Gaver til glede og besvær

Gaver møter oss gjennom hele livet, fra du er i magen til mor, til du parkerer tøflene for siste gang. For noen måneder siden var jeg i babyshoweren til en venninne. Hadde jeg kommet tomhendt denne dagen, hadde nok skammen skyldt over meg. Men selv med gave under armen tok jeg meg i å tenke «er gaven personlig nok?», «i riktig prisklasse sammenlignet med de andre?», og «kommer den faktisk til å bli brukt?». Og hvorfor har jeg egentlig så sterkt behov for å gi noe til min venninne som venter barn, som jo tross alt er livets største gave i seg selv?

For nøyaktig 100 år siden skrev den franske sosiologen Marcel Mauss at gaver aldri er gratis, men innebærer forpliktelser. Å gi, å ta imot, å gjengjelde. Så selv om det kanskje ikke var gjestenes bevisste tanke i øyeblikket, ga vi faktisk ifølge Mauss alle disse gavene til vår gravide venninne så vi selv kan få like stor oppmerksomhet tilbake når tiden er inne for oss. Eller så hun ikke skal glemme oss alle i ammetåka?

Gaver omringer oss hele tiden, om det er til de større begivenhetene som bursdag, dåp, konfirmasjon, bryllup og julaften, eller de mindre som vertinnegaver, en bukett fredag ettermiddag fra kjæresten eller reisegaver til barna etter en forretningsreise. Men hva sier egentlig gavene vi gir, om hvem vi er og ønsker å være?

Overraskelsen

En av landets fremste eksperter på gaver er Runar Døving, professor i sosialantropologi ved Høyskolen Kristiania. Jeg møter ham på kafé på et luksuriøst kjøpesenter. På vei til bordet med hendene fulle av espresso og croissant til Døving innser jeg at denne gesten er en gave med ønske om at han skal dele litt mer åpent og ærlig under intervjuet. Samtidig som jeg serverer ham, oppdager jeg til min store forbauselse en liten oransje pakke på min egen side av bordet: «Til Anniken, Fra Runar»

Skal jeg åpne nå? spør jeg samtidig som jeg prøver å skjule overveldelsen som skyller over meg.

– Ja, selvfølgelig, jeg vil jo gjerne se ansiktsuttrykket ditt når du åpner, det er jo halve moroa.

Bak silkepapiret finner jeg to ringer i imitert gull. Gavebyttet er allerede gjengjeldt, og jeg sitter igjen med følelsen av at Døving kommer til å gi meg mer enn jeg kan gi tilbake i løpet av den neste timen. Men vi er jo tross alt her for å snakke om gaver.

Hva er egentlig en gave?

– En gave er et relasjonelt bytte, altså et gjensidighetsbytte, mellom personer som fører til en forpliktelse, et økonomisk system, sier han med den lune stemmen sin.

– Når du velger å ikke ta imot gaven, så velger du bort personen. Og sånn som med gaven jeg ga deg nå, så satte jeg deg i et problem. For hadde du ikke tatt den imot, så hadde jeg snudd. Da hadde du nektet en relasjon med meg. Og jeg satte deg nå i en takknemlighetsgjeld. Det ligger i gaven at du må ta den imot hvis du vil opprettholde relasjonen. Og så må du gi igjen, fortsetter han mens han dypper croissanten i espressoen.

Døving forklarer at gavebyttet er opprinnelsen til økonomi.

– Senere kom kredit og pant, og siden penger. Byttet handler alltid om at det er utsatt, som med gavene. Du skal ikke gi meg 5000 kroner som jeg brukte på de ringene, her og nå. Det må gis igjen en annen gang.

Prislappen på ringene hadde Døving sørget for å fjerne.

– Det er det som er hele poenget med gaven. For den skal ikke reise under pris. Og det er derfor den er bindende, og utsettende. Men det utsatte gjør at du skaper en gjensidighet som går over tid.

Når man overøser noen med gaver, kan man tillate seg å ha en dårligere oppførsel, gjøre som man vil, og tråkke motparten ned.

– Runar Døving,
Professor i sosialantropologi

Kjøpe seg venner

Den økonomiske forskjellen mellom markedsbyttet og gavebyttet er stor. Mens gavebyttet skaper relasjonelle bindinger mellom giver og mottaker, er markedsbyttet et direkte og kontraktsbasert bytte, med en salgskvittering som definerer den juridiske relasjonen mellom kjøper og selger. Derifra er det ingen andre bindinger.

– Markedsførere prøver likevel å få kunden til å tro at hun får en gave, ved å legge noe ekstra i kurven, men det er en veldig vanskelig øvelse.

Å ta imot en gave er det samme som å skape et vennskap, skape en relasjon.

– Runar Døving,
Professor i sosialantropologi

Det er ikke sjelden man blir utsatt for «tre for to», gratisprøver eller en overraskelse inkludert i magasinet.

– Disse invitasjonene til produktet skaper merverdi, som nettopp er mer verdi enn selve verdien av produktet, som måles i kroner og øre. Egentlig det motsatte av gavebyttet, hvor du ikke skal kjenne prisen. Samtidig vil du alltid forstå sånn cirka hvor dyr en gave er.

Hvert år gir Døving 500 kroner til en heldig, eller uheldig, selvutnevnt student.

– Da setter jeg ham eller henne i et kjempeproblem. For jeg spør hver eneste uke hva de har brukt pengene til. En pengegave er en veldig ondskapsfull gave. Hvis du får pengegaver, så er de i enkelte sammenhenger øremerket. Og det er mye skam knyttet til å misbruke dem.

En lur student endte opp med å kjøpe Twist for alle pengene og dele ut konfekten til resten av klassen.

– Man sier at man ikke skal kjøpe seg venner, men det er akkurat det man gjør hele tiden. Fordi du transformerer penger til en gave, og det er en tillatt måte å skape relasjoner på. Det er nettverksbygging.

Døving peker på espressoen og croissanten jeg kjøpte til ham tidligere.

– Du må invitere på noe. Hadde det ikke stått noe her, så hadde det ikke vært noe imellom oss som er tilstrekkelig for å kunne gjøre et intervju. Kaffen er den minste ytelsen som ikke krever gjengjeldelse.

For relasjoner er ofte formelle, mens gaver er uformelle. Derfor er gaver ifølge Døving analogt med å legge inn aksjer i relasjonen.

Den ulovlige gaven

Selv om de aller fleste blir glad for å motta en gave, er det ikke alle gaver som er riktige å gi i enhver situasjon.

– I kjæresterelasjoner kan du ikke gi penger. Hvis du står opp en morgen etter en god natt og får 3000 kroner og «takk skal du ha», kalles det prostitusjon. Hjemmet er bak den grensen hvor du ikke skal blande inn penger i relasjonen.

Gaver gir også et rom for psykopater, mener professoren.

– Å overøse med gaver er en veldig effektiv måte å være kjip på, spesielt om partneren ikke ønsker å ta dem imot. Blir gaven gitt offentlig, er det dessuten vanskelig å avvise den.

Døving tegner opp et eksempel hvor far gir to slips til sønnen, et blått og et rødt. Når sønnen kommer med det blå slipset neste dag, sier faren: «Åh, så du likte ikke det røde slipset!?»

– Når man overøser noen med gaver, kan man tillate seg å ha en dårligere oppførsel, gjøre som man vil, og tråkke motparten ned.

På folkelig nynorsk heter det guilt bashing, en form for emosjonell manipulering hvor man gir motparten skyldfølelse for å kunne styre hva de gjør.

De aller fleste transformerer riktignok pengene sine til gjensidige relasjoner. Men Døving påpeker at det er viktig at det gjøres i riktig rekkefølge og hierarki.

– Hvis du gir faren din en bil, så får faren din kjempeproblemer. Fordi relasjonen innenfor en familie skal være sånn at pappaen din støtter deg hele tiden, gjennom hele livet.

Han mener at dette er et kjent problem blant fotballspillere som har blitt styrtrike, og som kommer hjem og gjerne vil gi et hus til mor og far. Da forkludres maktforholdet i relasjonen.

I Døvings eget tilfelle ble maktbalansen i familien opprettholdt til siste slutt. Men da han selv fikk arven etter sine foreldre, valgte han å gi den videre til sine to døtre, til tross for at han er for 100 prosent arveavgift.

– Jeg ga dem pengene så de kunne komme seg inn på boligmarkedet. De gavene jeg gir mine døtre, er veldig mye mer enn det jeg får tilbake, men så får jeg tilbake kjærlighet over lang tid.

Selv om dyre gaver kan endre dynamikken i ethvert familieforhold, er de ikke ulovlige. Det er derimot gaven i andre sammenhenger. Da nærmere 70 stortingsrepresentanter mottok hver sin spekepølse og julekort fra konsulenthuset Kruse Larsen i 2022, ble forsendelsene stoppet av Stortingets administrasjon.

– Å ta imot en gave er det samme som å skape et vennskap, skape en relasjon. Du kan ikke som industriminister ta imot dyre klokker. Hvis du tar imot gaver, bryter du profesjonaliteten, fordi gaven krever en gjenytelse. Gaver er stort sett synonymt med korrupsjon i jussen, utbryter Døving.

Brenne opp alt

Hvert år får dagligvarebransjen kjeft for å starte jula for tidlig, og handelsstanden får kjeft for å presse forbrukerne til å kjøpe mer enn de trenger. Døving bruker derimot heller tiden på å kritisere offentlighetens klager på handelsstanden.

– Jula er etterspørselsstyrt. Når du får en gave, skal du alltid gi igjen. Og du skal helst gi litt mer enn det du har fått, for å være på den sikre siden, for du skal ikke stå under, med mindre det er foreldrene dine.

Gavebyttet vil dermed, som med økonomien, alltid vokse, eskalere. Derfor bugner norske skap over av gaver som ingen tør å kvitte seg med.

– Det er ikke handelsstanden sin skyld, men din egen feil. Og barnehagetantenes, som lærer barna å lage dorullnisser, og ikke minst mødres, som presser barna til å si takk til alt mulig fjas de får.

Personlig, for ikke å ta del i gavehysteriet, kaster han dorullnissene rett i peisen.

– En tradisjon blant det amerikanske urfolket på nordvestkysten av Nord-Amerika var å brenne sine egne eiendeler og gaver for å ydmyke motstanderne i gavekonkurransen.

I antropologien kaller de det for potlatch, hvor målet ikke er å samle rikdom, men å vise at man kunne gitt den bort. Døving har sett det samme fenomenet i syklubber hjemme i Norge. Det begynner med kjeks og ender med frysere fulle av kaker.

– Ofre er den ultimate gaven. At vi brenner alt sammen, eller at alle slutter. Og så vil en begynne på nytt med kjeks.

De siste årene har stadig flere fortalt om familiens gavefrie julefeiring. Om det er en tradisjon som har kommet for å bli, gjenstår å se, mener Døving.

– For det er alltid noen som har veldig lyst til å gi, og så er det på ’an igjen.

Ofre er den ultimate gaven. At vi brenner alt sammen, eller at alle slutter. Og så vil en begynne på nytt med kjeks.

– Runar Døving,
Professor i sosialantropologi

Gjeld og sanksjoner

Det sies at «there is no such thing as a free lunch», og det samme gjelder for gaver.

– Har du tatt imot en drink fra mannen i baren, så kan du ikke gå med én gang. Jeg spør mine studenter hvor lenge de må stå. Det varierer, men ti minutter er minimum.

Er vi ikke av dem som får påspandert en drink, er vi kanskje heller den som starter ølrunden med vennegjengen. Men vi har alle også den vennen som sniker seg unna når hans tur er kommet.

– Det merkes, og de vil få sosiale sanksjoner.

Men for de aller fleste nordmenn er saken annerledes. De liker ikke å stå i utsatt bytte og er raske med å gi igjen. Noen klarer heller ikke å ta imot, og vippser tilbake penger så fort de har fått noe, for å slippe å stå i gjeld.

– Det er litt av grunnen til at velstående omgås med hverandre. Det er vanskelig å være fattig når de andre er rike og man ikke har samme evne til å gi tilbake.

Mener du at vi aldri gir kun på grunn av kjærlighet?

– Jo, absolutt, men det er ikke til å unngå at det ligger en gjensidighet der likevel.

Gavekompetanse

Personlig mener Døving at den beste gaven man kan gi, er når man finner noe mottakeren virkelig trenger. I hans tilfelle er det ullunderbukser. Men den mest minneverdige gaven han noen gang har fått, er en Kjelsås-skidrakt han fikk som elleveåring.

Den fjerde jula Døving var sammen med sin kone, feiret de med nærmere 30 stykker. Gavehaugen var et berg uten like, og de var først ferdig med gaveåpningen klokken seks om morgenen første juledag.

– Vi hadde veldig dårlig råd på den tiden, men skulle likevel gi 50 gaver.

Døving forklarer at kvinner i større grad enn menn oppdras til å ha kompetanse på sosiale relasjoner, og et av de viktigste elementene for å opprettholde dem er nettopp gjennom gaver. Derfor vil ofte kvinner kjøpe flest julegaver.

– Og hva gjør en mann som ikke har kompetanse? Han kompenserer med å gi flere og dyrere gaver. Hadde jeg kjøpt alle gavene den jula, hadde det kostet oss 50 000 kroner, det er mye penger.

Derfor endte Døvings kone – som er god på å få med seg hva folk faktisk trenger, og evner å finne de fineste ting på loppemarked – med å kjøpe 49 av gavene, mens Døving selv kjøpte én gave den jula.

Det er vanskelig å være fattig når de andre er rike og man ikke har samme evne til å gi tilbake.

– Runar Døving,
Professor i sosialantropologi

Av ren kjærlighet

Astrid Lindgren tegnet Pippi Langstrømpe som nærmest en karikatur på den generøse giveren. Hun gir gullmynter til vennene sine og gaver til Tommy og Annika når hun skal bli med faren til Sydhavet (riktignok før hun ombestemmer seg fordi de blir så lei seg). Pippi har en mor i himmelen og en far som er sjømann. I motsetning til de andre barna klarer hun seg selv og er helt autonom.

– Pippi er en litt trist figur fordi hun er så sterk, men den som er veldig sterk, skal også være veldig snill. Og hun har mer enn alle andre, fordi hun har en kiste med gull. Så hun gir av ren kjærlighet. Det er ikke forventet at hun skal få noe tilbake selv. Hun er et mytisk vesen.

Døving tenker seg om. Er han usikker på sitt eget resonnement om givermotivasjonen til Pippi?

– Jeg trodde ikke jeg kunne sitte fast i et gavespørsmål når jeg har undervist i gaveteori i 15 år, men der fikk jeg et spørsmål jeg ikke kan svare på.

Noen dager etter møtet med Døving tikker det inn en e-post i innboksen: «Jeg tenkte først at Pippi var overmenneskelig god, og at det var noe metafysisk. Så kom jeg på trompeten som hun fikk av alle barna til jul. Så det er vel en gjensidighet her også, siden hele landsbyen var glade for å gi henne den for å være med henne.»

«Fy Fabian vad jag blev glad!» utbryter Pippi, over seg av takknemlighet for den ene gaven hun får, før hun peker på treet i hagen hvor hun har hengt opp et titalls presanger til alle barna.

Tenker du at verden hadde vært et bedre sted hvis gaver ikke fantes?

– Nei, det er så viktig for relasjonene våre, og enda viktigere i resten av verden enn i Norge.  

Runar Døvings gavetips

• Skriv ønskelister, det er både rasjonelt og mer bærekraftig. Da slipper du å få ting du ikke har bruk for.
• Opplevelser er ikke bare blant de fineste gavene, men også bra for utelivet, kunsten og kloden. Og gjerne for samværet med giveren.
• Det er ikke normert greit å bytte en gave man har fått, men det er rasjonelt å bytte – og helt idiotisk å ikke gjøre det – om du har fått to like gaver.
• Til barna: Gi én fellesgave fra hele klassen. Da får man faktisk en fornuftig gave og slipper det symbolske tullet.
• Testamentariske gaver bør bli vanligere i Norge. Selv har han testamentert 250 000 kroner til veldedige formål.
• Liker du ikke en gave du fikk av tante? Ta den frem når hun kommer på besøk, og la den ellers stå og råtne i skapet.