Mann av Huse

Menn har stort sett måttet gå etter jobber hvor de tjener penger. Kvinner har hatt mye større frihet til å kunne velge. Og kvinner har hatt frihet til å kunne være hjemme med barna.

Morten Huse sitter i den lyse toppetasjen i sin leilighet over to plan i Drammen sentrum, som han sammen med sin nåværende kone kjøpte etter en møysommelig vurdering av hvilke kvaliteter ved et boområde som ville gi dem mest mulig livsglede. Det begynner å bli mange år siden han erklærte seg for feminist og tok et halvt år pappapermisjon, for deretter å bli presset ut av konsulentselskapet han den gang var partner i. Det var slutten av 1980-tallet, og jappetiden var i ferd med å gli over i bankkrise. Familier mistet huset på tvangsauksjon, og i arbeidsmarkedet ble mulighetene færre.

Det var et særdeles dårlig tidspunkt å bli arbeidsledig trebarnsfar på.

For til tross for at det var halvannet tiår siden kvinnene brant BH-ene sine, var det ennå lenge til fedre kunne spenne på seg bæreselen og midlertidig forlate arbeidslivet til fordel for en lengre pappaperm, betalt og befalt av staten. Tidens melodi tilsa fremdeles at mannens lojalitet måtte ligge hos bedriften, ikke familien. Og i styrerommene? Der satt det stort sett menn.

Første mann i prestekoneklubben

– Det at vi var en litt atypisk familie, at jeg fant ut at jeg var feminist, har endt opp med å påvirke min karriere ganske mye, sier Huse ettertenksomt.

Veien ut av konsulentbransjen ble også veien inn i en akademisk karriere.

Etter å ha blitt skvist ut av partnerrollen som følge av pappapermisjonen, fikk han tilbud om å starte et doktorgradsløp. Timingen var god, det samme var organiseringen av den nye arbeidssituasjonen, med all den fleksibilitet som fulgte med.

– Jeg visste at jeg ikke ville være i konsulentbransjen på sikt, for jeg hadde andre ambisjoner. Det passet ikke inn i familielivet å sitte i partnermøter hver lørdag. Det gikk rett og slett ikke.

– Det er en tydelig parallell mellom det valget du tok da, som høres ut som et verdivalg, og det valget som mange kvinner fortsatt tar, når de ikke søker seg mot lederposisjoner?

– Enhver må ta de valgene basert på hva som føles viktig. Er det viktig å tjene penger for familien? Er det viktig med status selv?

Det som begynte med en doktorgradsavhandling, er blitt til mer enn tre tiår med forskning på styrer, kjønnsfordeling, maktbalanse og hva som utgjør et godt styre.

– Hvorfor ble du feminist?

– Det startet med henne som den gangen var min kone, og det var egentlig et hardt slag for meg. Da vi giftet oss i 1978, så ville ikke hun ta mitt navn, og det var ikke så vanlig den gangen. Men det måtte jeg forholde meg til, og godta. Og jeg måtte forsvare henne en del, spesielt overfor min mor, som ikke var særlig begeistret. Så var det slik at min kone var prest, og dermed var det jeg som måtte tilpasse mitt arbeid – jeg kunne jo aldri konkurrere med viktigheten av hennes virke: Hun arbeidet med liv og død, jeg arbeidet stort sett med penger. I 1985 fikk hun tilbud om å bli kapellan i Bodø domkirke, og da ble jeg med. Der ble jeg snart valgt inn i styret til Prestekoneforeningen – jeg var første og eneste mann i den foreningen på den tiden.
Han så hvordan kona måtte slite med kolleger som var prinsipielle motstandere av kvinnelige prester, og at enkelte grupper i menigheten forholdt seg kritisk.

– Det påvirket meg. I tillegg måtte jeg jo gå inn i denne tradisjonelle prestekonerollen, som blant annet innebar å ha søndagsskole, sørge for kirkekaffe og diverse andre oppgaver som gjennom alle år hadde tilfalt prestens kone.

Maktforskyvning

Lovendringer medfører ofte utilsiktede endringer, påpeker Huse. Han var selv involvert i forarbeidet før loven om minimum 40 prosent kvinner i ASA-styrene ble vedtatt i 2003. En endring som ikke gjorde seg gjeldende, var at økt styrerepresentasjon førte til flere kvinnelige toppledere.

– Hensikten med kvoteringsloven var utelukkende å få kvinner inn i styrer – ikke lederstillinger. Det var ikke målet at denne loven skulle endre samfunnet, men å få kvinner inn i styrer. Bakgrunnen for loven, og bakgrunnen for debatten i 90-årene, var at Norge hadde et forholdsvis likestilt samfunn på mange plan, det var nesten like mange kvinner som menn i politikken. Men i næringslivet var det ingen. Og da var argumentet at ved at det kom kvinner inn i politikken, så forsvant makten fra politikken og over til styrene. Og da var det om å gjøre å få kvinner inn i styrene, og det var det eneste som var fokus da i den perioden.

– Mener du at makten forsvant fra politikken til styrene fordi kvinnene kom inn i politikken?

– Ja. Så det var mye av argumentet, at kvinnene ville også inn i næringslivet, de ville inn i topporganene i næringslivet, og det var styrene. Så det var rent søkelys på kvinner i styrene som var utgangspunktet.

Tante eller barbar?

I bokhyllen som står i arbeidsværelset i leilighetens førsteetasje, huser to hyller hans egne utgivelser. Tidligere BI-studenter vil kanskje dra kjensel på boktittelen Styret – tante, barbar eller klan?, som spiller på hvilke funksjoner et styre ikke bør ha.

Han har blant annet forsket på maktbalansen internt i styrene, og på hvordan dynamikken endrer seg i styrerommene når det kommer kvinner inn, der den nevnte kake-effekten også gjør seg gjeldende.

Men så er det altså også andre forhold enn kvinners mulighet til å ta styreverv og lederjobber som påvirker graden av likestilling i samfunnet. For hva om mannen i familien ønsker å være hjemmeværende mens barna er små? Hva om han vil ha både egen permisjonskvote og i tillegg hele fellesperioden, altså slik mange kvinner gjør i dag?

Jeg hadde ikke hatt noe imot å ha en kone som forsørget meg.

Dette er spørsmål som vil provosere – enten fordi man tenker det er selvsagt at man deler likt, eller fordi man mener det er selvsagt at man ikke gjør det. Tredelingen av foreldrepermisjonen ble innført i 2018 og er med andre ord forholdsvis ny. Hvor lang tid tar det egentlig før en ny normal etablerer seg? Den til enhver tid gjeldende normalen er kanskje nettopp et produkt av samfunnets nåværende forventninger og innarbeidde sedvaner.

Og muligens er det dette som gjør det så vanskelig å få til forandring: vår kollektive frykt for at samfunnet skal endre seg i feil retning, fordi endringer også er vanskelige å reversere. Som et tankskip som fortsetter fremover lenge etter at styrmannen har dratt i bremsen.

Hvordan vi mener at familielivet skal organiseres, henger tett sammen med hvordan arbeids- og næringslivet kan fungere.

– Hvorfor trenger vi denne kvoteringsloven for aksjeselskapene?

– Jeg er ikke sikker på om vi trenger den. Det er så store forskjeller mellom allmennaksjeselskaper (ASA) og aksjeselskaper (AS), både med tanke på handlingsrom og reguleringer. En konsekvens av den nye kvoteringsloven er at hvis det skal så mange kvinner inn i styrene, så er det mange menn som må ut. Og det betyr i praksis at det er tilnærmet umulig for menn å bli styremedlemmer – med unntak av de største investorene og de som har mest erfaring.

– Kan vi tenke oss at det egentlig har vært for mange menn som har hatt styreverv frem til nå?

– At det er mange menn som har hatt styreverv uten at de burde hatt det? Nei, det er ikke gitt. Jeg tror de fleste har ønsket å ha de beste i de styrene. Og de med mest erfaring i bedrift og næringsliv, det har stort sett vært menn. Kvinner har kommet inn senere. Samtidig så har menn stort sett måttet gå etter jobber hvor de tjener mye penger, for å kunne forsørge familien. Kvinner har hatt mye større frihet til å kunne velge, sier Huse.

Han retter blikket mot de store glassrutene og takterrassen utenfor.

– Det som er viktig for meg, er at både menn og kvinner skal ha like muligheter i samfunnet. Det skal være rettferdighet. Og det er ikke rettferdig for mange menn at de ikke har sjanse til å gå inn i styrer. At det er såpass stort press på å få inn kvinner.

– Hvis total likestilling er målet, hvor på veien befinner vi oss nå?

– Jeg håper at vi kan få en dialog basert på realiteter. Jeg vil gjerne at guttene får samme mulighet som jentene til å ikke være forsørgere. 

Hun spanderer

Jeg ser frem til at jentene like mye som guttene betaler regningen på restaurantene. Når man tenker på hvem som er forsørger for familien, håper jeg at man har en balanse der. For å kunne få til likestilling i bedrifter og andre deler av samfunnet kan man for eksempel da si at nå i de kommende ti årene så skal det ikke være fødselspermisjon for kvinner. Ja. For å tvinge gutta til å være hjemme og gi alle kvinner muligheten til å være ute og gjøre andre ting.

– Mener du det er et godt virkemiddel?

– Det vil ikke bli akseptert. Men dette er litt av det samme som vi allerede gjør, bare motsatt vei. For å kunne få til en likhet må man kanskje ty til dristige og drastiske virkemidler. At en del av de tingene som tradisjonelt var forbeholdt kvinner, at man må få like mye menn inn i dette her, det dreier seg ikke bare om visse typer yrker, men også hvem som skal være hjemme og passe barn.

– Hva er du mest opptatt av, kvinners mulighet til å være økonomisk hovedforsørger i større grad, eller menns muligheter til å slippe å være det?

– Altså, det som jeg kjører mest frem, er å gi menn samme mulighet som kvinner til å være hjemme. Men dette skjer ikke av seg selv. Det må antakeligvis tvang til.

– Etter tredelingen av permisjonen trådte i kraft, ser vi at flere kvinner tar mer ubetalt permisjon. Viser ikke det at biologien trumfer politikken?

– Det er ikke noe rett frem-svar, men det er der jeg pekte på at man må forstå hvilken kultur man er i. I Norge har vi kommet mye lenger enn mange andre steder. Dette med biologien betyr veldig mye i noen land, andre steder mye mindre. Det er ulike innarbeidede mønstre som preger oss uten at vi nødvendigvis er så klar over det selv.

Han retter på det røde halstørkleet.

– Jeg hadde ikke hatt noe imot å ha en kone som forsørget meg, slik at jeg kunne gjøre hva jeg ville.