Trenger vi et nytt kompass?

De siste månedene har det kokt rundt Oljefondet. Balansen mellom etikk og avkastningskrav ble til slutt så krevende at fondets etiske komité er blitt satt på benken. For et fond som har investert i over 8000 selskaper, er det en umulig øvelse å unngå moralske dilemmaer. Et av mange eksempler er at Norge kjøper forsvarsmateriell fra selskaper som Oljefondet ikke har lov til å investere i, og nå gjelder dette også maskinkjøp fra Caterpillar.

Økonomiske valg er aldri verdinøytrale. Etiske dilemmaer dukker opp i de fleste bedrifter, og er en del av arbeidshverdagen vår. Og det kan koste oss dyrt å trå feil, i form av tapt tillit og dårlig omdømme.

Juridisk rett og galt har vi ganske god kontroll på, men moralsk rett og galt er vanskeligere.

Tryggere, men ikke klokere

Helsevesenet har sine fire etiske prinsipper som rettesnor, men i økonomifaget har vi ikke noe tilsvarende. Og sannsynligvis skal det heller ikke ha det. Vi jobber i ulike bransjer og roller, under ulike rammer. Revisorer følger sine profesjonsetiske regler, finansnæringen har egne prinsipper for ansvarlige investeringer, og i offentlig sektor har man strenge normer for habilitet og åpenhet. I tillegg har de fleste private virksomheter etiske retningslinjer som favner både adferd og beslutninger.

Men nettopp derfor er det et tankekors: Hvorfor trenger vi et økende antall og mer detaljerte etiske retningslinjer? Hva sier det egentlig om vårt felles syn på rett og galt, når vi må regulere det ned til hvert minste atferdsmolekyl?

Folk flest er redde for å gjøre feil. Men vår oppfatning av hva som er feil, kan være ulik. Derfor forøker vi å forhindre feil og redusere dilemmaer med prosedyrer. Vi outsourcer dømmekraft til regler og dokumenter. Det gjør hverdagen tryggere – men det gjør oss ikke nødvendigvis klokere.

For de færreste dilemmaene som møter oss gjennom arbeidsdagen følger en fast oppskrift, og dermed lar de seg vanskelig løse av en sjekkliste. Derimot krever de gjerne diskusjon, refleksjon – og en organisasjonskultur som orker ubehaget i at noen stiller spørsmål ved muligheter som er lovlige, men ikke nødvendigvis riktige.

Vi trenger etiske retningslinjer. Men jeg tror ikke det er nok, og jeg tror det avslører en uro: Vi er ikke trygge nok på vår felles oppfatning av rett og galt, eller på kulturen for å snakke om det. Og da er det vanskelig å trene dømmekraften.

Tren din kritiske sans

Når vi prøver å minimere risikoen for feil, fremfor å maksimere muligheten for å gjøre det rette, tror jeg vi starter i feil ende. For vi kommer til å møte på halvsannheter og villedende informasjon, folk som vil påvirke valgene vi tar og som vil manipulere oss. Og da er evnen til å tenke kritisk kanskje den viktigste kapitalen vi har.

Den evnen finner vi dessverre ikke i etiske rammeverk. Vi må øve den opp ved å stille de ubehagelige spørsmålene før beslutningen tas – ikke etter. Å diskutere etikk som en naturlig del av faglig praksis, ikke som noe som skjer på kurs én gang i året.

Hvis vi venner oss til å tenke at etikk er noe som kan formaliseres bort. Da går vi oss fort vill.

Derfor er etikk ikke et tillegg til økonomifaget. Det er en del av kjernen. Og derfor angår diskusjonen om etikk i Oljefondet oss alle. For i tider som våre, hvor tillit er ferskvare og feilinformasjon flommer, kan vi ikke blindt følge andres kompasskurs. Vi må tegne den selv.  

Oppdag mer spennende lesestoff i Magma 5/2025!