I samlet flokk

Da hodet mitt som student på Handelshøyskolen i Bergen var fylt til randen av Pareto-optimalitet og heteroskedastisitet, var den eneste måten å lufte tankene på å løpe en tur. Som oftest beining opp Eidsvågsfjellet eller én runde rundt «Store-Lungeren», mutters alene.

Sansen for de korte turene avtok brått da jeg på utveksling i Paris, under en litt for fuktig kveld på en av metropolens mange bistroer, ble overbevist av en studiekompis om å melde meg på byens maraton. Kvartlivskrisa var et faktum.

Med Haruki Murakamis Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping på nattbordet og daglige søk på YouTube på «Hvordan trene til maraton på to måneder» var søken på å holde ut mer enn ti kilometer det som fylte dagene mellom ellers mye vindrikking.

Da jeg endelig krysset målstreken ved Triumfbuen, hadde jeg fått smake på runner’s high. Plutselig forsto jeg hvorfor folk begir seg ut på disse endeløse løpeturene frivillig, men jeg trodde fortatt at det var et soloprosjekt. Man løper tross alt alene fra start til mål.

Tilbake i Oslo bevitnet jeg starten på en ny bevegelse. Strava-feeden var oversvømt av jevnaldrende som plutselig trente mot langdistanseløp. Samtidig opprettet gutta jeg gikk på barneskole med, en Messenger-gruppe for dem de visste likte å løpe fra nærområdet, under det aldri så beskjedne navnet Kjelsås Legends. Den gang besto chatten kun av 10–20 stykker fra samme årskull. De fleste studerte fortsatt utenbys, så treningene var kun å se en gang i halvåret.

Flokkens kraft

Tre år senere står jeg utenfor Nordre gravlund på Sagene i Oslo. Løpegruppa har byttet navn til KL Running og har oppimot 150 aktive løpere på trening i løpet av en uke. Gruppa frister med hele seks ukentlige økter, og brorparten av medlemmene kommer ikke lenger fra bydel 21. De store massene som stiller opp på dagens økt, gjør dem umulig å overse i ettermiddagsrushet.

– Okay, da starter vi opp! Er det noen som aldri har vært på KL-trening før? roper grunnlegger Vegard Blauenfeldt Næss i midten av sirkelen med de over 90 personene som har møtt opp på dagens økt.

Beskjedent rekker flere opp hånda, litt mer diskré i bevegelsene enn Næss i midten av sirkelen. Dagens økt er femtenhundremeters intervaller rundt den grønne kirkegården. Næss danner grupper basert på fart for intervallene. Her skal det være rom for alle. Plutselig begynner en antatt deltaker å delta like energisk i oppgaven som Næss. Tvillingbror og medgrunnlegger Gjermund skal løpe i den raskeste gruppa og prøver å rekruttere med seg løpere.

Så starter økta. Puljene beveger seg dynamisk rundt kirkegården, i alt fra elitetempo til mosjonistfart. Etter siste drag går det i high fives og knoker mellom deltakere i alle puljer. Dette har de vært sammen om.

Etter endt økt rusler jeg sammen med Næss-brødrene bort til nærmeste vannhull, hvor vi bestiller hver vår pils.

– Vi har sagt til hverandre at den dagen det her, kebab og det gøye ved siden av går bort til fordel for løping, så er det ikke lenger verdt det, sier Vegard og peker på mikrobryggeriølet servitøren nettopp fraktet til bordet.

At Næss-brødrene sluker hver sin halvliter etter en helt vanlig intervalløkt, er ingen selvfølge når man ser på tidene de har løpt inn til de siste årene. Med maratontider på 2:27 og 2:49 skulle man tro de levde som toppidrettsutøvere. Under København maraton og Berlin halvmaraton endte Gjermund til og med opp som beste nordmann. Men for tvillingene er det viktigste det sosiale fellesskapet løping byr på. Derfor åpnet de opp for alle i det som startet som en klubb for kamerater.

– Men det har ikke noe å si om man er to eller to hundre på en økt, eller sånn som vi var i dag, opp mot hundre. Det viktigste er at man har noen å gjøre økta med og opplever en treningshverdag sammen med andre folk. Det gjør trening så mye lettere, sier Gjermund.

Usynlig i mengden

Gjennom hele barndommen drev brødrene aktivt med fotball og visste at de var mer utholdende enn mange av lagkameratene på banen. Likevel var det ikke før de bodde i hver sin by hvor antall bekjentskaper var få, at løpeinteressen virkelig tok av. Som ny i København lette Gjermund etter noen å trene med, men mest av alt var han på utkikk etter et sosialt miljø hvor han kunne finne venner. Løpegruppa NBRO på Nørrebro ble redningen.

– Det tok et halvt år for meg å finne mine folk i gruppa. Jeg husker selv godt hvor høy terskel det var for å stille opp på den første økta, forteller Gjermund.

Han følte seg nesten usynlig der han løp intervaller sammen med flere hundre andre. Den opplevelsen prøver de å unngå når folk møter opp på deres egne økter i Oslo.

– Vi prøver å se alle, hilse på alle og si hei og ha det. Det er så viktig, spesielt for dem som kommer på økt for første gang, sier Vegard.

Vi har sagt til hverandre at den dagen det her, kebab og det gøye ved siden av går bort til fordel for løping, så er det ikke lenger verdt det.

– Vegard Blauenfeldt Næss,
Grunnlegger av KL Running

Men selv for dem er det utfordrende å skille ut helt nye fjes når nærmere hundre stiller opp på økta. Derfor liker spesielt Gjermund morgenøktene, der det kommer langt færre, og hvor samtalene er lengre.

– Gjennom hele vinteren møter det ofte opp kun to–tre stykker. Det er minst like morsomme økter.

Uten lokkemiddel

Samtidig som KL Running har vokst i antall medlemmer, har også mengden markedsmateriell og eventer med kommersielle aktører og hippe barer økt. Næss-brødrene er imidlertid tydelige på at de kun samarbeider med noen få aktører som de selv har benyttet seg av i alle år, og dermed står inne for alle samarbeidspartnere.

– Vi vil gjerne gjøre kule ting som gagner løperne våre, men vi vil ikke bli en markedsføringsplattform, så vi er veldig selektive, sier Gjermund.

Lokkemiddel for å få folk til å komme på øktene deres ser de ikke behov for.

– Du skal komme på økt for å være en del av fellesskapet, fortsetter Vegard.

Samtidig legger de ikke skjul på at konkurranseelementet i løping er med på å drive dem.

– Det er de fjerne drømmene som driver motivasjonen. Hvis man holder seg skadefri og løper kontinuerlig over mange år, blir kroppen vant til det. Når man begynner å nå mål etter mål, skjønner man at man faktisk kan bli skikkelig god, legger Gjermund engasjert til.

Landsbyfølelsen

KL Running er langt fra de eneste som liker å samle fremmede for å løpe i flokk. Noen steinkast unna, på St. Hanshaugen, samles en annen løpeglad gjeng flere ganger i uka. En av dem er 48-åringen Marius Bakke. Han fant tilhørighet i Sankthanshaugen løpeklubb etter pandemiens ensomhet.

– Jeg hadde løpt for meg selv i mange år. Da vi under pandemien satt hjemme og trøkket hver for oss, så løp jeg enda mer og merket fremgang av det. Perioden var en god påminnelse til alle om at det er viktig å ha noen rundt seg, og at det er morsommere å gjøre ting sammen enn alene. Da jeg en stund etter pandemien løp for meg selv inne på Bislett, fordi det var for dårlig vær ute, så jeg noen fra klubben.

T-skjortene med «Sankthanshaugen løpeklubb» på ryggen gjorde det enkelt for Bakke å google seg frem til hvem denne gjengen var, da han kom hjem senere samme kveld. Siden har han vært en del av løpegruppa selv.

– Det viktigste var å endelig ha et sosialt miljø å løpe i. Og i løpet av tiden i klubben har jeg forbedret resultatene mine mye mer enn jeg kunne drømme om. Klubben betyr rett og slett veldig mye for meg på flere plan.

I likhet med KL Running satser også denne klubben på visuelt appellerende merch.

Klubbtrøya gjør løping til en lagidrett. Det gjør oss til en gjeng eller en bande, som vi gjerne omtaler oss selv som.

–Marius Bakke,
Medlem av Sankthanshaugen løpeklubb

– Hva annet har klubbtrøya for seg enn at det er praktisk å kjøpe treningsklær gjennom klubben?

– Det skaper en fellesskapsfølelse. Når vi deltar i løp og strever rundt alene i Berlins gater, gjør det noe med deg å jogge bort til start sammen med lagkamerater i matchende konkurranseklær, se dem suse forbi deg eller motsatt, og være opptatt av resultatene til flere enn deg selv. Klubbtrøya gjør løping til en lagidrett. Det gjør oss til en gjeng eller en bande, som vi gjerne omtaler oss selv som.

Skulle man melde seg inn i løpeklubben på St. Hanshaugen for noen år tilbake, måtte man passe på å ikke trå utenfor gruppas strenge kleskoder. Løpeskoene var det eneste plagget som kunne ha neonfarger, og trøya måtte for guds skyld ikke av.

– Er kleskodene fortsatt like strenge?

– For å skjønne hvorfor kodene i det hele tatt ble satt, kan man huske tilbake til hvordan det var å lage en klubb som barn, hvor man lagde en trehytte med ulike tåpelige regler. Nå er det bare litt barnslige voksne som har laget en klubb, med noen estetiske føringer, selvsagt. Jeg synes selv det er veldig flaut å se folk løpe i bar overkropp, spesielt i sentrumsgatene. Men så skjer det vel heller ingenting om man bryter disse reglene, da.

I gjengen med løpeglade estetikere har de færreste idrettsbakgrunn. De brukte ungdomsårene på helt andre ting enn å trene. Etter de faste treningene på fredager avslutter de med en pils på «klubbhuset», også kjent som nabolagsbaren Rouleur.

– Nå kan jeg gå ned dit og ta et snitt når som helst, og jeg møter nesten garantert noen jeg kjenner. Det samme gjelder om jeg går på den lokale Rema-en. Det er denne landsbyfølelsen vi som bor i store byer, også trenger. Hvis man ikke liker å løpe, så burde man selvsagt finne noe annet. Og et annet fellesskap, om det er å spille sjakk eller strikke sammen. Men å finne et fellesskap tror jeg de aller fleste burde gjøre.

Tatt av trenden

Under pandemien opplevde daglig leder i Löplabbet Tor Fauske et stort løft i omsetningen som han påstår var starten på den nye løpebølgen som nå herjer i landets gater. I 2024 omsatte butikkjeden for 235 millioner kroner, som er 125 prosent økning siden 2019. Vinteren 2025 ble flaggskipbutikken i Oslo sentrum utvidet til dobbel størrelse.

– Vi hadde rett og slett for lite plass. Butikken var stappfull av kunder i høysesongen. 

Selv om løpetrenden tydelig er oppadgående, forteller Fauske at løpegrupper for hvermannsen ikke er et nytt fenomen.

– Sentrumsløpet hadde flere deltakere i 1989 enn i år. Tidligere var gjerne løperne i slutten av 20-årene og oppover. De hadde etablert seg og kjente på tidsklemma. Da var løping en fin og effektiv treningsform. 

Det er særlig unge løpere i slutten av tenårene og tidlig 20-årene Fauske opplever at har kastet seg på den nye bølgen. Og de kjøper mer utstyr enn før.

– Mange av kundene har i dag en full skopark til ulik bruk. Det er nytt sammenlignet med løpere for 20 til 30 år siden. I tillegg har de fleste også mer utstyr. Klokker, sekker, solbriller og flotte løpeantrekk. 

– Beveger vi oss mot toppen av en løpebølge?

– Ekspertene sier vi har noen år til før vi når toppen. Norge er tidlig ute med nye trender og utstyr. Kanskje er vi først i utviklingen. 

I tillegg til å kjøpe utstyr og melde seg inn i løpegrupper søker stadig flere også etter løpeinnhold på digitale flater.

– Vi har sett en eksplosjon i innhold knyttet til løping, med podkaster, sosiale medier og treningsapper, sier Ingrid Eriksen, podkastvert i Løperådet med over 17 000 ukentlige lyttere.

Løperådets lyttere søker ikke nødvendigvis råd om intervallstruktur, men å kjenne at de hører til.

– I en tid der mange føler seg mer ensomme, tilbyr løping et enkelt fellesskap uten krav. I tillegg er det mye lettere å møte opp til en økt når noen venter på deg.

Som fastlege på dagtid gleder det Eriksen å se at stadig flere opplever den positive effekten av fysisk aktivitet. Samtidig undrer hun seg over hvor mange som kjenner på et press for å se ut på en viss måte, ha det riktige utstyret eller løpe på en bestemt tid.

Løping har blitt kulturelt. Det handler like mye om å være med på en vibe som å nå en bestemt tid

– Ingrid Eriksen,
Podkastvert i Løperådet

– Mange ser utrolig freshe ut med nytt treningsutstyr og duppeditter som kan gjøre deg til en bedre løper, men man kan også stille opp i gamle joggesko og ha fokus på det å være ute i naturen og nyte bevegelsen, fellesskapet og den roen løping kan gi.

Den siste tiden opplever Eriksen at løpemiljøet har blitt yngre, mer mangfoldig og sosialt.

– I tillegg ser vi flere kvinner, flere som begynner i voksen alder, og flere som ikke nødvendigvis har en idrettsbakgrunn. Løping har blitt kulturelt. Det handler like mye om å være med på en vibe som å nå en bestemt tid. Løping har også blitt mer inkluderende. Det handler ikke lenger bare om å være rask, men om å være med.

Ikke for alle

En som mener at inkludering ofte fremstår som et buzz word i løpegruppene, er Jevi Majid, grunnleggeren av løpeklubben ContendHer for kvinner med minoritetsbakgrunn, i samarbeid med Oslo Maraton.

– De største løpegruppene og – merkene fronter fortsatt hvite, raske og slanke løpere. Flere av disse klubbene har sponsoravtaler, følgerbaser og samarbeid med brands, men det kan være vanskelig for nye stemmer og kropper som ikke passer inn i idealbildet, å finne sin plass.

Majid opplever at løping har fått en slags livsstilstatus hvor man får vist frem disiplin, balanse og selvrealisering. Samtidig har hun selv kjent på utenforskap og at det krever ekstra styrke å finne sin plass i et miljø som ofte fremstår snevert.

– Løping burde være for alle, men i dag føles det fortsatt som om det er mest tilrettelagt for noen få.

Etter å ha bodd 17 år i England ble Majid inspirert av hvordan de jobbet med inkludering og fellesskap i løpemiljøet der.

– Ikke alle føler seg hjemme i løpemiljøet slik det tradisjonelt har vært fremstilt. Mange av medlemmene i klubben har sagt at de ikke tør å bli med i andre grupper fordi de føler seg underrepresentert, enten i markedsføringen eller i selve miljøet. Vi skal ikke måtte kjempe for å bli representert, det bør være en selvfølge.

For å styrke innsatsen for mangfold og inkludering håper Majid at løpegruppene, organiserte løp og merkevarer kan gi mer plass til ulike kropper, bakgrunner og historier i markedsføringen sin.

– Et fint sted å starte er med å vurdere hva man deler i sosiale medier. Dersom mangfoldet ikke er synlig der, har man fortsatt en vei å gå.

Den hemmelige oppskriften

På øktene til KL Running dukker det ofte opp folk som er nye i byen, og som søker en sosial krets og et idrettsfellesskap. Ikke sjelden er de internasjonale. De finner som oftest løpegruppa gjennom Strava eller Instagram.

– Vi sier at KL er for alle, men vi anerkjenner også at det er for løpere på høyt nivå, sier Vegard.

Ved å kombinere raskere fart og sosiale etterpålag prøver KL Running å fylle tomrommet de mener har vært blant løpeklubbene i hovedstaden. Likevel samarbeider de også med andre klubber for å ikke kun tiltrekke seg én type løpere til treningene sine.

Løping burde være for alle, men i dag føles det fortsatt som om det er mest tilrettelagt for noen få.

–Jevi Majid,
Grunnlegger av ContendHer

– Løpemiljøet i Oslo nå er helt fantastisk. Det finnes løpeklubber for alle. Derfor liker vi også å samarbeide med løpeklubber som er i andre enden. Som faktisk tilbyr løpeøkter for alle med tanke på nivå, sier Gjermund.

Han mener at løping er blant de idrettene som er mest tilgjengelig for flest, og der løpere på ulikt nivå kan møtes på samme økt. Sjelden ser han noen vinne økta på grunn av dyre sko:

– Detaljene på skoene har ikke så mye å si før du kommer opp på elitenivå.

– Samtidig ser vi at deltakeravgiften på konkurransene øker årlig, som gjør det vanskelig for flere å delta. Det er synd, legger Vegard til.

Tvillingene har ingen planer om å ta betalt med kontingent selv om antallet medlemmer stadig vokser. Den hemmelige oppskriften på klubbens vekst tror de er at de kun har satt opp økter de liker selv.

– Alt vi har gjort, har vært for oss selv, og ingen andre, og så har vi sett at stadig flere ønsker å bli med. Det er kjempegøy, men vi ville aldri ha avlyst en økt fordi det dukker opp for få.