På sporet av den knappe tid

En kollega forteller om et vennepar som har kjøpt seg hytte. Uten strøm og innlagt vann. Dit drar de for å slappe av. De henter vann, tenner lys, tar oppvasken og hugger ved. Tilbereder mat på den vedfyrte komfyren.

De ser ironien i det selv, altså, forsikrer han. Det er jo komisk at det er dit de reiser for å slappe av. Hjemme i eneboligen venter oppvaskmaskinen, komfyren, kjøleskapet, robotstøvsugeren og robotgressklipperen. For ikke å snakke om wifi, matlevering på døren, stemmestyrt belysning og varsler. Varsler på smarttelefonen, smartklokken, nettbrettet, e-posten og kanskje smarthuset.

Alle disse hjelpemidlene som sparer oss for tid, men som også distanserer oss fra meningen med oppgavene vi bare må få unna.

Når vi ler litt overbærende av dem som ønsker seg et enklere liv, er det med en iblandet følelse av at the joke’s on us?

Effektive tider

Vi har det travelt, vi må være effektive. Vi trenger produktivitetsvekst for å opprettholde velferdssamfunnet. Vi trenger kunstig intelligens. Men hvordan vil den påvirke oss? Det er jo banalt, men det er likevel fristende å spørre seg om kunstig intelligens vil intensivere arbeidsdagen vår slik teknologi har gjort det med livet vårt?

Hjerneforsker Siri Leknes sier at forventningen om å slippe visse typer oppgaver kan øke terskelen for hva vi finner meningsfullt på jobb:

De jeg kjenner, driver stadig med like lite effektive rutiner på jobb, for eksempel å sende inn reiseregninger, og andre ting man skulle tro at kunstig intelligens ville kunne brukes til.

Jeg vil argumentere for at det kjennes mer meningsløst enn tidligere, nettopp fordi kunstig intelligens finnes og det kjedelige burde fjernes, skriver hun i en e-post.

Den tilbakevendende påstanden om at KI skal spare oss for tid trenger en presisering. Frigjøre tid med hensyn på hvem?

I en flunkende ny studie fra Berkeley viser doktorgradsstudenten Xingqi Maggie Ye nettopp at bruk av KI ikke frigjør mer tid for arbeidstakere, men tvert imot fører til høyere intensivitet. De ansatte jobber mer.
Gjennom de åtte månedene Ye fulgte 200 ansatte i et amerikansk teknologiselskap, så hun at arbeidstagerne løste oppgaver som tidligere lå hos andre faggrupper, jobbet med flere oppgaver parallelt enn tidligere, tok færre pauser og hadde mindre skille mellom arbeid og fritid.

Da blir det kanskje et puslete bidrag til arbeidsmiljøet at de KI-assisterte e-postene vi sender, visstnok har en varmere tone enn før.

Ringvirkninger

Hvis du har sparret med eller spurt en språkmodell om råd, har du kanskje opplevd å ha usedvanlig mye rett. Ideene dine er gjerne «svært relevante», eller til og med et «fantastisk utgangspunkt». Og dét kan jo være nyttig for deg om du trenger en peptalk, men det kan også bidra til å gjøre deg mindre spennende. I en kronikk i Psychology Today hevder psykologiprofessorene James Danckert og John Eastwood at KI gjør oss likere og kjedeligere.

Men kommer vi egentlig til å fortsette med dette, å snakke med språkmodeller, eller vil det forsvinne sammen med nyhetens interesse?

I Agnes Ravatns nyeste roman Doggerland går hovedpersonens ni år gamle sønn nesten konstant med øretelefoner der han snakker med en KI-modell for å øve seg på sosial samhandling. Han snakker og øver, men er stadig like hjelpeløs overfor virkelige mennesker. For generativ KI bygger jo bare videre på det som allerede finnes, fantasiløs som den er. Svarene fra KI-modellen kommer kontant og skråsikkert. Samtalen går i ring. Niåringen går glipp av det som er selve essensen i det å snakke sammen, både det relasjonelle og følelsen av å bevege seg ut i det ukjente, utforske egne ideer og utfordre motpartens.

Det ville vært verdiløst for meg dersom jeg hoppet rett til resultatet.

– Ingeborg Blom Anderskog,
Kunster

Tikk-takk

Det mest åpenbare alternativet for Mathias (9) i Ravatns roman ville være å øve seg på å snakke med ekte mennesker, med alt det fører med seg av timing, prøving og feiling, og kanskje aller mest: opplevelsen av at ingenting skjer. At det ikke er noen å snakke med, og at foreldrene ikke har tid. Og foreldrene måtte i sin tur oppleve ubehaget av sønnens mas, og kanskje til og med legge bort det som til enhver tid fyller deres tid, og snakke med sin sønn.

Filosof og forfatter Lars Fredrik Svendsen mener at vi lever som rusavhengige når vi ikke klarer å stå i det ubehaget tom tid fører med seg.

– I dag er det enkleste flukthullet disse bærbare enhetene. Når tomrom oppstår i tiden, ble vi tidligere tvunget til å forholde oss til oss selv. Nå fisker vi bare opp mobilen og inviterer hele fellesskapet inn i luka og lukker den for dem vi omgir oss med. Samtidig mister vi muligheten for en samtale med oss selv.

Svendsen har bøker som Kjedsomhetens filosofi, Arbeidets filosofi, Ensomhetens filosofi og Idioti, dumhet og dumme idioter på samvittigheten. Da han skrev Kjedsomhetens filosofi på midten av 2000-tallet, var det TV-en, med sine lineære sendinger og ledningstilkoblede DVD-spiller, han trakk frem som den mest effektive måten å slå i hjel tiden på. I dag fremstår den tanken nesten søt. Kanskje mer bittersøt. I 2025 brukte 59 prosent av norske tenåringer to til tre timer eller mer på sosiale medier hver dag, ifølge Ungdata.

Nesten et døgn i uken.

Tikk-takk, tikk-takk, TikTok. Tiden raser stappmett av gårde.

Det er en grov forsømmelse å aktivisere barn til enhver tid og fylle tiden deres med styrt aktivitet. Da lærer de ikke å håndtere tid – særlig tom tid – og dermed heller ikke kjedsomhet.

– Lars Fr. Svendsen,
Professor i filosofi ved Universitet i Bergen

Svendsen tror at mange flere enn vi aner, blir utslitt av privatlivet, ikke jobben. Og det starter altså i barndommen.

– Det er en grov forsømmelse å aktivisere barn til enhver tid og fylle tiden deres med styrt aktivitet. Da lærer de ikke å håndtere tid – særlig tom tid – og dermed heller ikke kjedsomhet. Uten den ferdigheten kan tilværelsen bli ganske miserabel, bemerker Svendsen.

Før hadde vi det store fellesskapet. Vi hørte til storfamilien, til fagforeningen, til kirken, til lokalsamfunnet. Nå har vi oss selv. Det er individet som betyr noe. Hvem vil du være? Bli den beste versjonen av deg selv. Ikke kast bort tiden. Fyll den. Optimaliser den. Men hva skjer med tiden når vi fyller den til bristepunktet? Og har du egentlig tid til å lese dette?

– Jobben blir en del av selvrealiseringsprosjektet. Vi forholder oss mer til jobber som forbrukere; de er noe vi konsumerer. Turnoveren øker. Ikke fordi folk mistrives så voldsomt, tvert imot, omtrent ni av ti arbeidstakere er fornøyde eller svært fornøyde, men fordi man tror det finnes en jobb som er enda mer selvrealiserende der ute.

Å tegne et rom

– Jeg liker å finne en bevegelse som kjennes bra, og så gjentar jeg den. Igjen og igjen, sier kunstner Ingeborg Blom Andersskog.

Slik laget hun installasjonen «Å tegne et rom», som består av over 300 kvadratmeter papir fargelagt med sort akryltusj og var del av Høstutstillingen i 2024. Selve fargeleggingen tok om lag tre måneder.

I Andersskogs arbeider har prosessen i seg selv egenverdi.

– Selve arbeidet underveis er det viktigste. Resultatet er selvsagt også viktig, men det ville vært verdiløst for meg dersom jeg hoppet rett til resultatet.

– Hvordan kjennes det å jobbe med noe som er så monotont og gjentagende, spesielt når du vet at du skal gjøre det så lenge?

– Underveis pleier jeg ikke å tenke så mye på hvor langt jeg er kommet, eller hvor mye jeg har igjen. Jeg liker følelsen av at jeg har én oppgave å konsentrere meg om, og det er at jeg skal bevege hånden på samme måte – denne gangen skulle jeg fargelegge slik at hver strek tangerte hverandre – så jeg er nødt til å konsentrere meg litt, og være til stede i det jeg gjør. Samtidig tenker jeg på en helt annen måte når jeg sitter og jobber. Tankene er liksom i bakgrunnen. Jeg får ikke tak i dem på samme måte som ellers, de eksisterer litt på egen hånd, forklarer Andersskog.

Hun går med vare skritt over frossen grus, gjennom alleene av alm og lindetrær i Frognerparken. Gustav Vigelands massive steinskulpturer danner forskyvninger i de hundre år gamle trestammenes rytmiske gjentagelser. En synkopering for øynene.

Toget synger i synkope, lyder teksten i Lillebjørn Nilsens «Langt, langt borte». Det er jo det fine med å sitte på tog, at tankene flyter forbi som landskapet utenfor. Noe som er morsomt med synkope, er dobbeltbetydningen: I musikken er synkope en rytmisk forskyvning. En bevissthet. I medisinen er synkope en besvimelse. Et midlertidig fravær av bevissthet.

Men la oss komme tilbake til de bevisste tankene.

Andersskog beskriver at selve gjentagelsen i prosjektet ikke er kjedsomhet, det er noe annet. Det minner nesten om et slags fravær av forhold til tid og kravet om hva den må fylles med.

– Hvor ofte tenker du på produktivitet?

– Selv kunstnere må forholde seg til tidsfrister og søknadsfrister. Jeg lever jo i stor grad av kunstnerstipender. Når jeg nærmer meg en tidsfrist, jobber jeg litt mer intenst. I tiden etter at jeg har fullført et prosjekt, når jeg skal i gang med et nytt, da kan jeg kjenne litt på noe som minner om kjedsomhet fordi jeg trenger tid til å bestemme meg for hva det neste skal handle om.

Etter hvert bestemte jeg meg for at den tiden jeg bruker på oppvasken, skal jeg være til stede i oppgaven.

– Ingeborg Blom Anderskog,
Kunster

Kanskje mangler vi et ord for nyanser av kjedsomhet? En kan jo kalle det todelt, dette med hva kjedsomheten gjør med oss: På den ene siden en kilde til, eller nærmest forutsetning for, kreativitet, og i den andre enden nærmest utmattende. Problemet med å være så eksplisitt er at valørene uteblir. Ifølge filosofen er kjedsomhet mangel på mening, det er ubehag. Vi mangler et ord for opplevelsen av å være på kjedsomhetens venterom; man har nettopp tid og ro til å teste, tenke, velge vei, men det er ikke gått over i kjedsomhet, fordi tiden og roen ikke har tatt overhånd og blitt retningsløs. Kanskje er det på det venterommet den kunstneriske kreativiteten bor?

Hun ler litt.

– Det er slik jeg opplever det, i alle fall. Søsteren min er revisor, og vi kan nok se på dette med produktivitet litt ulikt. Det blir jo nesten litt absurd for henne når jeg forteller at i dag har jeg hengt opp et flere meter langt papir på veggen, og gått frem og tilbake langs arket i fire–fem timer mens jeg har prøvd meg frem med ulike måter å bevege hånden på. Hvordan kjennes tusjen mot papiret når jeg går frem og tilbake og drar tusjen over papiret sånn som dette? Men det er nødvendig, for slik starter gjerne et prosjekt, og sånn var det også da jeg startet på «Å tegne et rom».

Andersskog driver også med performance, som den gangen hun satt inni en glasskube og tegnet små sirkler hos Tegnerforbundet fire timer i strekk.

– Det var en kvinne som kom og ble sittende på en av benkene utenfor glasskuben i lang, lang tid. Etter at utstillingen stengte den dagen, fortalte resepsjonisten meg at kvinnen hadde stoppet på vei ut og fortalt at hun egentlig bare skulle kjapt innom utstillingen, men at hun i stedet ble sittende og sittende. Å observere mine sirkelbevegelser var akkurat det hun trengte. At tankene liksom falt på plass. Det er et av de beste komplimentene jeg har fått.

Også i privatlivet har Andersskog omfavnet verdien av de repeterende oppgavene.

– Nå har jeg levd uten oppvaskmaskin i et halvt år. I begynnelsen var det ganske slitsomt, for vi er en familie på fire. Men etter hvert bestemte jeg meg for at den tiden jeg bruker på oppvasken, skal jeg være til stede i oppgaven. At nå gjør jeg dette, og jeg trenger ikke konsentrere meg om noe annet. Etter at jeg begynte å tenke annerledes om oppgaven, har den begynt å gi meg en følelse av orden i hodet også. Jeg får tid til å prosessere dagen.

Levis 501 og internett

Så hvordan tar vi oppvasken i hodet, hvis vi ikke har tid til å ta den fysisk engang? Eller som en annen kollega påpeker: Hvordan skulle det hjelpe meg å ta oppvasken, enda en oppgave, hvis sjefen krever at jeg jobber mer og raskere?

Når vi leter etter forklaringer eller trygghet, hender det at vi leter i fortiden. Furumøbler og lyseblå 501-bukser, minner de ikke om en tid da det vi foretok oss ga mening? Tilbake til nittitallet, Barne-TV og Dagsrevyen på NRK til samme tidspunkt hver dag. Men også høy arbeidsledighet og lønnsmoderasjon. Rask økning i andel fulltidsarbeidende mødre, digital revolusjon med datamaskiner og e-post og tidlig internettbruk.

Samtidig med dette meldte de psykiske plagene for alvor sin ankomst i befolkningen. En artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening fra august 2003 viser en økning på 152 prosent i uførediagnosen «lettere psykiske lidelser» blant norske 20–39-åringer mellom 1992 og år 2000.

Artikkelforfatterne pekte på nye krav i arbeidslivet som skapte økt psykisk stress, men også økte krav til privatlivet og overgangen mellom industri- og kunnskapssamfunn.

Å observere mine sirkelbevegelser var akkurat det hun trengte. At tankene liksom falt på plass. Det er et av de beste komplimentene jeg har fått.  

– Ingeborg Blom Anderskog,
Kunster

Nå snakker vi heldigvis mer om psykisk helse, samtidig som vi har fått mer psykisk uhelse. Etter 2010, som også er omtrent da smarttelefonene ble allemannseie, har andelen unge med angst og depresjoner som kjent økt. Raskt.

Tidens leger leger flere sår

For norske fastleger er nå journalføring og utskrivning av resepter i ferd med å overtas av KI, og godt er det, for selv om fastlegekrisen visstnok er på hell, er den ikke over. «Mer tid til å være lege», reklamerer norske Medbric. Riktignok har NRK tidligere omtalt hvordan KI-journaler kan bli underlige fordi språkmodellene hallusinerer og finner på, men dette løses ved at legene leser korrektur.

Fastleger rapporterer om at pasientmøtene blir bedre når de slipper å notere så mye underveis. Men hvorfor stoppe der? Ifølge Aftenposten har man oppdaget leger som bruker ChatGPT til å skrive henvisninger. Det betyr i praksis at noen leger bruker KI til beslutningsstøtte. Sikkert fristende, men også mer problematisk.

– En viktig del av mening i arbeid er at du lærer noe, at det skjer en varig endring i deg fordi du har arbeidet med noe over tid. Hvis du bare spør KI, får et svar og copy-paster, har ingenting endret seg i deg. Da har du ikke lært, fastslår Svendsen.

En ulempe er at man aldri blir skikkelig god til noe. Dybde i ferdigheter er en viktig kilde til mening. Når dybden forsvinner, mister vi noe.

– Lars Fr. Svendsen,
Professor i filosofi ved Universitet i Bergen

Det tar tid å lære. Når verktøyene og infrastrukturen er rigget for produktivitet og effektivitet, er det vanskelig å fri seg fra forventningen om nettopp det. Hvis det tar sekunder å skape en tekst, rapport, eller presentasjon, blir det vanskelig å forsvare å bruke timevis på det. Når KI genererer, degenererer vi?

Ny e-post fra hjerneforsker Leknes:

For å sitere en kollega da vi diskuterte dette over en kaffe: Man blir kreativ når man får plass til det via å kjede seg – ikke ved å måtte gjøre masse kjedelige oppgaver, som vi jo alle må. AI tar ikke klesvasken, oppvasken, reiseregninger, ordner ikke med forsikringene, eller nesten noen av de kjedelige oppgavene sentrale til voksenlivet. Med andre ord: Kjedsomhet har en viktig funksjon ved å motivere oss til å finne på nye ting og løsninger, men AI reduserer ikke mengden kjedelige oppgaver i livet til noen jeg kjenner, i hvert fall.

Jeg kjeder meg, derfor er jeg (noen)

– I vår del av verden er tilværelsen ikke lenger først og fremst overlevelse fra dag til dag. De grunnleggende behovene er på plass for de fleste, og da blir individet i sentrum. Mening gis ikke lenger primært av fellesskap og tradisjon. Hver og en får et nytt ansvar, nemlig å bli seg selv og finne egen mening, sier Svendsen.

På 1700-tallet var kjedsomheten forbeholdt munker og adelen, frem til den ble demokratisert i løpet av romantikken. Estetikken var på frammarsj, og det samme var kjedsomheten.

For det krever et visst overskudd å kjede seg, påpeker Svendsen.

Kan det dermed også være en sosial kapital i kjedsomheten?

En slags likegyldighet overfor verden, der man er hevet over den og derfor ikke trenger å bry seg?

I dag har vi influensere som lever av å gjøre tilsynelatende ingenting (de gjør beviselig ikke ingenting, men det finnes noen hundre millioner bilder av jenter i nye klær som sitter ved et rundt kafébord og stirrer ut i luften, der ute i internettosfæren). Og når de skaper innhold basert på estetikk tilsynelatende ved å kjede seg, som du skroller gjennom for å slippe å kjede deg, da er vel ringen sluttet?

Om ikke sluttet, så er i alle fall tiden brukt opp.

Poenget er motstanden. Det er den som endrer deg.

– Lars Fr. Svendsen,
Professor i filosofi ved Universitetet i Bergen

Vi er blitt nomader i arbeidslivet, ifølge filosofen. Stadig på jakt etter noe nytt og bedre.

– Vi forventes å legge fra oss ferdigheter og tilegne oss nye. En ulempe er at man aldri blir skikkelig god til noe. Dybde i ferdigheter er en viktig kilde til mening. Når dybden forsvinner, mister vi noe, sier Svendsen.

Og hvem skal egentlig lese alle disse KI-genererte tekstene av halvdårlig kvalitet som svarer på en strategi der ute?

– Kanskje vi kan lage en KI-modell som leser for oss. Da er idiotien komplett. Har du sett Wall-E?

– Du tenker på de kvapsete menneskene som ikke husker hvordan de står på beina lenger, fordi maskinene gjør alt for dem?

– Ja, nettopp. En fantastisk film.

– Opplever vi mer mening i dag enn vi gjorde før?

– Jeg tror ikke det. Livsmening fungerer best som et biprodukt, ikke som optimaliseringsprosjekt.