Fra teori til praksis

Det snakkes mye om å gjøre økonomiutdanningen mer arbeidslivsrelevant. Likevel er det skriftlige vurderingsformer som dominerer, og resultatet er en utdanning som i stor grad belønner dem som kan gjengi teori på papir. Når man trer inn i en jobb, handler det imidlertid ikke bare om å kunne pensum, men om å kommunisere tydelig, samarbeide og ta ordet i et møte fullt av ukjente fjes. For kunnskap og fagbegreper er viktig, men veien kan være lang fra teori til praksis.

Da jeg startet på handelshøyskolen, hadde jeg en grunnleggende interesse for samfunn og næringsliv. Jeg var ute etter læring, erfaringer og et klart svar på hva jeg ville bli. Undervisningen ga meg det generelle, men tankene om hvorfor jeg studerer det jeg gjør, var ikke et kulepunkt på powerpointen. Så fra start kastet jeg meg inn i en rekke verv og prosjekter hvor jeg møtte folk med helt forskjellige ambisjoner. Alle med en klar visjon om hva de ville gjøre, men for min del manglet puslespillet fortsatt noen brikker.

Så, litt tilfeldig, snublet jeg inn i caseklubben på Universitetet i Agder og takket ja til å delta i en internasjonal konkurranse. Jeg gikk inn med nysgjerrighet og en god dose skepsis, men kom ut med en erfaring som endret helt hvordan jeg ser på utdanning.

For her ble jeg møtt med noe helt annet enn det jeg kjente fra klasserommet. Vi var et lag på fire personer, fikk utdelt en konkret utfordring fra en ekte bedrift, med korte tidsfrister og et krav om å presentere en løsning som både var gjennomførbar og lønnsom. Analyse og fagkunnskap var viktig, men det var ikke nok. Vi måtte samarbeide, tenke kreativt og stå foran en jury og forsvare det vi hadde kommet frem til.

Vi vant ikke. Men jeg husker opplevelsen da vi gikk ut av rommet med en mestringsfølelse som gjorde at timene i forelesningssalen plutselig ga mer mening.

Den følelsen og erfaringen har jeg tatt med meg videre. Jeg er tryggere på å ta ordet, mer bevisst på hvordan teori får verdi gjennom anvendelse, og jeg tenker at dette burde ikke være forbeholdt dem som tilfeldig snubler inn i en caseklubb. Ikke bare unner jeg flere studenter å ha et slikt tilbud – denne erfaringen har også gjort at jeg har blitt mer kritisk til hvordan vi legger opp utdanningen i Norge.

Hvorfor er det fortsatt mulig å ta en hel mastergrad uten å måtte forsvare egne ideer muntlig? Hvorfor finnes det så få arenaer for kreativ problemløsning, teamarbeid og muntlig formidling?

I norsk høyere økonomisk utdanning er det fortsatt få vurderingsformer som tester evnen til å tenke strategisk, handle kreativt eller formidle tydelig. Studenter kan komme seg gjennom hele studieløpet uten å måtte forklare – med egne ord – hvorfor de tenker som de gjør.

Det er mange unge i dag som dessverre ikke får denne muligheten. Tall fra SHoT-undersøkelsen 2023 viser at nesten 11 prosent av norske studenter oppfyller kriteriene for sosial angst – en diagnose nær knyttet til frykten for å ta ordet, bli evaluert eller stå i en gruppe. Samtidig er arbeidslivet fullt av møter, presentasjoner og gruppeprosesser. Da blir gapet mellom utdanning og arbeid for stort.

Jeg mener vi trenger flere læringsformer som utfordrer studentene underveis, og som gradvis trener evnen til å sette seg selv foran et publikum. Dette vil styrke studentene i sosiale sammenhenger og eksponere dem for et liv de har i vente. Eksamen skal ikke bare gi studiepoeng, men også gi ferdigheter som faktisk åpner dører til arbeidslivet.

Vi ser allerede hvordan case- og gruppeintervjuer brukes i rekruttering for å identifisere dem som tenker høyt, ikke bare dem som svarer riktig. Arbeidslivet etterspør ikke bare kunnskap, men kommunikasjonsevner, kreativitet og eierskap til ideer.

Å presentere en løsning med en klar gjennomføringsmodell er noe annet enn å stille spørsmål i en forelesning. Men eierskap til eget arbeid og evnen til å formidle det med trygghet burde være et felles ideal – uansett fag.

I spørsmålet om hvordan universitetene skal bygge opp morgendagens strateger og forberede studenter på en dynamisk arbeidshverdag, trenger vi metoder som øver studentene på nettopp det. Casestudier er én måte, og det finnes også mange andre. Inntil dette er på plass,  hyller jeg caseklubben for alt den er verdt.