God natt, min skatt

Det var en gang en liten geitekilling som hadde lært seg å telle til ti. Og nå skal du høre hvordan historien gikk.

Som du kanskje husker, fortsetter Alf Prøysens historie om geitekillingen med at de andre dyrene blir ganske sure for at geitekillingen teller dem. Heldigvis ender det godt til slutt, og moralen er vel noe slikt som at kunnskap lønner seg, eller at uten nerden stopper verden, om du vil.

Men er det alltid slik?

I vinter ble det ramaskrik etter at Stoltenberg og co innførte nye verdsettelsesregler på bolig, som igjen førte til at veldig mange flere enn tidligere måtte betale formuesskatt. Riktignok ble skattesjokket avlyst for mange, ettersom en aldri så liten regnefeil førte til at inntektene til staten økte med en halv milliard, og Jens måtte ile til med viskelær og nye regneark.

Like fullt var det et forstørrelsesglass over hvilke reaksjoner både endringer og penger kan frembringe.

– Det oppleves urettferdig at en bolig du har jobbet for og betalt ned lån på, plutselig skal beskattes på nytt. Her kommer følelsene inn for fullt, sant? Da er man ikke særlig mottakelig for fakta, konstaterer NHH-professor Guttorm Schjelderup (61).

Er dobbelskatt rettferdig?

Kledd i sort caps og collegegenser som han er den dagen vi snakker sammen, minner han mer om OnklP enn en professor i skatt, men det passer i grunnen godt ettersom tallene han jobber med tydeligvis kan være like ladede som ord.

Dobbel beskatning, altså. Urettferdig! Men stemmer det?

– Som forskere kan vi si at det er riktig at det foreligger en dobbeltbeskatning, for du har betalt skatt av inntekt, og nå skal staten skattlegge deg med formues- og eiendomsskatt. Men hvis du tenker over det så er det ingen inntektsstrømmer du får som ikke er skattlagt dobbelt. Når du får lønna di, så har du betalt skatt til staten. Så går du på Rema og kjøper matvarer, og da betaler du samtidig merverdiavgift. Det er skatt, sier Schjelderup.

Ok, så dobbel beskatning er ikke forbeholdt en avgrenset gruppe. Samtidig kan vi jo si at alle betaler merverdiavgift på mat, men ikke alle betaler formues- og eiendomsskatt, og det kan jo oppleves urettferdig. På den annen side: merverdiavgiften på maten er like høy for alle, uansett inntekt. Ikke alle har råd til like mye, eller like bra, mat. Urettferdig det også, er det ikke?

– Dette tåler faktisk ikke folk eller politikere høre når de blir konfrontert med det. Fordi at det dypere spørsmålet er egentlig «når er det akseptabelt å skattlegge dobbelt?»

Ja, når er det egentlig det?

Historien om de færreste

– Vi som økonomer har ikke noen gode svar på dette, annet enn å si det at dette er en fordelingspolitisk avveining, og det må politikerne bestemme sjøl. Og det provoserer, fastslår Schjelderup.

Han legger til et lite «sant?», slik bergensere jo gjerne gjør, som om de konstant vurderer sannhetsgehalten i egne utsagn. Egentlig er han nordlending. Han vokste opp i Harstad med søster, foreldre, og såpass gode karakterer at valget sto mellom medisin, jus og økonomi. Tanken på alle de dårlige nyhetene han måtte bringe sine fremtidige pasienter, utelukket medisinstudiene. Men heller ikke skatteforskningen kommer uten konsekvenser for andres liv.

– Hele skattesystemet er egentlig fordelingspolitikk, sant? Og så er det slik at vi leser mye om akkurat formuesskatt fordi at næringslivet har størst tilgang til media.

– Hva leser vi lite om?

– Vi leser veldig lite om hva folk som deg eller meg mener om personbeskatningen og skatten på lønn. Vi har ingen gode talsmenn. De eneste talsmennene vi har, er når fagforeningen forhandler frem tariffoppgjør, og da er det gjerne sånn at vi skal få lønnsøkninger tilsvarende kompensasjon for inflasjon. Men ingen snakker om at kanskje er marginalskattesatsen for høy, ikke sant? Kanskje skulle vi senke trinnskatten på lønn, ikke sant? Den debatten er helt fraværende i den norske offentlige debatten, sier Schjelderup.

Ja, hvorfor ikke snakke mer om marginalskatten? Debatten om produktivitet går jo, så kanskje vi bør oppmuntres til å jobbe de ekstra timene.

Dette kunne også Schjelderup snakke mer om, kanskje har han med seg tankegods fra de tre årene han tilbragte i Verdensbanken. Og det står ikke på antall invitasjoner fra pressen – han får drøssevis med henvendelser – men kanskje mer på vinklingen. Han takker oftere nei enn før.

– Det er en god del journalistikk av typen … «Hvordan har det påvirket norsk økonomi at disse milliardærene har flyttet ut av landet?» Og da svarer jeg at det vet jeg ikke fordi det er helt umulig å vite. Norsk økonomi er preget av krigen i Ukraina, krigen i Iran, forholdet mellom USA, Iran og Israel, av arbeidsløsheten i Norge, av kronekursen, renter og så videre, og i dette her skal vi sause inn at noen og førti formuende har flyttet ut. Disse effektene er så vanskelige å skille mellom at jeg har ikke lyst til å synse om det. Og det liker journalistene dårlig, for de har allerede bestemt seg for at de vil skrive en sak, og de har bestemt seg for vinklingen.

Hvem vil ha sannheten?

– Jeg synes det blir mindre og mindre interessant å stille opp i intervjuer, for å være ærlig. Journalisten vil gjerne bruke intervjuet til å bekrefte vinklingen, snarere enn å komme til bunns i noe.

– Var du opptatt av å lete etter sannheten da du jobbet som journalist under studietiden?

– Ja sannheten er alltid viktig, og den kommer for en dag før eller siden.

Tidene og mediene har forandret seg siden starten av 1980-tallet, det er andre dyder som henger høyt nå. Hva er vel en tittel, annet enn et agn, og så snart kroken har boret seg opp og inn i ganen vår, så er vi som lesere glemt. På åttitallet var det annerledes, da lå det forpliktelser bak en overskrift. Og kanskje mest av alt møysommelighet, for ordene var ikke gratis den gangen.

– Jeg har det nok med meg fra den tiden at disposisjonen og språket må være godt, for det er begrenset hvor mye du kan rette på en skrivemaskin. Du vet, sånne rettebånd ble fort tomme, og det fantes ikke cut and paste som i dag, smiler han.

– Teknologien endrer ikke bare hvordan vi jobber, men også måten vi tenker på?

– Ja, og jeg ser jo det i min daglige omgang med journalister at måten å jobbe med disposisjon og inngangsvinkel på har endret seg, men også at kunnskapsnivået har gått ned over tid. Og det er bekymringsfullt. Iblant synes jeg forespørselen fra journalisten er av den typen at vi i praksis blir bedt om å skrive artikkelen selv eller bekrefte en vinkling.

– Hvor mye har det med ditt fagområde å gjøre? Skatt er innviklet for mange?

– Det kan det nok være. Samtidig pleier jeg å sende lenker eller lettfattelige artikler til journalister slik at de lettere kan lese seg opp, og så oppdager jeg senere når vi snakker sammen at de har ikke lest det. Jeg opplever at journalister vil ha kunnskap på sprayboks som de tror de forstår og derfor kan bruke med en gang, før de haster videre til neste sak. Det er et litt vanskelig terreng å navigere i.

Tilgi meg, for jeg har syndet

Akkurat her er det på sin plass med en innrømmelse. Og passer det ikke egentlig ganske godt, for ettersom vi snakker sammen over Teams, befinner vi oss begge inne i en slags virtuell boks overfor hverandre, ja nesten som om vi er forpliktet til å komme med en slags syndenes bekjennelse?

– Jeg må innrømme at jeg ikke leste akkurat de tekstene som du lenket til da vi mailet i forkant av intervjuet …

– Det er svært få journalister som leser seg opp på fagområder som økonomi og skatt selv når det finnes relativt lett tilgjengelige artikler og selv om dette er et kjerneområde i samfunnsdebatten.

– Jeg leste andre artikler, bare ikke det du sendte. Har du noe du vil innrømme? Gjerne noe uventet.

– Jeg er teknologifrik og må alltid prøve det nyeste selv om jeg vet at det av og til kan være lurt å la være. Det gjelder alt fra elbil til treningsklokker og KI.

Lenge før Netflix inntok stuene våre og scrollen overtok livene våre, skrev Guttorm Schjelderup sammen med kollega Hans Jarle Kind et fagvedlegg til St.meld. nr. 30 Kringkasting i en digital fremtid. Der skrev de at lineær-TV-ens æra ville ta slutt, og at strømmeplattformer som tok seg betalt ville komme. Hans egne barn tilhører generasjonen som med sin totale likegyldighet overfor direkte-TV, har vært med på å oppfylle denne spådommen.

– Vi skrev om at dette var markeder som var tosidige akkurat som avisene: De har annonsører og lesere. Leserne vil helst ikke at annonsene skal ta for stor plass i avisen, og annonsørene er villige til å betale mer for annonser i aviser som leses av mange. Nå har denne tosidigheten bredt om seg, og blitt til et slags varebytte. Du får gratis tilgang til ulike plattformer, som sosiale medier, mot at de får dine data. Og det er jo interessant, for her bytter man varer, og det er egentlig ikke lov.

Stopper verden uten nerden?

Schjelderup har sittet i flere ekspertutvalg knyttet til skatt. Kanskje en litt utakknemlig oppgave, ettersom konklusjonene, når de blir for faglige, gjerne ender i en skuff fordi vi har råd til det (hei, Oljefondet!).

– Innstillinger fra ekspertutvalg krever gjerne store reformer som politikerne vegrer seg for å iverksette, sier Schjelderup.

Men de senere årene har det skjedd noe med utvalgene, mener han.

– Vi ser jo at ekspertutvalg i stadig større grad består av ikke-eksperter, men heller folk som politikerne har valgt inn i utvalgene fordi de representerer politiske synspunkter. Og om det sitter en professor i disse utvalgene kler det utvalget godt selv om professoren ikke har kunnskap på området. I stadig større grad forsvinner de faglig tunge ekspertutvalgene.

Ekspertutvalg uten fagekspertise, ønsker vi oss egentlig det? Etter at Martin Bech-Holte ble næringslivets nye forfatter-yndling, har debatten gått om at vi trenger en kursendring.

– Men fraværende i boken hans er virkemåten til offentlig sektor og ikke minst hva vil vi med offentlig sektor, og hvor skal grensene gå for offentlig tilbud av varer og tjenester. I offentlig sektor er det slik at når noen gjør noe galt, får det sjelden store konsekvenser. I privat næringsliv mister man ofte jobben. Det gjør jo noe med kvaliteten på beslutningene i offentlig sektor, sier Schjelderup.

– Vi ser jo at ekspertutvalg i stadig større grad består av ikke-eksperter, men heller folk som politikerne har valgt inn

Makten og pengene

Så hvilke tre historier ville Schjelderup ønsket seg, dersom journalistikken var en Foodora-meny?

– En reportasjeserie om utgiftssiden i statsbudsjettet, byråkrati og om produktivitet i offentlig sektor, ville være åpenbare kandidater.

Han retter på capsen.

– En siste reportasjeserie ville vel være: Hvorfor er det så vanskelig å gjøre store gjennomgripende tiltak i skattesystemet? Har det å gjøre med den politiske situasjonen, eller har det å gjøre med maktfordelingen mellom ulike interessegrupper i Norge? Jeg har ikke noe godt svar på det, men det er viktige problemstillinger. Og det er klart at hele denne debatten preges til enhver tid av at noen bestiller reportasjer om disse temaene. Og hvem er de «noen» som bestiller? Det er jo de som har makt og penger og som vil tjene på forslagene som fremmes via media, sant? Det preger hele debatten. Og derfor er den helt uavhengige journalistikken veldig, veldig viktig. Men hvis den ikke får lesere, og kunnskapen heller hentes på TikTok, ja, så er fremtidsutsiktene ganske dystre, sier Schjelderup.

Han mener mediene går i «tobakksfellen» når de vil ha motstemmer i skattedebatten.

– I debatten om hvorvidt røyking var skadelig, ville media ha motstemmer som undergravde fakta. På skattefeltet har vi statistikk som definerer faktum, men media vil likevel ha motstemmer. Hvem tjener egentlig på det?

Husker du forresten hvordan den endte, historien om geitekillingen som kunne telle til ti? Han fikk seg jobb. Stillingsbeskrivelse: hindre skuta fra å synke.