Magma Utgave 3 2025 Magma logo - lenke til Magma forsiden
TEKST: Nina Riibe FOTO: Rodeo Project Management Software,Unsplash

Kvotert – og stolt av det

Grunnen til at vi setter oss mål er ikke at det er så innmari behagelig; det er for å oppnå en endring.

Jobbmøte i stort møterom

UTSTILLINGSVINDU Kvotering handler like mye om å gå opp løypa for dem som kommer etter, som å å få muligheter selv, skriver adm. direktør i Econa Nina Riibe.

Foto: Rodeo Project Management Software,Unsplash

Formelt kledd kvinne som står og smiler bredt til kamera.

Nina Riibe, administrerende direktør i Econa.

Foto: Ronja Sagstuen Larsen

Forandring kommer sjelden gratis. Ofte gjør det vondt. Alltid koster det noe. Endring av maktstrukturer og de mønstrene som har formet hvem som får sitte ved bordet og hvem som må stå utenfor, er en slik type forandring. Den koster.

Da trenger vi kraftige virkemidler. Det nytter ikke med håp og dialogkaffe.

Kvotering av kvinner inn i styrer er nettopp det: et virkemiddel. Ikke et mål i seg selv, og heller ikke et perfekt ett. Men det er et kraftig verktøy vi har for å bryte opp strukturer som har vært sementert i generasjoner. Og ja, vi kvinner må tåle å stå i det. Jeg må tåle å sitte i et styre og vite at jeg kanskje ikke kom inn fordi jeg var best, men fordi jeg var kvinne. For det handler ikke bare om meg. Det handler om å ta en for laget.

Tro, håp og ærlighet

Hvis vi ønsker reell likestilling i styrerommene, må vi også tåle at overgangen blir litt ubehagelig. At det lugger litt i systemet. Det er prisen for endring.

Jeg håper selvsagt ikke at kvotering blir en evig ordning. Men jeg håper den varer lenge nok til at vi får ristet løs det svært så gjenstridige mønsteret som fortsatt preger norske styrerom: hvite menn i dress, med samme utdanning, samme nettverk og samme verdenssyn.

Og ja – vi kan late som om markedsmekanismer og velvilje løser dette helt av seg selv. Vi kan tro på julenissen og vente på at styrene spontant blir mangfoldige og representative. Men har vi egentlig tid og tålmodighet til å vente på at det skjer? For jeg tror vi må belage oss på å vente lenge.

Det som virkelig provoserer meg, er ikke kvotering. Det er de som forsøker å snike seg unna den. De som reduserer antall styremedlemmer for å unngå kravene. Eller som tar inn kona og dattera – ikke fordi de er kvalifiserte, men fordi det teknisk sett oppfyller reglene. Det er ikke ulovlig, men det er en hån mot hele poenget. Mot kompetanse. Mot styrerollen. Mot felleskapet.

En god investering

Et styre er ikke til pynt, og ikke en nødvendighet du haker av for i Brønnøysundregistrene. Det kan tvert imot være en av de smarteste investeringene du gjør for bedriften din. Hvis jeg eide en bedrift med solid omsetning, ville jeg tenkt nøye gjennom hvem jeg ville ha med i styrerommet. Ja, kjønnsbalanse. Men også: hvem utfordrer? Hvem forstår risiko? Hvem tenker strategisk, uten å rote seg bort i driftsdetaljene? Hvem tør å si imot?

Mangfold handler om mer enn likestilling. Det handler om lønnsomhet. Om å unngå gruppetenkning. Om å få inn ulike perspektiver, erfaringer, ideer. Ekstrovert og introvert. Teoretiker og praktiker. Risikovillig og risikosky. Det er ikke snillisme. Det er business.

Faktisk er et styre en ganske billig måte å kjøpe seg god rådgivning på. Tenk hva det koster å hyre inn et konsulentselskap i et par måneder. Et kompetent styre, med rett sammensetning, kan bidra like mye – og til en brøkdel av prisen. Det krever bare at du gjør en grundig jobb med rekrutteringen.

Så, ja: Jeg er kvotert inn. Og det er jeg stolt av. For jeg vet at jeg er kvalifisert. Jeg vet at jeg bidrar. Og jeg vet at det ikke bare handler om meg, men om neste generasjon kvinner som skal slippe å være alibiet i styrerommet.

Så får det heller være at noen må svelge en kamel eller to på veien. Det er ikke giftig. Det er fremtid.

)