Tilbakeblikket

Før var økonomene en ganske liten gruppe som jobbet i «jerntriangelet» – i Finansdepartementet, Statistisk sentralbyrå (SSB) og her, på Blindern. Men nå jobber de mer fragmentert, og sånn sett er de kanskje mindre mektige.

Ola Innset (40) myser mot vinduet, solen treffer ham midt i ansiktet.

– På en annen side er det jo mange flere av dem nå, og på mange flere steder. Så kanskje definerer de samfunnet i enda større grad enn før?

Utenfor Eilert Sundts hus er det fortsatt sommer og fadderuke. Inne har Innset akkurat klart å åle seg inn på en lang benk ved et av kantinebordene uten å søle kaffe fra det fulle pappkruset han har i hånden.

Det er i dette bygget han jobber, på samfunnsvitenskapelig fakultet ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK). Han er halvveis i en toårig forskerstilling, som skal resultere i en bok om økonomifagets rolle i Norge fra 1800-tallet og frem til i dag. Han skriver om samfunnsøkonomene; sivil- og bedriftsøkonomene tilhører en annen fagtradisjon, påpeker han, selv om grensene ikke lenger er like tydelige.

– Siste del av boka blir muligens et slags argument om at handelshøyskoletenkningen har fått en større innvirkning, også på samfunnsøkonomien. Uten at jeg helt har fått 100 prosent taket på forholdet mellom de to retningene ennå, det jobber jeg med nå.

Bokprosjektet er initiert av Statsøkonomisk Forening. Planlagt publisering er i 2027, 150 år etter at den første professorstolen i statsøkonomi ble opprettet i Kristiania.

Foreningen selv fylte 140 år i 2023. Bildene fra feiringen viser en påfallende stor ansamling av menn med høy gjennomsnittsalder.

– Økonomer er ikke så opptatt av historie før de selv er i ferd med å bli en del av den.
Innset smiler, kaller seg selv «særingen» som var tidlig ute med å gå gamledager i sømmene.

I 2019 mottok han Joseph Dorfman-prisen fra History of Economics Society for doktorgradsavhandlingen sin om den transnasjonale utviklingen av tidlig nyliberalisme mellom 1920–47. Som postdoktor ved Handelshøyskolen BI forsket han på børsnoterte selskaper som er delvis statseide.

– Jeg skriver om økonomifagets historie frem til i dag, selv om jeg jo egentlig ikke kan forstå nåtiden før om en stund. Men jeg har tenkt litt på det, og kanskje skjønner vi egentlig bedre tiden vi står i. Den ser vi jo faktisk, i stedet for å forsøke å pusle sammen noe av kilder, sekundærlitteratur og alle mulige beretninger i etterkant.

– Et kontroversielt utsagn for en historiker?

– He he, men jeg er åpen for det. Jeg har jo opplevd finanskrisen i 2008. Rundt da var det ekstremt mye kritikk av økonomifaget uten at særlig mye egentlig endret seg. Men kanskje er endringen at økonomifaget har fått svekket autoritet. Og det er ikke nødvendigvis dårlig, kanskje var autoriteten blitt altfor høy. Kanskje er faget blitt mer mangfoldig og ydmykt med årene. Jeg vet ikke. Kanskje.

Økonomer er ikke så opptatt av historie før de selv er i ferd med å bli en del av den.

Nøytral forsker med politisk engasjement

Innset er historiker og forsker. Han er også romanforfatter, musiker og politisk engasjert. Han er varamedlem for Rødt i kommunestyret i hjembyen Moss og har skrevet flere fagbøker, senest Kampen om verdiene – Landet som fikk for mange rike (Manifest, 2025) – en 140-siders lang forsvarstale for den norske velferdsstaten og et krast motsvar til samfunnsøkonom Martin Bech Holtes Landet som ble for rikt (Kagge, 2025).

Det er derfor ikke uten grunn at noen spør hvor kritisk han har tenkt å være når økonomifagets historie legges under lupen. Selv opplever han spørsmålet som «ikke relevant».

– Jeg har jo vært litt kritisk til økonomifaget tidligere, til tenkningen som læres bort, og generelt kritisk til økonomisk makt i samfunnet. Men dette er ikke en bok jeg skriver for å kritisere økonomer. Jeg har jobbet aktivt med å finne sympati for det jeg skriver om, og jeg finner kjempemasse. Kanskje spesielt i etterkrigstiden og måten økonomene var viktige for å bygge opp velferdsstaten og velferdssamfunnet. Uten at boka blir en heltefortelling om dem, de drev med mye rart, de også.

Det er ikke så mange som har dykket ned i materien tidligere, forteller han, og understreker at han bruker mye tid på å tenke på forholdet mellom sitt politiske grunnsyn og forskningen sin. Om ikke andre stiller ham til veggs, så gjør han det selv, hele tiden. Og han opplever at bevisstheten gjør ham bedre rustet til å skille mellom forskning og mening.

– Historikere sier ofte at noe var en god løsning, men det er jo ikke opp til oss å vurdere. Jeg er ikke opptatt av å bedømme noe, jeg er opptatt av å forstå det. Jeg tror at hvis vi forstår fortiden best mulig, mest mulig korrekt, så gir det oss de beste forutsetningene for å gjøre verden bedre i dag.

For noen går rollen som nøytral forsker dårlig overens med politisk engasjement, han anerkjenner det.

– Men jeg prøver bare å være den jeg er. Og jeg synes det er vanskelig å ikke være opptatt av politikk i den tiden vi lever i. Jeg er politisk engasjert, men jeg er også opptatt av kunnskap. Hvis jeg som forsker bestemmer meg for at en person jeg er enig med, har rett i alt, så er ikke det særlig nyttig. Det gjør bare at man misforstår fortiden. Jeg forsøker å ha et slags transparent utgangspunkt og være åpen for kritikk av det.

Skaper seg rom for å feile

Innset flyttet med familien fra Sverige til Moss da han var seks år, moren hadde familie der. Han vokste opp sammen med to yngre søsken og foreldre som begge var fastleger, men han kjente etter hvert at industribyen ble for liten. Han dro ut i verden straks han fikk muligheten, etter fullført videregående.

– Tenker ikke de fleste sånn, at man skal bort fra der man har vokst opp?
Han så for seg en fremtid som regissør, dro til London og kunstskole for å erfare at film- og teaterbransjen ikke var veien likevel. Han bodde en periode i Lisboa, og etter doktorgraden i Firenze var han nær ved å bli værende i Italia sammen med sin australske partner Elizabeth – før ønsket om barn og tryggere jobbutsikter gjorde Norge aktuelt igjen. Overkommelige boligpriser førte ham tilbake til stedet han en gang flyktet fra, til Moss.

– Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle flytte tilbake dit, det overrasket meg, men det var en kjempefin overraskelse!

Han har fått fornyet tro på Moss, sier han. Så mye at han har viet de to siste romanene sine – Moss (Flamme, 2024) og Under Moss (Flamme, 2025) – til hjembyen. «Samfunnskritiske, humørfylte krimbøker på under 200 sider, med den særegne energien som kommer av at forfatteren har ekte følelser for et konkret sted – ja takk!», skrev anmelder Espen Hauglid i Morgenbladet.

Innset debuterte som skjønnlitterær forfatter i 2013. I september mottok han Bjørnsonstipendet 2026 som en «forfatter det er grunn til å knytte betydelige forventninger til», ifølge pressemeldingen fra Bjørnsonfestivalen. På listen over tidligere stipendmottakere står blant annet Karl Ove Knausgård.

– Jeg kan være modigere i en roman enn i forskningen. Det er ikke så farlig, jeg må ikke ha hundre beviser for alt, jeg kan tenke litt friere, forklarer Innset.

– Det er lett å bli ganske feig i akademia, alt handler om å ikke gjøre feil. Du bruker mange år på å skrive et eller annet før du presenterer det slik at alle kan fortelle deg hva som er feil med det. Det er jo positivt i den forstand at man hele tiden utfordres. Men det er også en forferdelig måte å leve på. Da hjelper det å holde på med litt andre ting i tillegg.

Det er lett å bli ganske feig i akademia, alt handler om å ikke gjøre feil.

Formler og fragmenter

Det er ikke så ofte han pendler inn til Universitetet i Oslo, kanskje et par ganger i uken når han har møter og den slags. Han har to små barn og hverdagslogistikk, ofte er det enklere å skrive på hjemmekontoret.

– I din fordypning av økonomifagets historie, er det noe som har overrasket deg?

– Bredden. De viktigste diskusjonsarenaene for tidlig velferdspolitikk var faktisk den Statsøkonomiske forening, som også var full av konservative embetsmenn som var imot utviklingen. Statsøkonomisk tidsskrift ble skrevet av både Høyre-medlemmer og aktive kommunister i etterkrigstiden, de satt i samme redaksjonskomité.

– Hvor mye makt hadde økonomene den gangen versus i dag?

– Det var jo en stund at Haavelmo og andre professorer herfra satt én dag i uka hos Finansdepartementet, gikk gjennom hva de holdt på med, og omtrent sa om det var riktig eller feil. Deretter var det regjeringsmøte, og da var det Finansdepartementet som bestemte. Da hadde økonomene ganske mye makt. Men sånn har det ikke vært på lenge, at de aller fremste forskerne direkte påvirker politikken.

Fra bordet vårt i kantinen kan vi se bort på Trygve, kaffebaren som er oppkalt etter Trygve Haavelmo. Den er stengt for øyeblikket, men åpen nok til at man kan snike seg inn og se de store svart-hvitt-portrettene av samfunnsøkonomene og nobelprisvinnerne Haavelmo og Ragnar Frisch på veggen – to svært innflytelsesrike skikkelser i økonomifagets historie, også internasjonalt. Eller med Innsets ord: to «kjempeviktige konger på haugen».

– Jeg tror økonomifaget hadde en gullalder i etterkrigstiden, og kanskje en enda større gullalder på 80–90-tallet, da hele etterkrigssystemet skulle reformeres. Da var det økonomene man så til.

– Og nå? Hvordan opplever du at tilliten til økonomifaget er i dag?

– Det nyter jo fortsatt veldig stor tillit. Økonomisk debatt er preget av sjeføkonomer, noe som ikke fantes før, og mange av de har gått her, på Blindern. Vi har Jens Stoltenberg som finansminister, som jo personifiserer økonommakten i Norge.

Han mimrer tilbake til Freakonomics-bøkene der økonom Steven D. Levitt og journalist Stephen J. Dubner brukte økonomiske metoder for å forstå og forklare menneskelig atferd. Den første kom i 2005. Innset leste, lot seg fascinere og følte seg etterpå litt lurt av ideen om at økonomifaget kan forklare alt – til og med hvem som gifter seg med hverandre.

– Det er kanskje høydepunktet i økonomenes hybris. Der peaka det, tror jeg, sier Innset.

– Og så gikk det jo litt i dass.

Han husker da dronning Elizabeth spurte Englands økonomer om hvorfor ingen så finanskrisen komme. Hun fikk et formelt svarbrev fra britiske økonomer i 2009, der de innrømmet kollektiv svikt.

– Som nevnt, jeg begynner å tenke at faget er litt nedadgående. Det gjelder status per se, men også hvordan det utøves, og hvor fragmentert det er. Samtidig er det kjempestor interesse for økonomifaget, på en helt annen måte enn jeg tror det har vært på kjempelenge.

Det er ekstremt viktig å ikke gi opp å forstå økonomien, selv om det viser seg å være ekstremt komplisert.

Få streker under svaret

Tidligere McKinsey-topp Martin Bech Holtes beskrivelser av oljefondet som en offentlig hvilepute har fått mye støtte fra finansverdenen og mye kritikk fra fagøkonomer – senest fra tidligere sentralbanksjef Øystein Olsen, som sammen med historiker Eivind Thomassen nylig ga ut boken Vårt rike land – En realitetsorientering om norsk økonomi (Gyldendal, 2026).

Innset skrev sin motsvarsbok til Bech Holte for å belyse et aspekt han syntes manglet i debatten, nemlig at en «dypt ideologisk fortelling blir presentert som noe rasjonelt og faglig fornuftig».

– Det er tydelig i dag at tre økonomer gir tre forskjellige svar på de aller fleste ting, og man skjønner at her er det ganske åpent. Det er store strider i det norske økonomimiljøet, ikke bare rundt Bech Holte, men også om rentesetting og mellom Norges Bank og SSB om hvilke modeller som er best å bruke. Det er kanskje ikke et sunnhetstegn. Akkurat nå tror jeg vi står midt i en slags nyorientering, vi vet ikke helt hvilken vei det går. Men det kan definitivt være at man kommer styrket ut av det.

– Ja, hva er dine prognoser?

– Vel, jeg tror i hvert fall at det er veldig viktig med et godt økonomifag. Alle sammenhenger i det moderne samfunnet er økonomiske. Det er ekstremt viktig å ikke gi opp å forstå økonomien, selv om det viser seg å være ekstremt komplisert. Det er kanskje min dypeste sympati med økonomifaget. Jeg tror det er et utrolig viktig fag for å gjøre verden bedre.

Han har ingen spådommer om hvordan økonomifaget vil se ut 20 år frem i tid, heller ingen formeninger om hvordan kunstig intelligens (KI) vil påvirke utviklingen. Han har aldri brukt KI selv, han vet ikke hvordan det ser ut engang. Han var den siste til å få seg smarttelefon, det er kun få år siden han begynte å bruke Vipps. Han er «late adapter» til all teknologi, han har aldri vært fascinert av det.

Som sensor, derimot, kjenner han på effekten av KI.

– Jeg var nylig sensor for hjemmeeksamener, som helt åpenbart er skrevet av KI – noe som også har vært lov. Og alle oppgavene er klin like! Et skriftlig arbeid sier ikke lenger noe om personen som har skrevet det. Aspektet ved skriving som jeg er interessert i, er jo at det organiserer tankene og gjør at vi lærer og forstår mer. Hvis vi bare slutter med det, så faller ganske mye av samfunnet vårt bort. For vi har jo vært et skriftsamfunn i en del århundrer.

Han avslutter siste ord med en dempet latter, tilsynelatende fornøyd med å ha punktert en stor debatt med en liten setning.

– Kanskje kunne jeg fått hjelp av KI til å skrive boken jeg jobber med nå. Men hele poenget er jo at det skal bli en bok som bare jeg kunne ha skrevet.

Fem kjappe:

Hva er det første du gjør om morgenen?
Trykker på kaffeknappen.

Hva klarer du deg ikke uten?
Kaffe.

Hvordan kobler du av?
Jeg spiller musikk, snekrer, jobber i hagen. I sommer har jeg snekret et drivhus av gamle vinduer, det ble faktisk overraskende fint, jeg er egentlig ganske imponert selv. Jeg har fått mye hjelp av faren min, da, det skal sies.

Hva er du redd for?
Jeg er jo litt redd for fremtiden, da. For klimaendringer, ulikhet og fascisme.

Hva drømmer du om?
Jeg går ikke rundt og har så mange visjoner. Hm. Jeg klarer ikke helt å svare på det, jeg. Men det var kanskje et svar?