs for om doktorgraden skulle bli godkjent, rett og slett. For at det var noe jeg ikke hadde tenkt på eller hadde oversett. Det var ganske ubehagelig, så da ville jeg egentlig bare jobbe videre på nye prosjekter. Jeg hadde andre prosjekter jeg måtte holde tak i. Og da jeg endelig tok ferie, i august, ble jeg selvfølgelig syk.

Jeg tenkte at det skulle være utrolig befriende å levere doktorgraden, men det var det på ingen måte.

Han tar en slurk av kaffen.

– Men også hele høsten, etter at disputasen var gjennomført og alt var klart, hadde jeg en uro i kroppen. Skal dette gå bra, får jeg jobb?
Det gikk bra. Doktorgraden ble godkjent, og i desember ble han endelig ansatt i en postdokstilling ved NMBU (Norges miljø- og biovitenskapelige universitet) som han har de neste fire årene. Det ble en tid for eksistensielle spørsmål for Andreas Økland.

– Jeg har brukt det siste året på å kjenne etter om akademia er noe for meg. Å finne et arbeidsmønster som fungerer og en vei videre. Det er knallhard konkurranse om de faste jobbene. Jeg har slått meg til ro med at nå skal jeg bare jobbe videre i et tempo og en form som passer for meg.

Pause.

– Jeg føler også at jeg har makset hvor mye jeg klarer å finne ut av på egen hånd som forsker. Du klarer aldri å ta inn over deg alle verdens nyanser. Etter den perioden under koronapandemien da alt var stengt ned og alt for meg bare handlet om å produsere forskning og lære ting alene, da så jeg hvor store begrensninger det var i hva jeg alene klarte å finne ut av. Det å møte andre fysisk og i uformelle settinger er utrolig viktig, i hvert fall for meg. Men også fordi man etter hvert plukker ting opp igjen og ser hvor mye av det man kunne veldig godt, som blir glemt igjen.

– Det gjør deg ydmyk?

– Ja.

– Det er fint, da.

– Jeg tror jeg har vært heldig, fordi jeg har hatt muligheten til å fortsette i jobb der jeg har vært. Jeg har vært utrolig heldig med veilederen min og kollegene mine. Men man ser jo at det er en veldig stor avskalling, hvor det er de største individualistene som blir igjen. De som er avhengig av å jobbe i team og på mindre prosjekter, faller fra. Jeg er ikke sikker på om det gir den beste forskningen. Men jeg har litt lyst til å gjøre det jeg kan for på en måte å lage mer plass for teamorientert arbeid. Også i forskningen i akademia. Sånn at også de som liker å jobbe i team, kan lykkes.

Ny pause.

– Da jeg var ferdig med doktorgraden, tenkte jeg: Hvis livet mitt er over i morgen, har disse tre årene vært en god bruk av tiden? Har jeg kastet bort masse tid på ingenting? Det oppstår en tomhet når man har nådd et slik mål og får tid til å tenke på hva man egentlig skal gjøre med livet. Det har selvfølgelig vært veldig gøy å forske på dette, men man kan glemme det litt, fordi man er så sliten. Ja, jeg tror det er plass til mye eksistensielle kriser i forskningshverdagen.
Han drikker opp kaffen.

Portrettfoto av ung mann som som lener hodet mot knyttnevene i dyp konsentrasjon.

KONSENTRASJON Andreas Økland er bare 29 år, men hans forskning på skatteparadiser har allerede fått internasjonal oppmerksomhet.

Foto: Tor Stenersen

– Jeg tror at det jeg oppdaget i løpet av doktorgraden, var at det er mye annet enn jobb som er viktig i livet. Det med venner, det å ha bra folk rundt seg. Også fordi jeg innså hvor begrenset det er, det man egentlig kan utrette som forsker alene.

– Det er kanskje et trekk ved den nye generasjonen, at vi er mer fellesskapsorienterte?

– Ja, og der tror jeg også korona har hatt mye å si. Vi oppdaget hvor mye de sosiale fellesskapene har å si, og hvor tilfeldige ting er.

– Hvor sårbar man er?

– Ja, og hvor kjedelig tilværelsen er alene.

Fem kjappe

Hva er du avhengig av / har du en avhengighet?
Er avhengig av en daglig løpetur – og går langt for å rydde tid og plass til den hvis nødvendig. 

Hva gjør du når du skal koble av fra jobb?
Fotball er overlegent når det gjelder å koble ut alt annet. Ellers: Løping, uten telefon. 

Hvilken app bruker du mest?
Twitter og Facebook Messenger.

Hva er din store drøm?
Bli styreleder i Brann. 

Hva er det siste du gjør før du legger deg?
Legger fra meg mobilen eller en bok.

)