Kollega eller KI?

Du vet den velbrukte «en venn av meg»-referansen, der du egentlig snakker om deg selv? Vel, i det siste er det som om den har gjenoppstått i ny drakt. Hva er for eksempel mest helseskadelig, er det å snuse eller å spise smågodt, spurte en bekjent, før han besvarte sitt eget spørsmål med det ganske utfyllende rådet han hadde fått av en kompis. Og det tok litt tid før jeg skjønte at denne kompisen med de lange argumentene egentlig var en slags ChatGPT-basert avatar.

Sånn er det på arbeidsplassen også. Du vet ikke når kollegene dine har brukt KI eller ikke. Og har det egentlig noe å si? I starten føltes det som juks, men nå er du akterutseilt dersom du ikke gjør det.

Det er så enkelt å henvende seg til en språkmodell når man trenger hjelp. Den er rask, alltid tilgjengelig, tålmodig, og den dømmer ikke. Dessuten er svarene oppmuntrende, ja nesten i overkant positive iblant. Forskningen viser dessuten at det virker, eller i alle fall at generativ KI øker produktiviteten vår og hjelper oss å prestere bedre på mange områder. Den enkelte blir mer effektiv, og mange opplever også økt kreativ flyt når de samarbeider med en språkmodell, skriver Vidar Schei og Therese Egeland.

En kollega kan være uenig, stille spørsmål ved premissene våre, misforstå eller tvinge oss til å presisere. Og det er jo ubehagelig.

Men hva skjer med oss når KI blir vår foretrukne sparringpartner? Egeland og Schei skriver at KI-bruk ikke bare påvirker den enkeltes produktivitet, men også hvordan vi jobber sammen og forholder oss til hverandre. Vi mister noe når vi slutter å be hverandre om hjelp. Vi mister det de kaller for uformell mikrosparring, fordi dette er noe vi typisk bruker KI til. Det hjelper oss å levere raskere på den aktuelle oppgaven, men det tar fra oss muligheten til å bygge bedre relasjoner på jobb. Og det tar fra oss muligheten til å bygge en bedre, felles forståelse.

Samtaler er mer enn informasjonsutveksling. Som Jan Ketil Arnulf og Auke Hunneman påpeker, er språk et verktøy for meningsdannelse i fellesskap. Språkbasert KI er derimot i sin kjerne en prediksjonsteknologi. Den beregner sannsynlige neste ord, og kan støtte analyse og struktur. Men den deltar ikke i det sosiale ansvaret for beslutninger.

Kanskje er det nettopp derfor den er så behagelig å bruke. En kollega kan være uenig, stille spørsmål ved premissene våre, misforstå eller tvinge oss til å presisere. Og det er jo ubehagelig. Slitsomt.  KI derimot, er designet for å være hjelpsom. Når KI utfordrer oss, står ingenting på spill.

Dermed mister vi motstand, og kanskje muligheten til å lære.

Ifølge Egeland og Scheis forsking, møter vi dessuten KI med strengere presisjonskrav enn vi har til menneskelige kolleger. Vi aksepterer at mennesker kan ta feil. Maskinen forventes å treffe 100 prosent.

Forhåpentligvis vil valget mellom kollega og KI aldri bli helt relevant. Mange har begynt å ta i bruk språkmodeller, noen stykkevis og delt, andre mer systematisk og felles. I faglederen på side 58 påpeker Tor W. Andreassen et grunnleggende skille:  Å bruke og å innlemme er ikke det samme. Mange tester verktøy, færre bygger dem inn i kjerneprosessene, og samtidig ser vi at nær én av fem norske bedrifter ikke brukte KI i 2025 i det hele tatt. Vi er fremdeles i startgropen. Poenget er ikke å bruke KI i seg selv, men å bruke det riktig. Noen av dilemmaene vi kjenner på nå, vil kanskje stå igjen som kunstige problemstillinger et sted der fremme. 

Jeanette E. H. Hammer
Ansvarlig redaktør for Magma
jeanette.hammer@econa.no