Å løpe alene
Selv om kvotering i ASA-styrene en gang ble møtt med skepsis og høylytt debatt, har nordmenn i dag et langt mer avslappet forhold til ordningen. Hva skjedde? Kanskje ble det radikale ganske enkelt helt normalt – og effekten vanskelig å ignorere.
Jeanette E. H. Hammer, ansvarlig redaktør for Magma
Foto: Ronja Sagstuen Larsen«Det er ikke vanskelig å løpe fort når en løper fra noe», skriver Carl Frode Tiller i romanen Innsirkling. Fortelleren har mistet hukommelsen, og vi blir kjent med ham gjennom andres minner – deres vurderinger, skuffelser og håp – på samme måte som vi alle til en viss grad blir til i de andres blikk. Og gradvis trer et menneske frem, formet av relasjonene rundt ham. Ikke helt ulikt hvordan holdninger formes i et samfunn: sakte, indirekte, men ulike.
Da Norge som foregangsland vedtok kvoteringsloven i ASA-styrene i 2003, vekket det en langvarig debatt om kvotering som virkemiddel. I ettertid viser forskning at nordmenns holdning til kvotering er blitt langt mer positiv de siste 20 årene. Det skyldes ikke nødvendigvis et verdimessig skifte, men muligens det udramatiske faktum at tiltakene har virket – og at katastrofene uteble. Det handler kanskje også om normalisering: Når noe blir vanlig, slutter det å virke radikalt.
Ny etappe
Den nye loven omfatter mange private og familieeide selskaper, og dermed berører den forestillingen om eierskap og makt på en annen måte enn før. Hva vil det bety for næringslivet og for samfunnet – og hvordan vil vi se tilbake på lovendringen om 20 år?
Kanskje uten dramatikk.
Men de nye kravene til styresammensetning inntreffer i en tid hvor kampen om holdningene tilspisses. Mange ønsker nå å forlate samtalen om likestilling, mangfold og inkludering. Flere amerikanske selskaper har allerede gått i denne retningen. Slik denne utgavens fagredaktører påpeker, er det uklart hvordan dette vil påvirke europeiske strategier, men det blir interessant å følge med videre.
Trumps presidentordre om å kutte i mangfoldstiltak treffer oss allerede, gjennom amerikanske selskapers tilstedeværelse i Norge. Hva betyr dette for morgendagens arbeidstakere, og hvilke krav stiller de? I Kulturkrigens konsekvenser setter studentene ord på hvordan mangfoldsarbeid betyr mer enn pene ord i årsrapporten.
De nye kravene til styresammensetning inntreffer i en tid hvor kampen om holdningene tilspisses.
Mot mål
En annen bevegelse som for tiden gjør seg gjeldende er løping. Den som trodde det var en typisk individuell idrett, må tro om igjen, for løpegruppene blomstrer som aldri før. Med løfte om felleskap og det nesten ikke-tilstedeværende kravet til utstyr, kan løping være for alle. Samtidig er det også en nådeløs blottstillelse av fysikk og kondisjon. I få andre disipliner er det enklere å sammenligne seg med andre, og samtidig måle egen fremgang. Og i det ligger både sårbarhet og styrke, avhengig av hvor konkurranseorientert du er – eller hvor fort du løper. Uansett er det mulig å finne et samhold: noen er mest opptatt av fart, andre er kanskje mer interessert i om du runder Sognsvann motsols eller medsols. Andre igjen finner glede i et økende utvalg av tilbehør. Løping vil for de fleste bringe med seg både helse og felleskap, men for noen handler det nok vel så mye om de andres blikk.
Og apropos elegante klassemarkører.
Vi vet, blant annet fra tidligere Magma-artikler om helseøkonomi, at det er vanskelig å fastslå hva som inntreffer først, god helse eller god økonomi. Men det er hevet over tvil at helse og inntekt henger sammen. Det samme gjelder makt og representasjon. Å tro at fravær av tiltak gir rettferdighet, er å glemme at også stillstand er en tilstand – og ofte en svært ekskluderende en.
Sunnest er det nok å være i bevegelse, både for en nasjon og for en kropp. Men det gjelder å løpe i riktig retning.
Jeanette E. H. Hammer
Ansvarlig redaktør for Magma
jeanette.hammer@econa.no
