Magma Utgave 3 2023 Magma logo - lenke til Magma forsiden
TEKST: Laila Borge FOTO: Tor Stenersen

Forsker med liv og lyst på offentlig forvaltning

Jon Hovland Honerud hopper ofte på nye ideer med stor iver. Før kunne det føre til spontane vågestykker. I dag kanaliserer han entusiasmen inn i forskningen.

Sideprofil av en mann som retter på hatten sin i et mørkt rom

SELVSIKKER OG YDMYK. Jon Hovland Honerud hadde sine første leveår på et småbruk, men hadde mange akademikere i slekten. – Jeg har med meg en ganske tydelig jantelov, men også en tro på at jeg kan få til hva som helst, sier han.

Foto: Tor Stenersen

Jon Hovland Honerud begynte å studere sosiologi fordi han ville bli journalist. Det ble han aldri. Han ble så glad i studiene at han gikk videre med doktorgrad rett etter fullført master. I doktorgraden forsket han på endringer i offentlig forvaltning, som siden har vært kjernen i hans faglige interesse. 

– Offentlig forvaltning har en rolle i det meste folk bryr seg om. Den forventes å være en slags maskin som gjør det politikerne bestemmer, samtidig som den består av folk som gjør en jobb i samspill med samfunnet. Kort sagt har vi ikke gode begreper for god drift av offentlig forvaltning, sier han. 

Forskning kan gi seiersfølelse 

Honerud oppfordrer forskerspirer til å fordype seg i noe som de har ordentlig lyst til å si noe om. 

– Du skal klare å drive deg selv. Da må du være entusiastisk for det du driver med. I tillegg er det så mye som er i bevegelse i den tida vi lever i nå, så jeg tror vi trenger at folk med kapasitet og vilje bruker den der det trengs, sier han.

Du skal klare å drive deg selv. Da må du være entusiastisk for det du driver med. 

I en tid der endringer skjer raskt, synes han selv det er drivende morsomt å kunne bidra til en forståelse av hvordan offentlig forvaltning kan forandres radikalt og grunnleggende. 

Honerud innrømmer at det også er noe kompetitivt over drivet etter å forstå. Han kjenner igjen følelsen fra den gang han løp orientering, og erfarte at han kunne dra fra klyngen om han hentet ekstra krefter til å løpe over en bløt myr fremfor å ta den lettere veien rundt. 

– Den følelsen av at jeg hadde kapasitet nok til å dra fra, den kan jeg finne igjen når jeg bidrar med en forståelse som ikke var til stede før, sier han.

Alt interessant er vanskelig 

Det ligger mye arbeid bak ny forståelse. Nettopp derfor kjennes det ekstra godt å få det til, mener Honerud. 

– Det er ikke noe interessant jeg gjør, som ikke er vanskelig, sier han. 

Samtidig blir han entusiastisk for alt han går inn i. Han var for eksempel like entusiastisk over alle de 45 utvalgte forslagene den gang han var prosjektleder for det statlige prosjektet «Enkelt og greit», der innbyggerne kunne foreslå endringer som skulle gjøre det lettere å forholde seg til staten. 

Da jobbet han i Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Han jobbet i Europakommisjonen  og drev eget konsulentfirma, før han havnet tilbake i akademia. 

–Det var utrolig gøy å ta doktorgrad. Samtidig opplevde jeg at skrivingen var mest for egen del. Det var litt introvert. Jeg hadde lyst til å jobbe med temaet og skjønne med kroppen hva det gikk i, forteller han. 

Derfor søkte han seg til offentlig sektor. 

– Jeg hadde planlagt å komme tilbake til forskningen, men glemte det bort fordi jeg likte det jeg drev med, sier han.

Fra vågestykker til forskning 

Honerud kan hoppe på mye – og få mye gjort på kort tid. Da han var yngre, førte det til mange dristige opplevelser. En gang bestemte han og en kamerat seg for å finne byen med det rareste navnet i Asia. De kjøpte hester og red ut i den mongolske ørkenen mot byen Xööxöö. Ingen av dem kunne noe om hester, de gikk tom for vann og kom aldri frem til Xööxöö. En annen gang hadde de kappløp til Zanzibar, kameraten i hurtigbåt, Honerud på en tradisjonell båt fra Dar-es-Salaam. 

– Jeg var dårlig på å forhandle pris, og mannskapet brukte de ekstra pengene på å ruse seg. Det endte med at de var i ferd med å bomme på Zanzibar og seile ut på Indiahavet mens båten sank, forklarer Honerud. 

Han bestemte seg for å slutte å skape nye historier som barna skulle få høre om den gangen han nesten døde. I dag kanaliserer han mye av entusiasmen sin inn i det han jobber med. Fortsatt kan det ha noen ulemper at han blir så engasjert i alt han blir spurt om. 

– Jeg kan la meg oppsluke av nye prosjekter og glemme at det ikke treffer på forskningsrelevansen, sier han. 

Har det best som forsker 

I 2013 giftet Jon og Hilde Honerud seg og ble enige om å flytte fra Oslo til Kongsberg. Der startet de et firma sammen. Honerud tok oppdrag med evalueringer og utviklingsprosesser i offentlig sektor. Han begynte også å undervise på universitetet. 

– Mer og mer våknet tanken om at jeg har det aller best når jeg får tid til å skrive og utvikle egne ideer, sier han. 

Da var veien kort tilbake til akademia, på Universitetet i Sørøst-Norge, der han i dag er ansatt som førsteamanuensis. Det er han glad for. 

– Jeg tror det jeg kan bidra mest med, er litt forståelse og opprydding i andres prosesser, sier han.

Han er veldig fornøyd med å ha bred erfaring fra både offentlig forvaltning og eget firma, selv om det ikke nødvendigvis er den raskeste veien på den akademiske karrierestigen. 

– Jeg kan mange forskjellige stammespråk, etter å ha jobbet med liv og lyst innenfor ulike sektorer. Jeg tror det gjør at jeg kan koble meg på og forstå mekanismer litt enklere, sier han. 

Forsker på store endringer 

I dag plager det ikke Honerud at forskerjobben er litt introvert. 

– Jeg har et ganske avklart forhold til hvorfor jeg i perioder sitter stille inne på kontoret mitt. Det handler om å utvikle kunnskap som har noe å si for noen, sier han. 

Planen nå er å finne offentlige prosjekter som han kan følge over tid, der han kan bidra med kunnskap underveis og forske på hvordan folks forståelse formes underveis i endringsprosesser. 

– Nå jobber jeg med å finne folk i kommunal eller statlig forvaltning som er i tidlig fase av en endring som kanskje vil forandre hele forretningsområdet og rollen deres. Noen som vil gjøre noe som er litt farlig for egen virksomhet, for eksempel å lage nye tjenester på tvers av sektorer med motstridende interesser. 

Fant sårbart læringspunkt

Mann som ser strengt inn i kameraet mens han holder hatten sin med begge armer

LEVER I NÅET. Jon Hovland Honerud lever i nået. For ham betyr ikke det nødvendigvis å gjøre det som er best her og nå. Han vil gjøre noe som gir mening, og helst slik at han også kan gjøre noe meningsfullt når han er 70.

Foto: Tor Stenersen

I tillegg til egen forskning underviser Honerud nye studenter i etikk og ledelse, han veileder masterstudenter, og han har etter- og videreutdanningskurs for ledere i offentlig sektor. 

– Det er tre helt forskjellige grupper med ulike måter å lære på, slår han fast. 

Den siste tiden har han også fordypet seg i læring som tema. Han har blant annet undersøkt læringsprosesser i kreative fag sammen med Hilde Honerud, som i dag er førsteamanuensis i fotografi. De fant et «magisk» læringspunkt i skiftet mellom elevens utvikling og lærerens korrigering. 

– Det er et veldig sårbart punkt, der eleven er eksponert, og læreren kommer inn med autoritet, sier Honerud. Han tror det er nyttig å vite at det er nødvendig å kaste seg ut i sårbare situasjoner for å lære noe nytt, spesielt i en tid der vi er litt forsiktige med hverandre.

Blander jobb og familieliv 

Ekteparet har jobbet mye sammen de siste ti årene. De brenner begge for jobben, og involverer ofte barna. Honerud ser på det som en form for gårdsdrift, der alle er involverte i alt – barn i voksens liv og motsatt. De har ikke tid til så mye annet enn familie og jobb, men det er et bevisst valg de har tatt. 

Første gang de jobbet sammen, fant de ut at de skulle reise rundt i Europa og forske på høyt utdannede europeere som skulle flytte til Norge. Han skrev, hun fotograferte. 

– Vi hadde med oss en treåring, og jeg var gravid, forteller Hilde Honerud. – Begge var like entusiastiske, og vi gikk på alle smeller vi kunne. I Wrocław skulle Jon gjøre intervjuer, og jeg skulle ta bilder. Dermed måtte treåringen sitte stille og tegne under norskopplæringen. Vi skjønte raskt at det ikke fungerte, sier hun. 

De tok besteforeldre med på den videre rundturen i Europa. Siden har de fortsatt å ta barna med på jobb. Nylig var hele familien med til Australia da Honerud hadde et forskeropphold ved universitetet i Melbourne. 

– Vi har ikke et sterkt skille mellom jobb og privatliv, og synes det er gøy å snakke om jobb samtidig som vi snakker om middag og unger, sier Hilde Honerud. 

Slutter å virke 

De to har utviklet en direkte måte å kommunisere med hverandre på. 

– Vi er to som vil ganske mye, samtidig som familien betyr alt. Da må vi være ganske direkte og presise i formuleringene våre, sier Jon Hovland Honerud. 

– Jeg synes det er veldig moro. Det har gitt meg et mer avklart forhold til egen fortellerstemme. Direktheten er også viktig for å kanalisere mye av entusiasmen min, legger han til. 

Hilde Honerud innrømmer at hun ikke alltid er like klar som ham til å diskutere jobb klokken åtte om morgenen. 

– Han holder på hele tida, fra han står opp til han legger seg. Men noen få ganger i året slutter han helt å virke. Han fortsetter i samme tempo som før, men er så «flat» at han glemmer å skru av ting og lager middag som smaker vondt. Da er det best å plassere ham et sted der han ikke får lov til å holde på, sier hun. 

Etter noen dager blir han seg selv, og hun lar seg igjen imponere over kapasiteten hans. 

– Han tar endringer imponerende fort. Han kan ta ganske store tankesprang og se ting fra forskjellige vinkler. Da han var orienteringsløper, kunne han klare å se kartet i 3D, og i dag virker det som han har kart i hodet over artikler, forskning og intervjuer. Han får veldig fort oversikt, sier hun. 

En mann som sitter på et kontor og jobber på to skjermer.

JOBB OG FAMILIE. Kulturlivet i Kongsberg er det sjelden vi får benyttet oss av, sier Jon Hovland Honerud, som er fornøyd med at livet er fylt av jobb og familie.

Foto: Tor Stenersen

Lever i nået med mening 

Kanskje er det en opplevelse Honerud hadde som elleveåring som har gitt ham den sterke iveren etter å fylle livet med engasjement og mening. Da satt han og bladde fremover i en skolealmanakk og talte dagene frem til sommerferien. Det gikk opp for ham at hvis han planla dagene sine hver uke fremover, var det ikke lenge igjen før han var ferdig med ungdomsskolen.

Det jeg gjør, må ha en mening, men jeg gjør det ikke på grunn av målet. 

– Da fikk jeg dødsangst. Jeg skjønte at livet er veldig kort. Jeg fant ut at jeg ikke kan tenke på det jeg gjør, ut fra hvor jeg skal. Det har vært grunnleggende viktig for meg. Det betyr ikke at alt skal være hyggelig. Det jeg gjør, må ha en mening, men jeg gjør det ikke på grunn av målet, sier han.

Oppdag mer spennende lesestoff fra Magma 3/2023

 

)