Når minus blir pluss

Forleden fikk jeg en irriterende jobbmail og delte frustrasjonen med en kollega.

«KI må vel være effektiv til sånt», sa hun, «da kan du blåse ut og be KI oppsummere budskapet på en saklig og hyggelig måte.»

Ideen om KI som en slags humørtranslatør var et besnærende eksperiment. ChatGPT fikk vite hva jeg egentlig hadde lyst til å svare, og forvandlet røyken ut av ørene til rolig profesjonalitet. Copy–paste, svar sendt. Roten til frustrasjonen forble lykkelig uvitende om vreden i kulissene, og jeg brukte to minutter på noe jeg ellers kunne funnet på å (ikke) sove på.

Det var en kvikkfiks og minnet litt om den gangen jeg studerte i London og oppdaget mugg på veggen i leiligheten. Husverten klasket to strøk svartmaling over skaden og meldte fornøyd tilbake at problemet nå var løst.

Hvorfor er vi så vare for temperatur på jobb? Handler ikke arbeidslivet om å prøve å forstå hverandre, på både godt og vondt? Kan man være proff og sint samtidig?

Når det rakner helt

På jobb, som ellers i livet, er vi opplært til å respondere med respekt og forståelse, selv når det putrer godt under topplokket. Men noen ganger rakner det for oss. Fenomenet er så utbredt – og skambelagt – at psykolog Jørgen Flor har skrevet bok om det.

– Det har vært mye folkeopplysning knyttet til angst og depresjon, men å miste besinnelsen hører vi sjelden om. Det er helt normalt, men vi skammer oss over det. Derfor snakker vi heller ikke om det.

Forbudte følelser er føde for en psykolog. I Bristepunktet (Cappelen Damm, 2025) løfter Flor trollet frem i lyset og deler raust av egne erfaringer på veien. Som den gangen han på sykkel ble sneiet av en bilist, tok igjen sjåføren ved rødt lys og ropte: «Jeg håper du dør av kreft!»
Han ler.

– Det verste med det eksempelet er at jeg skammer meg ikke så mye, jeg synes jo fremdeles at han oppførte seg som en idiot. Men raseriet som kan komme i trafikken, handler mye om frykt og redsel. Redsel er en følelse jeg har vært lite fortrolig med, og da kan det lett komme ut som noe annet. Mye handler om å skjønne når man blir irritert, og hvorfor. Hvis du ikke vet det, så kan du ende opp med å bruke irritasjonen din på feil måte.

En uhøytidelig undersøkelse viser at Bristepunktet har truffet en nerve: Etter tre måneder på venteliste er jeg i skrivende stund nummer 31 i køen av lånere som vil ha tak i et av de 19 eksemplarene som Deichman bibliotek har tatt inn.

– Hvorfor rakner det for oss?

– Å miste besinnelsen kan handle om at vi blir satt under så stort press at vi ikke har ressurser til å håndtere det lenger. Noen mennesker har også med seg dårlige forutsetninger. De har kanskje hatt en vanskelig barndom hvor de ikke har lært seg å regulere følelsene sine. Andre igjen har ikke vært særlig eksponert for negative følelser i det hele tatt. De har glattet over og beveget seg videre.

Det er ikke meningen at vi skal oppføre oss så behersket og stoisk hele tiden, påpeker han.

– Men vi har laget et samfunn som stiller strenge krav til nettopp det, også i arbeidslivet.

Jeg tror veldig mange er redde for at følelsene de kjenner på, ikke vil tas på alvor.

– Jørgen Flor,
Psykolog og forfatter

Snill på jobb, sint andre steder

Arbeidsmiljøloven kritter opp noen krav til det psykososiale arbeidsmiljøet. «Arbeidstaker skal ikke utsettes for trakassering» står det i § 4-3, som videre definerer trakassering slik: «handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende».

– Det er jo nærmest regulert i loven at man ikke skal være sint på jobb. Men det er jo helt åpenbart at vi kan bli sinte og føle oss krenket og tråkket på.

– Ja, hva skjer når vi tillater oss selv å bygge opp aggresjon på jobb?

– Jeg tror veldig mange er redde for at følelsene de kjenner på, ikke vil tas på alvor. De legger dem i en skuff og tenker at de må oppføre seg profesjonelt. Så raser de fra seg et annet sted. Men hvis jeg blir krenket på jobb, og jeg prøver å finne ut av hvordan jeg skal kommunisere det på en ålreit måte, så kan jeg jo risikere å bli hørt og tatt på alvor. Det er ikke sikkert det blir ordnet opp i slik jeg vil, men i beste fall lærer jeg noe som jeg kan ta med meg videre.

– Noen velger å ventilere agget sitt på passive måter. Er det bedre eller verre enn å slå knyttneven i møtebordet?

– Hvis noen slår knyttneven i bordet, så kan vi adressere det og prate om det. Men hvis sinneuttrykket kommer som et stikk, og gjerne sosialt tilpasset situasjonen slik at ingen egentlig kan ta deg på det, så er det skadelig for arbeidsmiljøet over tid. Men dette er jo et uløselig dilemma i arbeidslivet. Forekomsten av negative følelser er kanskje høyere enn andre steder, mens aksepten for det er lavere. Og slik må det nok også være. Vi kan ikke ha et arbeidsliv med aksept for sinneutbrudd, slik at andre igjen blir redde. Man må utvikle en kultur hvor takhøyden er riktig.

Det har vært mye folkeopplysning knyttet til angst og depresjon, men å miste besinnelsen hører vi sjelden om.

– Jørgen Flor, 
Psykolog og forfatter

Negativitet som en mulighet

De fleste vil kunne enes om at det er lite konstruktivt å klikke på jobb – kanskje med unntak av sinnakokken Gordon Ramsey. Men frustrasjonene forsvinner ikke av den grunn. Det finnes mye å irritere seg over når et mangfold av vaner, uvaner og ulike personligheter samles på en arbeidsplass. De som har møter, men aldri booker møterom, for eksempel. Lederen som foretrekker lyden av sin egen stemme. Ineffektivitet. Skitne kopper i vasken på felleskjøkkenet. Fyll inn, alt ettersom.

Så, hva gjør vi med de negative følelsene?

Bruk dem til noe positivt, oppfordrer Marius Jones.

– Negativitet peker på et potensial. I alle organisasjoner er det noe som ikke funker, rutiner som kan bli bedre, endringer man må henge med på. Ved å gi rom for negativitet får vi frem en del viktige og ubehagelige ting i lyset som gjør at vi kan bli bedre.

Jones er seniorkonsulent i Stiftelsen Administrativt Forskningsfond (AFF) ved Norges Handelshøyskole (NHH). Sammen med Therese Egeland, Vidar Schei og Elisabeth Norman er han også forfatter av artikkelen «Don't calm down! How affective climate emerges in start-ups», som nylig ble publisert i tidsskriftet Strategic Entrepreneurship Journal.

Artikkelen tar utgangspunkt i Jones´doktorgradsarbeid ved NHH hvor han, som flue på veggen, forsket på følelser i fem ulike oppstartsbedrifter. Funnene var like tydelige som de var overraskende: De som luftet, anerkjente og håndterte sinne og frustrasjon i fellesskap, var mer innovative og lærte mer enn de som la lokk på negative følelser.

– Negativitet kommer i ulike valører. Hvor går skillet mellom den konstruktive og den ødeleggende negativiteten?

– Jeg synes alltid man skal prøve å være empatisk og konstruktiv når man er kritisk. Samtidig tror jeg at et krav om å være veldig konstruktiv er dumt. Jeg hører endel ledere si at hvis du skal komme med problemer, så må du også komme med løsninger. Det er en dårlig regel. Hvis du har krav om å løse problemet, så kvier du deg for å ta det opp. Hvis folk i en virksomhet kan si «dette gir meg en skikkelig dårlig magefølelse», så tror jeg det er sunt. Det er veldig lite konstruktivt, men forskningen vår viste at når terskelen var lav for å lufte frustrasjoner, så kunne man sammen finne ut av det. 

Som leder er det to gode grunner til å ta seg tid til å møte ansattes negative følelser på en nysgjerrig og empatisk måte, ifølge Jones. Frustrasjon setter fingeren på forbedringspotensialet i virksomheten og bidrar samtidig til bedre relasjoner.

– Ifølge forsker Jane Dutton er rom for følelser et kjennetegn ved høykvalitetsrelasjoner i arbeidslivet. Hvis vi opplever at andre tar oss imot når vi er frustrerte, så knytter vi bånd til dem. Hvis du har gode relasjoner i bunn og har delt positive ting tidligere, så vil det negative ofte bli mindre sårt når det tas opp.

Hvis vi opplever at andre tar oss imot når vi er frustrerte, så knytter vi bånd til dem.

– Marius Jones,
Norges Handelshøyskole

Dykk ned i problemene

Therese Egeland, som er professor ved institutt for strategi og ledelse ved NHH, var veileder for Jones i doktorgradsarbeidet. I et intervju på høgskolens egne nettsider legger hun lite imellom:

«Hvor ofte har vi vel ikke hørt: Du må tenke positivt, være positiv. Men nå sier vi: Glem det! Du skal ikke roe deg ned. Du må tørre å være negativ.».

– Hvordan omfavner vi negativiteten?

– Jeg tror én av autopilotene våre er å prøve å skape avstand til uroen, sier Jones.

– Men prøv heller å bli nysgjerrig på den, både din egen og andres. Som leder kan du hjelpe teamet ditt med dette. Hvis du kjenner at en diskusjon vekker negative følelser, sett ord på det. Min gode kollega Rune Assmann anbefaler ledere å si: «Nå merker jeg at vi snakker om noe som vekker litt ubehag, og det synes jeg er ubehagelig å stå i. Det betyr sannsynligvis at vi er akkurat der vi skal være, for nå snakker vi om noe viktig. La oss fortsette å være litt her.» I stedet for å gå til en løsning, dykk dypere inn i problemet.

Han har tre huskeregler som folk kan ta med seg hvis de skal være negative på jobb:

– Vær empatisk og grei i formen, det er ingen grunn til å være spydig og kjefte på folk. Fokuser på sak fremfor person der hvor det er mulig – eventuelt fokuser på adferd over person hvis du har en kritisk tilbakemelding til noen. Og vær selvrefleksiv. Still deg selv spørsmålet, hvordan er jeg en del av dette? Hva kan jeg gjøre annerledes? Man kommer ikke langt ved å sitte på hver sin side av organisasjonen og være enige om at de andre er dumme. 

– Har du blitt mer negativ på jobb selv, som følge av dine egne forskningsfunn?

– Jeg har prøvd å være litt mer negativ, ja. Erfaringen min er at folk tar det ganske godt imot.

Føl deg fremover

En gang i tiden resonnerte ledelsesforskere seg frem til at menn var rasjonelle og kvinner emosjonelle, derfor var det bra med flest mannlige ledere i arbeidslivet. Siden den gang har man heldigvis kommet på bedre tanker, og dagens forskningslitteratur har større takhøyde for følelser, bekrefter Jones.

– Men det tar litt tid før tingene som skrives om i forskningen, blir med ut i kulturen og i arbeidslivet. En god inngang til å snakke om hvordan vi forholder oss til følelser på jobb, kan være å spørre: «Hva betyr det å være profesjonell her?» Da tror jeg man får øye på en del av normene knyttet til hvilke følelser det er greit å ha, hvilke følelser som er ønskelige, og hvordan det er greit å uttrykke følelsene. Det vi heier på i forskningsartikkelen vår, er det vi kaller autentisk affektivt klima – et arbeidsmiljø hvor det er takhøyde for å uttrykke både positive og negative følelser. 

Selv gjør Jones sitt for å sette følelser i arbeidslivet på agendaen. Under arbeidstittelen Affekt med effekt skriver han bok om følelser som ressurser i ledelse.

Psykolog Flor jobber også med en ny publikasjon. I Krenka på kontoret (arbeidstittel) skal han dykke ned i tabufølelser på jobb.

– Å ha tanker om hevn og sjalusi på jobb er ikke noe man snakker så mye om, sier Flor.

– Jeg vil prøve å øke forståelsen for at det foregår mye inni oss, selv om vi sitter rolig i et møte og ikke sier noe. Og kanskje skal vi heller ikke si noe. Men noen ganger trenger du kanskje å få anerkjennelse på at du er ikke gæren selv om du fantaserer om å kaste en kaffekopp ut over hele møtebordet.