Moralens vokter

Klokken er to på ettermiddagen. Aksel Braanen Sterri (38) har sovet oppstykket gjennom natten og våknet fra forrige blund for bare førti minutter siden. Det er en måned siden han ble far for første gang – og kanskje er det spedbarnståken som gjør at han ikke har fått med seg at nabokafeen, der han foreslo at vi skulle møtes, er stengt.

– Jeg tenker ikke de skarpeste tankene akkurat nå.

Han prøver å kutte ut svart kaffe om dagen. Men på et folksomt bakeri i nærheten bestiller han en kopp likevel – for å få litt fart på hodet.

Sterri er statsviter, filosof og samfunnsdebattant. Han er også fagsjef i den uavhengige tankesmien Langsikt, som han grunnla sammen med Eirik Mofoss i 2023. Fra kontoret sitt i Møllergata i Oslo jobber de med globale utfordringer og langsiktig politikk; med bistand, bioteknologi og kunstig intelligens (KI).

Som en del av Langsikts KI-utvalg la han nylig frem forslag for håndtering av KI-utviklingen i Norge: De ti KI-bud er inspirert av De ti oljebud – Stortingsmeldingen fra 1971 som satte rammen for hvordan den norske oljeformuen skulle forvaltes.

– Dette har min kollega Peder Skjelbred og jeg tenkt mye på i det siste: I 1990 var det ingen penger i Oljefondet, nå er det 20 000 milliarder. Hvorfor er det så mye penger? Fordi vi bruker mye mindre enn forventet realavkastning. Nå som vi vet fasiten: Ville vi gått tilbake og brukt det som faktisk er forventet realavkastning; hatt et mye mindre fond og brukt mer penger i Norge hvert år? Nei, vil folk si, det var bedre at vi klarte å få et fond på 20 000 milliarder, det er renters rente-effekter der. Men hvis det er sant, hvorfor skal vi ikke bruke mye mindre av forventet realavkastning? Da kunne vi bygget opp et dritstort fond som innen kort tid gjør at ingen av oss trenger å jobbe! Det er mye her som burde vært diskutert. Økonomer har kanskje gode grunner til å ikke gjøre det, men det slår meg som litt pussig.

Det virker som kaffen har kicket inn. På kort tid har han gått fra sliten småbarnsforelder til gestikulerende tenker.

Ideer er viktigere for ham enn gjennomføring, sier han – litt beklemt, han driver tross alt en tankesmie som jobber for politisk endring.

– Jeg er mye mer opptatt av å finne en bra løsning på et problem enn å få gjennomslag for politikk. Jeg vil jo at ideen skal bli en realitet, men jeg gjør ingenting for at det skal skje. Annet enn å fortelle det til noen. Da føler jeg at min jobb er ferdig.

Fra raddisoppvekst til radikal rasjonalist

Sterri er sønn av Bjørgulv Braanen, pressemann og tidligere redaktør i Klassekampen. Mor Mari Sterri jobbet på trykkeri, de var «raddiser, begge to».

Faren likte en god diskusjon, Sterri riffet med rundt middagsbordet. Det var en naturlig del av oppveksten, ikke noe han tenkte over som en egenskap – før han begynte å studere og merket at han ikke bare likte det – han var god på det.

Han tok statsvitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO), skrev masteroppgave om velferdsstatens betydning for folks lykke, fikk jobb som kommentator i Dagbladet, mente mye om det aller meste. Sosialdemokratiet. Makt i det norske samfunnet. Aktiv dødshjelp. Abort. Prostitusjon. Organtransplantasjon. Dyrevelferd. Sexhandel.

Dagens Næringsliv kalte ham «meningsmaskin» allerede i 2012 og skrev om at han i løpet av én uke hadde foreslått å halvere skoleferien og legge ned presteutdanningen og dessuten kritisert frokost som konsept.

Noen er bekymret for å si ting som er upopulære. Sterri er livredd for å være kjedelig.

– Don’t be boring. Det er for mye boring.

Med årene ble Sterri mer og mer liberal, og mente etter hvert mye på spalteplass som gikk på tvers av det faren skrev i Klassekampen på andre siden av byen. Det begynte å bli ubehagelig.

– Jeg har alltid vært veldig kompetitiv, også når det kommer til å vinne diskusjoner. Faren min gir seg heller ikke. Jeg forsvarte sexkjøp, organsalg og dødshjelp, mens han var mye mer konservativ. Når han reagerte negativt, ble jeg defensiv, og så … Ja, det ble ikke hyggelig til slutt, verken for oss eller for resten av familien. Så vi slutta med det.

Don’t be boring. Det er for mye boring.

Ser til Singer

Han merket at mange ble forvirret av ham. Hva var prosjektet, liksom? Selv hadde han en tydelig tanke, og han samlet trådene i boken Tilbake til politikken – hvordan Arbeiderpartiet igjen skal bli folkets parti (Kagge, 2014).

Søkelyset var på Norge – helt til Peter Singer la verden for hans føtter.

Den australske moralfilosofen er en av de mest innflytelsesrike tenkerne innen effektiv altruisme – ideen om å bruke evidens og rasjonell analyse for å gjøre mest mulig godt for flest mulig. Effektiv bistand er en moralsk plikt, ifølge Singer; forskjellen på å redde et barn som holder på å drukne rett foran deg, og et fattig barn langt bort, er kun geografisk. Singer har også preget debatten om dyrs rettigheter og artsskjevhet, og fått mange til å bli vegetarianere – inkludert Sterri.

Alt falt på plass.

I dag gir Sterri ti prosent av årsinntekten sin til effektiv bistand. Når julen nærmer seg, ruller han ut en innsamlingskampanje på Facebook, ett år var han oppe i millionen.

Det koster litt å mase på andre om penger, innrømmer ham. Men som Singer anser han det som sin moralske plikt. Han gir der han vet at pengene gir størst avkastning – til The Against Malaria Foundation og kjøp av myggnett. Målet er å hjelpe flest mulig fattige for pengene. Det er både forbilledlig og litt forstyrrende å høre Sterri forklare livreddende arbeid slik en økonom ville forklart et regnestykke – helt rasjonelt.

Singer er tro mot sin utilitaristiske moralfilosofi, selv når konklusjonen forsvarer aktiv dødshjelp til nyfødte med alvorlige funksjonshemminger. Meningsmotstandere har kalt ham «verdens farligste mann».

– For noen år tilbake åpnet Ole Martin Moen (filosof, journ. anm.) meg for ideen om at markeder kan gå inn i områder hvor vi ikke har tillatt det tidligere å gjøre ting bedre. Noen stopper der, mens for meg er det pirrende å utforske. Jeg har kanskje en følelse av at det er galt, men argumentene sier at det er bra å ha et marked for organer – det gjør at flere organer er tilgjengelige for de som lider. Og da er det ikke bare meg som søker sannhet, tror jeg. Jeg liker det kontrære i det.

Don’t be boring.

Ansvarlige investeringer

Regnskap og revisjon. Sterri ler når han får vite hva temaet for denne utgaven av Magma er.

– Og da tenkte dere på meg?!?

– Vel, moralsk regnskap og revisjon er aktuelt om dagen, den etiske oppvasken i Oljefondet er et godt eksempel. Hvordan holder man sin sti ren?

– Dette er vanskelig. Når det gjelder Oljefondet, så er den ene modellen – som jeg har ganske stor tro på – at investeringer ikke er virkende på hva som skjer i verden. Når vi selger oss ut, kjøper noen andre seg inn. Vi er ikke involvert lenger, men verden ser helt lik ut. Her er det mye sannhet, men det passerer ikke Auschwitz-testen. En annen posisjon er at vi er medskyldig i et selskaps handlinger i kraft av å ha en liten eierpost. Da later vi som at hver vår investering er virkende og muliggjørende for alle selskaper. Og da er vi plutselig jævlig mektig! Men det er en umulig jobb, da holder det ikke med ti stykker i Etikkrådet. Så, kan vi finne noe i midten, en slags intensjonsgreie? Bet Shemesh er målrettet involvert i den israelske krigføringen. Caterpillar lager maskiner for hele verden. Det er en forskjell. Og det forklarer hvorfor vi kan ekskludere Bet Shemesh uten å ekskludere alle som på noen måte bidrar til krigføringen. Men nå endte vi med å selge oss ut av Caterpillar, da.

– Som forbruker, hvordan orienterer du deg i gråsonen mellom rett og galt?

– Selv om jeg er involvert i en kausalkjede som ikke ser så bra ut, så tenker jeg: Ikke tenk på det. Mange er bekymret for at hvis du kjøper klær laget på en sweatshop i Bangladesh, så er du med på å utnytte fattige mennesker i et annet land. Men hva skjer hvis du ikke gjør det? Da mister noen av de aller fattigste i verden jobben sin. De jobber kanskje i sweatshop-en fordi jobben i landbruket var verre. Du skal være forsiktig med å være så all high and mighty. Ikke prøv å overstyre markedsprosessene, du kommer til å dumme deg ut.

– Så når du går i butikken, er det ingenting du lar være å kjøpe av etiske årsaker? Bortsett fra kjøtt?

– Nettopp. På kjøtt- og dyreprodukter er du en kausalt virkende part, dyrene har ikke sagt ja eller nei til noe. Mens mennesker kan ta valg. I doktorgradsarbeidet mitt prøvde jeg å finne svar på under hvilke omstendigheter vi er rettferdiggjort å frata noen valget de anser som det beste for seg. Sett at vi var enige om at det var dårlig å jobbe i en sweatshop i Bangladesh – men kanskje er det en del av en industrialiseringsprosess som på sikt vil løfte landet ut av fattigdom. Skal du sette deg til doms over deres utvikling? Jeg tror sjelden du vil greie å rettferdiggjøre å svare ja på det.

– Sier du nå at folks gode intensjon om å kjøpe lokalprodusert handler mest om egen identitet? Om å pleie sitt eget ego?

– Ja. Man tenker: Hvis jeg kjøper ting av nordmenn, er jeg involvert i en snillere kausalkjede. Ikke: Hvem var det nå som ikke fikk mat på bordet til sine barn?

– Du gir ti prosent av din årlige inntekt til effektiv bistand. Hvis du skal følge din egen logikk om å gi med størst mulig effekt, burde du ikke puttet de pengene i fond for å kunne gi enda mer om noen år igjen?

– Det er definitivt sterke argumenter for det. Men å redde noen fra død i dag har også en renters rente-effekt: En investering i noens liv vil kaste av seg over tid. Og om vi tror at alle land på sikt vil få økonomisk vekst, lever de aller fattigste akkurat nå. Å gi mer penger om femti år er å gi penger til mennesker som uansett vil være mye bedre stilt enn de fattige i dag.

– Gir du penger til en tigger?

– Jeg gjorde ikke det før. Men jeg er i en situasjon nå hvor pengene mine er noe jeg bør bruke på gode formål, det er litt den Singer-muskelen. Konfrontert med en fattig innbygger i Norge som trenger pengene mine mer enn meg, så gir jeg oftere nå, ja. Som følge av å ha gjort det skiftet.

Uambisiøs med stort behov for selvmarkering

Han har ikke bedt om indikasjoner på hva samtalen skal dreie seg om i forkant. Han prater fort, og selv om det virker som han improviserer en del, legger han alle argumenter frem på samme konstaterende måte – med et slags «dette vet vi jo» på slutten. Det er ikke belærende, men det er heller ikke åpent.

– Personlighetstesten din, som du har publisert på egen nettside, viser en veldig lav score på følelsesmessig instabilitet og engstelse. Det kan være vanskelig å gi deg råd, står det. Stemmer det?

– Jeg tror ikke jeg er så dårlig på å ta imot råd, men jeg er veldig dårlig til å spørre om råd. Jeg tror mange av mine venner har opplevd at de kan be meg om råd, mens jeg sjelden involverer dem i store avgjørelser. Mens Sadie, min partner, er veldig flink til å be om hjelp. Jeg lener meg litt inn i det nå. Ber om hjelp til å lage mat, praktiske ting, får råd om barnevogner. Nå tenker jeg at jeg skulle fått barn tidligere, den biten er noe jeg setter veldig pris på.

– Hvis målet er å handle til det beste for flest mulig; vil du gi ditt eget barn fortrinn hvis du får muligheten?

– Jeg kommer fra en familie hvor det å sende ungene på privatskole var galt. Men kanskje blir alle bedre stilt av at de aller flinkeste får utløse sitt potensial? Jeg tror litt på det. Jeg har ikke bestemt meg for om jeg er en Great Man History-fyr, eller om det er Big Movement som betyr noe. Jeg vet ikke om vi har fått en Einstein, det tviler jeg på. Men mange av de store gjennombruddene drives av folk som er eksepsjonelle. Å sikre at eksepsjonelle får mulighet til å bli bedre, kan være jævlig viktig.

– Du scorer høyt på ekstroversjon og veldig høyt på selvmarkering. «Personer som får dette resultatet … vil sjelden ha problemer med å skyve andre til side for å nå sine mål.» Kjenner du deg igjen?

– He-he, hm.

Lang pause.

– Jeg tror ikke det. Hvis jeg søker på en jobb og blir rangert som nummer tre, så er det helt fint. Jeg er ganske upartisk i min vurdering av hva jeg skal få relativt til andre. Jeg ser på meg selv som en lite ambisiøs person. At jeg har undervist ved Harvard og Oxford, handler mer om å gripe muligheter som har åpnet seg. Samtidig er det noe veldig grandiost over å være 26 år og gi ut bok om hvordan Arbeiderpartiet bør tenke og styre. I min egen karriere er jeg veldig passiv, der er jeg ikke så albuete. Men når det kommer til ideer, da er det viktig at jeg blir hørt.

Jeg har kanskje en følelse av at det er galt, men argumentene sier at det er bra å ha et marked for organer.

Idealer versus farsrolle

Det er ikke alltid lett å følge resonnementene hans over stemmene som prøver å overdøve hverandre på det fullstappede bakeriet. Hvert spørsmål har minst to, ofte flere mulige scenarioer som skal belyses og forklares, sitatene som gjengis her, er drastisk destillert.

Etter to timer i rasjonalitetens navn er det på tide med noe annet.

– Liker du kunst?

– Kunst … der er jeg fortsatt sånn: Hva er greia? Jeg blir helt fremmedgjort.

– Du ser ikke magien?

– Nei. Jeg har skjønt at folk får noe ut av det, men jeg gjør ikke det. Jeg kan like … er det figurativ kunst? Et menneske som jeg ser veldig tydelig, det er bedre enn abstrakt kunst. Men mennesker er jo finere i virkeligheten. Jeg ble dratt med på masse museer som liten, men jeg har alltid syntes det var kjedelig.

Han liker ikke å reise heller. Hvorfor skal han det? Han har alt han trenger der han er.

– Men jeg er veldig opptatt av det sosiale – og for at en kveld mellom mennesker skal bli best mulig, må vi ha god mat og drikke. Alkohol for meg er en veldig sosial ting. Det får opp stemningen. Nå skal det bli gøy her, ideene skal flyte, det skal være engasjement! Mye drikke inn i det, det er gøy.

– Du sa tidligere at du har blitt bedre til å be om råd nå som du er blitt far. Er det andre ting som har endret deg etter at du fikk barn?

– Jeg tenker mye på om dette med å gi ti prosent av inntekten min er et ungdomsprosjekt. Det er noe frastøtende med den middelklasseselvopptattheten hvor vi er så rike, men alle føler seg fattige. Jeg vil ikke havne der. Men nå er det et nytt menneske som betyr alt, og som jeg kan gjøre noe viktig for. Jeg håper at jeg greier å holde på mine ungdommelige overbevisninger. Men jeg ser også at der kan ting ryke.

Fem kjappe

Hva er det første du gjør når du våkner?
Pusser tenner.

Hva klarer du deg ikke uten?
Airpods.

Hva gir deg fremtidshåp?
Det kunne vært masse konflikt i verden, men de fleste av oss lever i fred og fordragelighet. Vi har løst det institusjonelle spørsmålet, vi vet hva som skal til for å løse problemene våre. Det gir meg fremtidshåp.

Hva frykter du mest?
Jeg frykter veldig lite. Jeg jobber med spørsmål om kunstig intelligens som kan ødelegge verden, dødelige pandemier. Men jeg frykter det ikke, jeg synes det er lurt at noen tenker på det. Men jeg frykter nok å være dum og kjedelig. Klønete, å ikke mestre. Nå som jeg har fått barn, er jeg veldig opptatt av å mestre det, være en jævlig flink person på det området – som på alle andre områder.

Hva er det beste rådet noen har gitt deg?
Jeg spør jo ikke så mye om råd … Men det var vel da jeg ble tilbudt stilling som stipendiat. Jeg var ferdig med masteren, jobbet som kommentator i Dagbladet, tenkte: Skal jeg nå starte nederst på rangstigen i et akademisk system? Jeg spurte min venn-slash-mentor Tarjei Skirbekk, som sa: «Do it. Du kommer aldri til å angre på det.» Og det gjør jeg ikke.