Kinas neste trekk

Du er en norsk kinaanalytiker, og har bodd og jobbet lenge i Kina. Kineserne legger frem en ny femårsplan i mars. Hvorfor er akkurat disse planene så viktige for å forstå hvor landet er på vei?

–  Det første man må forstå, er at femårsplanen ikke er én enkelt plan, men et helt system. Hvert femte år gjør myndighetene en grundig gjennomgang av hvor de står, hva som har fungert og ikke, og hva som bør prioriteres fremover. Det handler derfor mer om kontinuitet enn om brå kursendringer. I Vesten har vi en tendens til å lese dette som om Kina plutselig bestemmer seg for noe helt nytt, men i praksis er det meste allerede i gang. Systemet er sentralt i hvordan myndighetene henter inn tilbakemeldinger fra eksperter og hvordan de kommuniserer retning og prioriteringer til befolkningen. Fortellingen må henge sammen.

– Den forrige planen bar preg av handelskrig, pandemi og frykt for å bli kuttet av fra vestlig teknologi – særlig avanserte halvledere, altså de mikrobrikkene som driver alt fra kunstig intelligens til våpensystemer. Hva er annerledes denne gangen?

– Forrige plan var sterkt preget av forsyningssikkerhet. Kina var i beredskapsmodus og ville sikre kritiske råvarer og teknologi, koste hva det koste vil. De betalte gjerne premium markedspris, fordi det handlet om sikkerhet. Nå er tonen annerledes. De mangler fortsatt de mest avanserte halvlederne til kunstig intelligens, ja – men de har utviklet egne som er gode nok. Det er en viktig mental endring. Budskapet nå er: «Hvis vi skal være sterke på lang sikt, må vi utvikle teknologien på egen hånd – selv om det er utfordrende og tar tid». Det er også en klar beskjed til kinesiske selskaper om å slutte å klage over at dere ikke får de beste amerikanske brikkene, og støtte opp om egne aktører. Strategien er ikke ny, men selvtilliten er det.

–  Det høres nesten ut som et gigantisk konsern som legger frem ny strategi. Hvis vi skal sette ord på «misjonen» til Kina de neste fem årene, hva er den?

– Kina mener de nå har bygget nok kapasitet til å stå mer på egne ben – særlig innen teknologi og energi – og at tiden er inne for å slutte å tilpasse seg USAs system og heller utvikle sitt eget.

6/10
Andel av nybilsalget i Kina som var elektrisk i 2025 (IEA, Global EV Outlook 2025)

– For første gang varsler Kina et nasjonalt tak på klimagassutslipp. Det er et ganske dramatisk grep i et land som fortsatt er verdens største utslippsnasjon. Hvor stort er dette i praksis?

– Det nasjonale utslippstaket er først og fremst et signal om at målet om karbonnøytralitet i 2060 tas på alvor. Samtidig har utslippene allerede begynt å falle, fordi Kina bygger mindre tung infrastruktur og eiendom enn før. Det betyr lavere etterspørsel etter stål og sement – to av de mest utslippsintensive sektorene. Når det nå settes et overordnet tak, må selskapene i disse bransjene tilpasse seg nasjonale standarder som gradvis vil strammes inn. De som klarer det, overlever. De som ikke gjør det, faller fra. Myndighetene ser på denne konkurransen som en drivkraft for teknologisk innovasjon og utvikling av nye, grønne løsninger.

30 %
Kinas andel av de globale CO2-utslippene (IEA)

– Et utslippstak på papiret er én ting. Hva betyr dette konkret for kinesisk industri som stål, sement og tungindustri?

– Det etableres for eksempel egne netto-null-industrisoner. Jeg besøkte Suzhou Industrial Park sist jeg var i Kina. Der bor og jobber rundt én million mennesker. Over hundre selskaper fra Fortune 500-listen – altså verdens største konsern målt etter omsetning – holder til der, og hele sonen skal bli netto null. Myndighetene setter utslippstak, stiller med kapital, teknologi og eksperter, og lager konkrete veikart for hver industriklynge. Noe handler om å møte europeiske klimatoller og krav, men mye handler om teknologiutvikling og om hvilken type økonomi Kina vil bygge fremover. Netto null anses som et konkurransefortrinn, ikke bare et miljøtiltak.

– Når vi snakker om konkurransefortrinn: Kina dominerer nå elbilmarkedet. De står for over 70 prosent av global produksjon, og seks av ti nye biler som selges i Kina er elektriske. Europa har hatt bilindustrien som ryggrad i over hundre år. Har europeerne allerede tapt elbilløpet?

– Volkswagen er et godt eksempel. For få år siden var de blant verdens mest verdifulle selskaper, med store deler av inntjeningen fra Kina. For å berge markedsandeler bygget de opp hele økosystemer der gjennom strategien In China for China, med lokale forsyningskjeder, egen programvare og tett integrasjon med markedet. Lite hentes fra Tyskland. Nå videreføres dette som In China for the World. Det betyr at biler som utvikles og produseres i Kina ikke bare skal selges i Kina, men eksporteres globalt – og konkurrerer direkte med selskapets egne tyske modeller. Elbilproduksjonen i Kina er billigere, mer innovativ og støttet av fullt utbygde verdikjeder. Europeiske selskaper kan fortsatt tjene penger, men ikke nødvendigvis som nasjonale industrilokomotiver. Volkswagen vil klare seg, men i stadig mindre grad som en produsent forankret i Tyskland.

– Kina er både verdens største energiforbruker og det landet som investerer mest i fornybar kraft. Det høres nesten selvmotsigende ut. Hva er det som egentlig driver denne utviklingen?

– Det første man må ta innover seg, er størrelsen. Kinas strømforbruk i fjor var omtrent på nivå med EU, USA, India og Russland til sammen. Bare det forklarer hvorfor energi er et eksistensielt spørsmål for kineserne. Samtidig har landet nesten ingen oljeproduksjon og har vært nettoimportør siden tidlig 1990-tallet. Allerede da begynte de å planlegge for å bli produsent av fornybar energi, nettopp for å redusere oljeavhengigheten. Først med hjelp fra Verdensbanken og europeisk teknologi, etter hvert på egen hånd. Når Kina definerer noe som strategisk viktig, bygger de kapasitet systematisk og over tid. Der kommer femårsplanene til sin rett. Energisektoren er i praksis statsdominert, men med konkurranse mellom statlige selskaper. Det er ikke klassisk planøkonomi – det er styrt konkurranse.

66/74
Antall teknologiområder der Kina er ledende globalt (ASPI)

– Likevel kommer 58 prosent av strømmen fortsatt fra kull. Betyr det at Kina egentlig er mer kynisk enn klimavennlig?

– Kull fungerer som en sikkerhetsventil som gir stabilitet til systemet. Men det forurenser og er samfunnsøkonomisk kostbart. På sikt ønsker Kina å gå bort fra den typen avhengighet som fossil energi innebærer, der du hele tiden må utvinne og kjøpe råvaren på nytt. Fornybar energi fungerer annerledes: det er dyrt å bygge ut, men billig å drifte. Målet med fornybarsatsingen har vært å bygge overkapasitet for å presse prisene ned, slik at hele samfunnet tjener på det. På veien dit brukes kull som en bro, men ikke en endestasjon. Der ligger det en energipolitisk tenkning som er ganske annerledes enn i Vesten.

11x
Kinas batterilagringskapasitet har økt elleve ganger siden 2022 (Rystad Energy)

– Den nye femårsplanen handler også om å øke Kinas internasjonale innflytelse. Mener Beijing nå at tiden er inne for å ta over lederrollen globalt?

– Definitivt. Kina ser på seg selv som en relativt stabil stormakt i en ekstremt ustabil verden. Når verden blir mer uforutsigbar, mener de at noen må ta større ansvar for spillereglene. De opplever at USA ikke lenger er villig – eller i stand – til å opprettholde den globale ordenen slik den har vært. Kina har tjent godt på det systemet, men når det vakler, mener de at de også må bidra med alternativer. I praksis betyr det tettere samarbeid med det globale sør og et ønske om å forme nye regler innen handel, teknologi og utvikling. Samtidig har Kina begrenset erfaring som regelsetter. De har i stor grad brukt reglene, ikke laget dem selv. Mange i Kina undervurderer hvor krevende det er å eksportere sin egen modell til land med helt andre politiske og kulturelle forutsetninger. Men ambisjonen er tydelig: De vil være arkitekt, ikke bare deltaker, i det som kommer.

– Samtidig er det mange i Vesten som mener at dette kan ende i storkrig – og peker på Taiwan som den mest sannsynlige gnisten. Hvordan tenker man i Beijing om denne situasjonen?

– Tanken om at Kina aktivt søker en militær konflikt rundt Taiwan, gir lite mening for meg. De har ekstremt mye å tape på en invasjon. Det militære nærværet handler først og fremst om avskrekking – om å hindre at Taiwan formelt erklærer selvstendighet. Å eskalere er ikke i Kinas interesse. I Beijing ser man Taiwan som et spørsmål som vil bli løst over tid. Det ligger en grunnleggende tro der på at tiden jobber for dem – at Kinas økonomiske tyngde, markedsmakt og politiske innflytelse gradvis vil trekke Taiwan tettere til fastlandet.

10 000 TWh
Kinas årlige elektrisitetsforbruk i 2024, omtrent tilsvarende det samlede forbruket i EU, USA, India og Russland (Ember, Global Electricity Review 2024)

– Du sier «løses over tid». Hva betyr det i praksis? Hvordan kan Kina friste Taiwan over på sin side?

– Et godt eksempel er der jeg bor, i Xiamen. Rett utenfor ligger Kinmen, en øy som tilhører Taiwan. På 1980-tallet var de to øyene ganske like og rurale. I dag er Xiamen en hypermoderne storby, mens Kinmen i praksis er frosset i tid. Folk på Kinmen ser over sundet hver kveld og ser lysene fra en by med muligheter, infrastruktur og kapital de selv mangler. Kina har allerede bygget en vannledning til øya og foreslått å bygge en bro mellom øyene. Der ligger dilemmaet for Taiwan: holde fast ved politisk distanse – eller bli med på utviklingen. Kineserne er komfortable med den typen langsom spenning, fordi de opplever å ha tiden på sin side.

60 %
Kinas andel av forventet ny global fornybarkapasitet i perioden 2026–2030 (Rystad Energy)

– The Economist skriver at boligprisene i Kina har falt 20 prosent, at ungdomsledigheten er høy, lønnsveksten har stagnert og den kinesiske middelklassen vokser saktere. Ikke minst krymper befolkningen år for år. Er bildet av et ustoppelig Kina i ferd med å slå sprekker?

– Det finnes en reell usikkerhet. Mange kjenner på kroppen at den eksplosive vekstperioden er over. Boligmarkedet – der de fleste har formuen sin – har vært gjennom en smertefull korreksjon. Samtidig må dette ses i et større perspektiv. I bunnen ligger fortsatt en sosial kontrakt: Jobber du hardt, får du belønning – enten til deg selv eller barna dine. Så lenge folk opplever at nasjonen som helhet beveger seg fremover, støtter de systemet. Opplevelsen er fortsatt at man er på vei opp, ikke ned. Myndighetene er også svært bevisste på utfordringene. Derfor ser vi en mer instrumentell velferdspolitikk: høyere pensjoner, mer barnebidrag, tidligere barnehagestart. Ikke primært fordi staten synes folk «fortjener det», men fordi de trenger at folk jobber mer og lenger – og får flere barn. Pensjonsalderen er nylig hevet. Det skapte politisk storm i Frankrike, men gikk relativt smertefritt i Kina. Det sier noe om systemets handlekraft.

– Etter mange år i Kina er du nå tilbake i Norge. Hva illustrerer best forskjellen i retning mellom de to landene?

– Jeg pleier å bruke et enkelt bilde: dagligvarebutikken. Nordmenn er rikere på papiret enn gjennomsnittet i Kina. Likevel kan du gå inn i en butikk på landsbygda i Kina og finne større utvalg, ferskere varer og lavere priser enn i norske butikker. Norsk laks, argentinsk biff, sjømat fra Australia – side om side med lokale produkter. Og det er tydelig hvor maten kommer fra. I Norge opplever mange det motsatte: mer prosessert mat, mindre utvalg, høyere priser. Vi har i stor grad blitt en økonomi som konsumerer og forvalter gammel rikdom. Kina har blitt en økonomi som produserer og organiserer produksjonen ekstremt effektivt, også på landsbygda. Kineserne opplever at hverdagen blir mer effektiv og innholdsrik for hvert år, mens mange nordmenn føler at de betaler mer for mindre.

– Hva bør Europa og Norge gjøre annerledes i møte med denne utviklingen?

– Evnen til å endre seg. Det er det Zheng Yongnian, en kjent kinesisk statsviter, peker på – og jeg tror han har rett. Systemet vårt handler ofte om tilkarring. Vi vil ha den samme kaken som før, og vi slåss om størst mulig stykke. Det vi ikke helt erkjenner, er at ingrediensene er i ferd med å endres. Nye aktører krever plass, og vi er ikke alene om å definere normer og verdier lenger. Da holder det ikke å forsvare den gamle oppskriften. Vi må lage en ny kake – en som er mer bærekraftig og mer moderne. Hvis det er ett budskap jeg har, så er det at vi må våkne.

Har du innspill eller perspektiver vi burde løfte frem? Send en e-post til christoffer@econa.no.