Bør det være trygt å være politiker?

Når livet er en evig audition, så tilpasser du deg. Og slik er det til en viss grad for politikere – de lever tross alt av oppslutning. En del av jobben er å beholde tillit og å jobbe for gjenvalg. Dette gjenspeiles blant annet i valgløfter, og hvilke tiltak den til enhver tid sittende regjering kommer med.

Baksiden ved denne kortsiktigheten som styringen av samfunnet delvis er bygget på, er risikoen som oppstår når nødvendige, men krevende beslutninger ikke blir tatt. Denne risikoen er vanskeligere å mobilisere mot, nettopp fordi konsekvensene ligger frem i tid, ofte uten klare ansvarslinjer, og fordi kostnadene ved å utsette beslutninger sjelden merkes fullt ut før handlingsrommet allerede er betydelig redusert.

Det er ikke mangel på faglig innsikt som preger dette feltet – vi har hatt flere ekspertgrupper hvis rapporter er blitt mat for arkivet. Utfordringen ligger snarere i hvordan denne innsikten omsettes i politikk. I stedet for å gjøre endringer i skattesystemet som faktisk monner, i stedet for å ta tak i de økende offentlige kostnadene, får vi enkeltsaker og symboltunge tiltak, som støtte til strøm og diesel.

Et helhetlig skattesystem

Misforstå meg ikke, det er i seg selv ikke problematisk at formuesskatten diskuteres grundig – den berører viktige spørsmål knyttet til både fordeling, eierskap og kapitaltilgang, og det er legitime uenigheter om hvordan den bør utformes. Men når én komponent i skattesystemet over tid får så stor oppmerksomhet, er det grunn til å stille spørsmål ved hva det går på bekostning av. For et skattesystem er ikke en samling enkeltstående virkemidler, men et finstemt samspill av ulike elementer, hvor endringer ett sted påvirker insentiver, tilpasninger og proveny andre steder, ofte på måter som ikke er umiddelbart synlige.

Likevel føres store deler av debatten som om slike sammenhenger er underordnet. Særlig påfallende er det hvor begrenset oppmerksomhet som rettes mot beskatningen av arbeid, til tross for at det nettopp her er mulig å påvirke arbeidstilbud, utdanningsvalg og mobilitet i økonomien.

Dette kan vanskelig forklares ut fra faglige vurderinger alene. Snarere peker det mot en mer grunnleggende erkjennelse: at de mest sentrale og prinsipielle diskusjonene også er de mest politisk krevende.

Å diskutere helheten i skattesystemet innebærer å synliggjøre reelle interessekonflikter, der hensynet til omfordeling må veies mot behovet for verdiskaping, og hvor kortsiktige lettelser må vurderes opp mot langsiktig bæreevne. Det er diskusjoner som sjelden lar seg vinne på enkle budskap, og dermed også diskusjoner som innebærer risiko.

Penger på problemer

I Norge forsterkes denne dynamikken ytterligere av tilgangen på betydelige oljeinntekter, som over tid har gitt et handlingsrom få andre økonomier kan vise til, og som samtidig bidrar til å dempe de umiddelbare konsekvensene av manglende prioriteringer.

En betydelig andel av offentlige utgifter finansieres gjennom bruk av oljeinntekter. Konsekvensen av at vi kaster penger på problemer, er ikke nødvendigvis feil beslutninger, men ofte fraværet av tilstrekkelig tydelige prioriteringer over tid.

Dermed oppstår en situasjon hvor risikoen ikke primært ligger i det som gjøres, men i det som ikke gjøres.

En helhetlig gjennomgang av skattesystemet, basert på klare prinsipper og langsiktige mål, vil uunngåelig utfordre etablerte ordninger og interesser, og dermed også innebære politisk risiko for dem som fremmer den.

Alternativkostnaden

Samtidig er alternativet ikke risikofritt. Et skattesystem som utvikler seg gradvis gjennom enkeltgrep, uten en overordnet retning, risikerer å bli mer komplekst, mindre transparent og mindre effektivt, med konsekvenser som først blir tydelige når handlingsrommet er redusert.

Spørsmålet blir derfor ikke om man skal ta risiko, men hvor risikoen skal plasseres: Hos politikeren, i form av kortsiktig upopularitet, eller i samfunnet, i form av økt langsiktig usikkerhet.

I et velfungerende demokrati er det rimelig å forvente at noen er villige til å bære den første typen risiko, nettopp for å redusere den andre. Det innebærer en form for politisk lederskap som ikke først og fremst handler om å maksimere oppslutning på kort sikt, men om å bidra til løsninger som står seg over tid, også når de er krevende å forklare og forsvare.

Til sommeren legger skattekommisjonen frem sin anbefaling. Da gjenstår det å se om noen faktisk er villige til å ta den risikoen det innebærer å gjøre anbefalinger om til politikk.