Fornuft og følelser

Tenke sjæl og mene, måtte stå for det du sa
Ikke vri deg unna, ikke være likeglad
Ikke late som du ikke mente det du sa
Ikke si som andre
Du må tenke sjæl

Hver eneste nyttårsaften ble kompisen min spurt av bestefaren sin: «Nå, har du holdt deg unna alkohol også i år, slik at du kan du ta imot de 500 kronene?»

Han hadde løyet for bestefaren i både ett og to år, og kikket usikkert bort på mammaen sin, som faktisk hadde gitt sønnen lov til å servere en hvit løgn. Hun visste at avtalen betød mye for den gamle.

– Det knøt seg helt i meg, sier han og tar en god slurk av pilsen.

Vi er på sesongåpning med quizlaget.

– Jeg bare klarte ikke å ljuge enda en gang.

– Så din samvittighet var viktigere enn ham?

– Ehm, ja, når du sier det sånn. Men nå er du streng.

I min oppvekst var Trond Viggo selveste riksoppdrageren. Med moral og komikk lærte han tenåringer om sex, barn om tannpuss og alle å, ja nettopp, tenke sjæl.

Men det som fikk Lars Erik Mangset, bærekraftansvarlig i Grieg Investor, til å tenke sjæl, var læreren som visualiserte tapet av regnskog med antall fotballbaner.

– Jeg begynte å tenke på hvor mye vi mister når en art faktisk forsvinner.

Vi skal snart til regnskogen, men først til Trond Viggo-karakteren «vaktmesteren». Vi sitter nemlig i lokaler som Grieg leier mens kontorene deres pusses opp i tråd med det fastlagte fireårsintervallet som gårdeier har som policy.

Det har null verdi å bare sitte og selge verdipapirer til hverandre. 

– Lars Erik Mangset,
Bærekraftansvarlig i Grieg Investor

– Burde du ikke feie for egen dør heller enn å sitte her og moralisere?

– Jeg er veldig nøye med ikke å moralisere. Jeg kjører en gammel Mazda, spiser kjøtt og fløy i sommer, så jeg er på ingen måte et forbilde når det gjelder forbruk. Men du har helt rett, globalt er unødvendig ressursforbruk et problem, sier Mangset og fortsetter:

– Samtidig gjelder det å bruke tiden sin der den gir mest effekt, selv om det iblant innebærer å overse noe man ikke liker.

Å ha fomo

Noe Henrik Syse, moralfilosofen som jobber ved Institutt for fredsforskning (PRIO), ikke overser, er hvorvidt Donald Trump kanskje en dag får Nobels fredspris.

Den deles ut om en time, og Trump har lovet snarlig fred i Midtøsten.

– Du virker litt rastløs. Har du fomo?

– Jeg har faktisk litt fomo, svarer Syse, som selv satt seks år i Nobelkomiteen og rakk å få seg en dose etikk-kritikk av Bjørnar Moxnes, som ennå ikke hadde blitt tatt i å stjele briller på flyplassen. Men mer om det senere.

– Altså, mange vil med god grunn si at han ikke kan få den, etter stormingen og alt …

Han slurper kaffe, ser spørrende opp og retter på brillene.

– Eller kan han det?

Har du lest ex.phil., husker du kanskje at man i pliktetikken, mest kjent for Kants kategoriske imperativ, handler etter moralske regler uavhengig av hensikt og utfall, mens man i konsekvensetikken handler etisk dersom handlingen fører til at de berørte får det bedre enn hvis man unnlater å gjøre den.

Med det som bakteppe kan du øve deg på disse:

1.  Ville det vært bedre om Trump ble drept i attentatet i fjor? Ja, etisk refleksjon fordrer drøye spørsmål.
2. Ville det vært bedre for menneskene på Gaza, isolert sett, om han hadde blitt drept?
3. Er det innafor av meg å bare prate med menn som pusher 50 og 60 i denne artikkelen?
4. Er det bedre at vi produserer olje i Nordsjøen og våpen på Kongsberg enn at andre gjør det, dersom varene er renere og mer presise?

Å polere samvittigheten

Og for å fortsette på Kongsberg: Hvorfor er våpen innenfor for noen og utelukket for andre?

– Noen behøver rett og slett jobb, sier teolog Kjetil Fretheim.

– Andre vil tenke «så interessant!», og atter andre at vi trenger våpen for å bevare freden.

– NATO-argumentet?

– Nettopp. Så vil jo noen kunne vektlegge idealisme og si at de ikke vil, men da er det jo fra et overskuddsperspektiv.

– Er det lettere å være dydig hvis du er rik?

– Det er nok lettere å opprettholde noen standarder hvis det ikke koster for mye, svarer Fretheim og fortsetter:

– Det store dilemmaet nå er jo at vi ønsker å bekjempe klimakrisen, bare det ikke koster for mye …

Lenge levde markedet i fred og ro under Adam Smiths usynlige hånd, som kort fortalt viser hvordan et fritt marked bidrar til både vekst og fordeling.

Så kom klimakrisen, Corporate Social Responsibility, bærekraftsmål og – som haier rundt et åte – kreative spekulanter.

– Det har vært mye snusk med grønnvasking, men det er blitt mye bedre, sier Mangset og åpner døren for klimakvoter; et yndet dilemma.

Men vi må se mye større på tematikken, og Mangset spør:

– Er det mitt ansvar å investere for maks avkastning eller ut fra menneskene i Gaza?

– Hva tenker du selv?

– At det i beste fall har svært begrenset verdi på bakken at vi bare selger verdipapirer til hverandre.

Å lukke øynene og håpe på det beste

Teologen Fretheim, som også er fondssparer, spør seg hvordan vi kan tillate oss å spare for oss selv i fremtiden når millioner av mennesker samtidig har akutt behov for pengene.

Samtidig har han sparsom oversikt over fondets portefølje.

Den barmhjertige samaritan handler ikke bare om dem du møter, men om alle og for alltid.

– Kjetil Fretheim,
Teolog

– Jeg tror mange blir grepet av kompleksiteten i markedet og rett og slett gir opp å ettergå det.

– Hvordan forsvarer vi den passiviteten?

– Gjennom avstanden til konsekvensene, kanskje, eller å prate med venner som heller ikke gjør noe. Vi er ganske gode til å slipe på samvittigheten.

Hold deg fast. Dette blir stygt.

– Det neste store nå er nikkel, sier Lars Erik Mangset.

– Et råmateriale som er helt sentralt i det grønne skiftet, men som utvinnes i Indonesia, som er the next frontier når det gjelder avskoging – og som i verste fall fraktes til Xinjiang i Kina, hvor det foredles av uigurer som utsettes for masseovervåkning og tvangsarbeid.

Mangset rister på hodet.

– Mange investorer prøver å unngå leverandører derfra, men grunnet globale verdikjeders kompleksitet må man som fondssparer bare anta at man er uetisk eksponert, sier Mangset.

– Vi er alle del av syndikatet?

– På en eller annen måte, ja.

Å løpe av gårde

Syndikatet er kanskje alle, men uten å gjøre noe så uoriginalt som å angripe big tech, så har noen få storfisk litt ekstra ansvar for at det er skumlere enn før å uttale seg om brennbare tema. For hvem som helst kan jo klippe ting ut av sammenheng og spre det verden over på sekunder.

En ansatt i en norsk bank som ble engstelig for at hen eller arbeidsgiveren skulle bli offer for en konspiratorisk kobling mellom seg og tematikk som våpen, olje, krig, avskoging, skaffeflukt og alt det andre brennbare vi mesker oss med her, ønsket å forbli anonym.

– Mange artister, for eksempel, uttaler seg mot oljeboring samtidig som de står på en scene finansiert gjennom et statsbudsjett smurt opp med oljepenger, sier den anonyme, som tror at personlig boikott først og fremst er en måte å vaske egne hender på i en skitten verden.

– Det er all grunn til å ha sympati med palestinernes lidelser. Men å boikotte Øya-festivalen fordi eieren er deleid av et selskap med investeringer i Israel, vil neppe endre situasjonen, sier den anonyme, som får støtte av investoren Mangset.

– Etikk i finans handler ofte om eksklusjoner. Men blir Caterpillars muligheter for å meie ned hus på vegne av israelske bosettere mindre av at Oljefondet trekker seg ut?

Lite tyder på det, dessverre.

– Er det i det hele tatt mulig å ta etisk gode valg?

– I finans har mange løst det ved å følge Oljefondet.

– Fordi de har et etikkråd?

– Ja. Men strikken skal strekkes veldig langt før et selskap ekskluderes, så spørsmålet er om Oljefondets etiske grense er på linje med den generelle oppfatningen av rett og galt. I noen tilfeller tror jeg ikke det, sier Mangset og fortsetter:

– Et annet spørsmål er om man kan bli så opptatt av å tolke Oljefondets regler at man glemmer å tenke etisk selv. Men det er Torstein Ba sitt poeng, som jeg bare gjengir.

– Rett skal være rett?

– Riktig.

Spørsmålet er om Oljefondets etiske grense er på linje med den generelle oppfatningen av rett og galt. I noen tilfeller tror jeg ikke det.

– Lars Erik Mangset,
Bærekraftsansvarlig i Grieg Investor

Å gå bak noen sin rygg

Rett skal være rett, men hva er egentlig rett? Hvordan bygger vi logikken vår?

– I fjor fortalte jeg gutta mine om Bjørn Dæhlie, at han var Gud da jeg vokste opp, sa naboen min, en tobarnsfar i 40-åra, da han forleden tuslet innom snekkerboden for å skravle.

– Og så, da vi besøkte svigers på hytta i forrige uke og guttungen skulle lage ønskeliste til jul, utbasunerte han: «Jeg ønsker meg skibukse, men bare så dere vet det, kjøper vi ikke Dæhlie-klær i familien vår, for han betaler ikke skatt!».

Er det sånn en moral blir til?

Selv er jeg oppdratt av foreldre på venstresiden og kjenner nå hvor tydelig jeg forbinder venstresidens idealer, slik som fellesskap og solidaritet, med kirkens.

Det må utfordres, og hvem egner seg vel bedre til det enn Henrik Syse, sønn av tidligere statsminister Jan P. Syse og tidligere leder av Unge Høyre?

Men hvor er han, egentlig? Telefonen ringer. Det er Syse.

– Off, jeg snakket meg helt bort her, i møte med en veldig hyggelig student, du vet. Har hoppet i en taxi. Beklager!

Jeg undres på om det skjer ofte, siden Syse har så mange tanker og ideer, og spør resepsjonisten, som er ganske ny og såpass ukomfortabel at hun henter en kollega som snart kommer ut med et spørrende blikk.

– Hæ? Nei, Henrik er altså så punktlig, forsikrer hun.

– Ville du sagt det til meg dersom han ikke var det?

Hun tenker seg nøye om.

– Ja, jeg tror det, sier hun, og svisj (!), så feier Syse inn døren for – på min oppfordring – å problematisere undertegnedes kobling mellom kirke og venstreside.

– Venstresiden har vært flink til å løfte begreper som solidaritet og kamp mot kolonialisme, slaveri, kapitalisme og utnytting inn i høyre–venstre-aksen. Jeg vokste opp med en litt annen historie der den ikke-sosialistiske siden gir rom for mangfold og frihet og ikke minst respekt for det åndelige og ikke-materielle i politikken. Høres litt annerledes ut, sant? spør Syse og runder av:

– Jeg tror begge fortellinger har noe riktig i seg.

Å være litt … kort

På kontoret på Majorstuen er Fretheim opptatt av at et kristent perspektiv på økonomi verken plasserer seg til høyre eller venstre i politikken, men over den.

– Økonomi handler mindre om varer og penger enn om en forpliktelse overfor alle ressurser og skapninger.

– Alle trær, all fisk, alt …?

– Ja, alt dette er gaver, som er til låns – og til forvaltning.

– Det var på tide med den grunnrenteskatten …?

– Den anerkjenner i hvert fall at havet er et fellesgode, sier Fretheim og fortsetter:

– I teologien vil vi heller spørre: Hvem er ofrene i denne transaksjonen, og i denne?

– Nestekjærlighet, er det ikke?

– Jo. Bare ved å forvalte ressursene våre godt kan vi videreføre velferden på lang sikt, sier Fretheim, som får medhold av investoren på Aker brygge. Mangset er fortvilet over den strukturelle kortsiktigheten i næringslivet.

– Trump har rett i èn ting: Vi må slutte med kvartalsrapporter. Å handle etisk blir ikke enklere hvis det går på bonusen løs.

Å stå mellom barken og veden

– Jeg sitter jo ikke med transaksjoner, bare analyser, så det er begrenset hva jeg kunne ha snusket til meg, sier den anonyme og legger til:

– Dessuten er bransjen blitt veldig regulert, og det er også – heldigvis – bygget god kultur på dette.

– Ok, men da lager vi et dilemma. Klar?

– Ehm, ja …

– Du får, som eneste bank-dude i verden, tilbud om en innsikt som garanterer en avkastning på 100 millioner. Forutsetningen er at du bruker pengene på flyktninger.

– Nei, alt sånt kommer for en dag, og jeg havner i fengsel, og …

– Så målet helliger ikke middelet?

– Nei, men altså, det spørs hvor langt du drar det, da …

– Okey; ingen får noen gang vite noe – og sier du nei, får ingen nytte av pengene.

– Hm, ja, da begynner det jo å bli vanskelig …

Den navnløse klør seg på haken og nøler, lenge.

– Du skjønner at det bare er et scenario?

– He he, ja, jo, jeg ser at man i ekstreme tilfeller kan velge det, jeg ser det.

– Men du liker ikke å tulle med det?

– Nei.

Å aldri tro du har rett

Tull var det heller ikke for Henrik Syse da Nicolai Tangen spanderte charterfly og hotell for å få ham og det pressen yndet å kalle kultureliten, til sitt «drømmeseminar» i USA.

– Nobelkomiteen skal ikke være en slags bonuspost for samfunnseliten, tordnet Bjørnar Moxnes, foreløpig uten et allment kjent brilletyveri på samvittigheten, og som ba Syse trekke seg fra komiteen.

– Med fare for å fremstå som en DN-journalist som kommer fem år for sent; var det innenfor?

– Ja, jeg fikk dekket reisen til et spennende seminar der jeg holdt avslutningsforedraget, sier Syse og legger til at Tangen ennå ikke hadde blitt spurt om jobben i Oljefondet.

– Jeg husker at John Olav Egeland, min gamle venn fra PFU, skrev i vei om skatteparadiser og den hyklerske filosofen som satt i boblebad og klødde andre på rygg … nei, det gynget skikkelig i båten en stund, sier Syse.

– Det hele var helt transparent, og saken døde fort hen. Men underveis forsøkte jeg å være selvkritisk og lyttende. Man må det, samme hvor urimelig kritikk oppleves. Etikken krever det.

– Tro aldri at du alltid har rett.

Venstresiden har vært veldig flink til å løfte begreper som solidaritet og kamp mot kolonialisme, slaveri, kapitalisme og utnytting inn i høyre–venstre-aksen.

– Henrik Syse,
Moralfilosof

Å finne lys i mørket

Det har gynget i denne teksten også, med avskoging, våpen, krig, Trump og strukturell kortsiktighet.

– Altså, selv Oljefondet er for små til å virkelig påvirke alene, sier Lars Erik Mangset før vi glir ut i et lengre resonnement om KI, autonome våpen og de 2000 milliardene vi har tjent på høyere gasspriser som følge av Ukraina-krigen.

Jeg kjenner på tyngden i materien, der han står lent mot en vegg av sort, buet stein som skaper et både vakkert og uhyggelig skyggespill som kunne vært omslaget på Orwells fremtidsdystopi 1984.

Det er høst ute, og vi behøver ikke mer mørke, men lys og varme og kanskje til og med fire pils og en pizza. Så jeg spør om ikke oljefondet bare kan ansette 500 mennesker (du kan godt være bekymret for inflasjonen, men det er min tekst, ikke din) som bare skal ut og gjøre verden bedre.

– Spennende tanke, smiler Mangset og fortsetter:

– Det som virkelig ville tatt oss videre var i hvert fall om Oljefondet, Nordea, Storebrand, KLP også videre begynte å samarbeide om virkelig å påvirke selskapene de investerer i, sier han og avslutter:

– Det er mulig.